CIA skylder på Russland for å ha geleidet Trump til makta. Det undergraver forståelsen av hvorfor en protestkandidat kunne vinne og det gjør den irrasjonelle russofobien enda sterkere.
«Sannelig, jeg lever i mørke tider!»
Slik åpner Bertolt Brechts dikt Til kommende Slekter, og både åpningen og selve diktet passer veldig godt til situasjonen på verdensscenen i dag. Folk i hele den vestlige hemisfære føler seg sviktet av et politisk system de føler ikke representerer dem, og de protesterer på mange forskjellige måter.
Sinnet og misnøyen som preger vanlige mennesker tar form av gateprotester mot antidemokratiske avtaler som TiSA og TTIP. Den har tatt form av relativt stor oppslutning for kandidater som Jeremy Corbyn og Bernie Sanders, som står for en mer progressiv retning i sine respektive land, men den har også tatt form av økende oppslutning om oppsiktskvekkende brunspekkede kandidater i Europaparlamentet og av valgseieren til høyrepopulisten Donald Trump.
LES OGSÅ: Russland kommer ikke til å invadere Norge
Russisk påvirkning
Skjønt, seieren var knepen og må ses på som et utslag av USAs ufungerende valgsystem i høyere grad enn en veldig stor populær appell hos Trump selv. Som en del kommentatorer allerede har påpekt er forøvrig Trumps utpekte medlemmer av presidentstaben mer av en grunn til bekymring enn den blivende presidenten, her snakker vi om et skrekkabinett av rariteter som mest av alt ser ut til å hate menneskeheten og ønske dens snarlige avslutning. I en slik situasjon skal vi heller ikke være veldig overrasket over at vi får en reaksjon på reaksjonen. Det var «egentlig» Hillary Clinton som vant, det må ha vært skumle krefter i sving for at et slikt resultat kunne finne sted, og så tyr man selvsagt også til et gammelt og velbrukt knep når verden ser vanskelig ut: man skylder på russerne.
En sak som har vakt en del oppmerksomhet nå i det siste er konsensusen i begge de store amerikanske partiene om å etterforske «graden av russisk påvirkning» på det relativt nylige valgresultatet. En «hemmelig» CIA-rapport har konkludert med at «individer med tilknytning til russiske myndigheter» har blandet seg inn i valgprosessen med det mål for øye å få Trump valgt inn i Det hvite hus. Det oppgis ingen konkrete beviser som kan støtte denne konklusjonen, men saken har fått svært god plass i amerikanske nyhetskanaler, stort sett med tendensiøs vinkling. Amerikansk nyhetsdekning kan fort påvirke norske stemninger, og med tanke på dette kan det være grunn til å frykte en spillover-effekt av fabrikkert russofobi også her i Norge. Det kan derfor være på sin plass å bidra med en advarsel mot overdreven frykt for politisk aggresjon som det kanskje ikke er hold i, særlig fordi det norske forholdet til Russland ofte har vært preget av overdreven engstelse.
LES OGSÅ: Russland sett fra grasrota
Den irrasjonelle russofobien
Forsvarspolitisk har dette markert seg ved en overordnet strategi hos begge de største partiene som i altfor stor grad har dreid seg om å klamre seg til NATO, gjerne uavhengig av om det tjener norske interesser. Historisk har Ap gjennomgående vært mer konstruktivt i forholdet til Russland enn Høyre, men dette er like fullt en sak der høyre/venstre-aksen ikke virker helt avgjørende. Noen av de mer modererende stemmene på dette punktet synes faktisk å komme fra Frp.
«Nothing in the world is more dangerous than sincere ignorance and conscientious stupidity,» sa predikanten og borgerrettsforkjemperen Martin Luther King Jr i en redegjørelse for den historiske rettferdiggjørelsen av diskriminering av afroamerikanere. Som så mange ting King har sagt er dette sitatet, og konteksten hvor det ble ytret, verdt å legge seg til minne. Det er nemlig ikke nok for en logikk å være gjenstand for bred konsensus for at den skal være gyldig. Når man står overfor en postulert logikk må man alltid ta i betraktning historisk og situasjonsmessig kontekst, samt logisk stringens, for å se om den kan holde vann. Hvis den ikke tåler nærmere ettersyn må den forkastes.
En ofte irrasjonell og problematisk ryggmargsrefleks som normativt synes å ha overlevd den ellers relativt stort sett vellykkede siviliseringsprosessen i Norge, er russofobien.
LES OGSÅ: Skarven som ble en ubåt — kaldkrigsparanoia og krigshissing på sitt latterligste
Sterkere frykt lengre sør
Her til lands har russofobien periodevis vært ganske sterk, og grunnlaget for den er relativt forståelig. Vi deler grense med verdens største land, som skiller seg kulturelt og politisk fra oss på en god del områder. Den gjeldende grensen mellom Norge og Russland er heller ikke historisk veldig gammel, den er fra 1826. Før dette ble det også forhandlet om grensedragninger mellom våre land, med den første avtalen i 1250 mellom kong Håkon Håkonsson og storfyrst Aleksandr Nevskij av Novgorod. Denne avtalen var ganske skrøpelig, og forholdet i nord var gjenstand for konflikt med provisoriske løsninger på 1300- og 1400-tallet. Her har det også vært tale om væpnede tokt.
Med tanke på dette er det ikke så rart at Russland har blitt vår store Andre, et land vi til dels definerer oss selv utfra at vi ikke er, og frykten for den store naboen i øst har vært større sørpå enn i nord der vi deler grense, og der naboskapet til Russland har bidratt til utformingen av en lokal identitet. Det ser man både politisk og kulturelt.
Politisk har, for eksempel, ønske om handel med Russland vært en del av grunnlaget for fremveksten av fagbevegelsen i Finnmark. Kulturelt ser man det ganske godt generelt i Sør- Varanger, men kanskje aller mest markant i den lille bygda Neiden, der skoltesamene har bidratt til en slags kulturell forbrødring i nord. Holdningen til Russland har gjennomgående vært mer nøktern og realistisk i nord enn lenger sør, og forholdet til samene har i det hele tatt vært viktig i politisk utvikling og grensedragninger i dette området. Dette bidrar vel også til å vise at ivaretakelsen av urfolks rettigheter er viktig av mange grunner.
LES OGSÅ: Hvem vil ha Russland som fiende?
En gammel skepsis
Den moderne russofobien kan, til en viss grad, regnes som et produkt fra 1800-tallet, og knyttes spesielt til navnet John Rice Crowe. Crowe var britisk visekonsul i Finnmark og hadde en slags dobbelt rolle i forholdet mellom Norge og Russland. På den ene siden bidro han til å styrke handelssamkvemet mellom de to landene, men på den andre siden framla han i 1836 en rapport hvor han advarte mot «den russiske fare», basert på angivelig russisk interesse for Nord-Norges fjorder og naturressurser. Crowes advarsler var en direkte foranledning for Novembertraktaten av 1855, hvor den svensk-norske kongen underla seg et ganske løst fransk og britisk protektorat, samt en angst for invasjon som spesielt dreide seg om Russlands ønske om en isfri havn(1).
Det må her legges til at Russland faktisk anla en isfri havn etter grunnleggelsen av Romanov-na-Murmane, senere Murmansk, i 1916. Grensen fra 1826 har gjennomgående blitt respektert, og det er stadig viktig å huske Petsamo-Kirkenes-operasjonen der Den røde armè frigjorde Øst-Finnmark, for så umiddelbart å trekke seg tilbake. Dette var altså cirka 100 år etter at Norge gjennom Novembertraktaten knyttet seg enda nærmere til vestmaktene, en tilknytning som i stor grad hang sammen med redsel for «den russiske faren».
Når det er sagt, var ikke Norge den eneste parten som markerte skepsis. Forholdet mellom Russland og vestmaktene har definitivt ikke vært friksjonsfritt, noe som spesielt viste seg i forbindelse med den første tiden etter oktoberrevolusjonen i 1917 da de nye sovjetiske makthaverne stengte grensene for omverdenen (her er det imidlertid viktig å huske at Sovjetunionen som enhetlig politisk størrelse først ble formelt etablert i 1922). Frykten for vestlig innblanding var forståelig ettersom både franske, britiske og amerikanske styrker skulle involvere seg i revolusjonstiden mot de røde. Dette ble en kilde til stadig mistillit, noe som også kan bidra til å forklare Sovjetunionens stadige skepsis til, og spionasje på, sine allierte under andre verdenskrig.
Kald krig og CIA
Den gjensidige mistilliten var selvsagt også en svært viktig faktor i det som skulle utvikle seg til en kald krig ganske snart etter at den varme var ferdig. Norge tilhørte tradisjonelt den vestlige sfæren og tok følgene av dette, noe som spesielt viste seg gjennom tilslutningen til NATO i grunnleggelsesåret 1949. CIA, som har lekket den «hemmelige rapporten» om russisk innblanding i den amerikanske valgkampen, er et barn av nettopp den kalde krigen. Byrået ble opprettet i 1947; det samme året som Truman-doktrinen ble lansert, og et år mange derfor regner som det året da den kalde krigen for alvor begynte. Selve uttrykket «kald krig» ble riktignok brukt av George Orwell allerede i et essay titulert You and the Atom Bomb, skrevet i 1945, og Churchill lanserte det sentrale uttrykket «jernteppe» om forholdet mellom Sovjetunionen og vestmaktene i hans tale i Fulton, Missouri, i 1946. Det gir likevel mening å datere utbruddet av den virkelige kalde krigen med, våpenkappløp og proxy-kriger, til året 1947.
CIA var en sentral del av USAs utenrikspolitiske strategi på denne tiden, og for så vidt også senere. En tommelfinger-regel man ofte har hatt grunn til å holde seg til i utenrikspolitikken har derfor vært denne: vær skeptisk til alt som kommer fra CIA.
Byrået har drevet et profesjonelt og dyktig infiltrerings- og propaganda-arbeid fra det ble stiftet frem til nå. Dette inkluderer opprettelser av avledende «venstre-organisasjoner» for å dra ressurser fra organisasjoner som har virket mer utfordrende(2), samt støtte til paramilitære grupper, antikommunistisk «svart propaganda» og bidrag til statskupp, blant annet i Chile i 1973 og i Venezuela i 2002 (det siste var mislykket).
Med tanke på dagens konflikter mellom USA og Russland, eksempelvis vedrørende Syria og Jemen, er det ikke vanskelig å tenke seg en strategisk lekkasje fra CIAs side for å sverte Russland. Dette er forøvrig ikke å støtte verken Russland eller Vesten i noen av disse konfliktene. Sympatien må først og fremst ligge hos de sivile ofrene for stormaktenes kyniske spill. Men at CIA, som følge av geopolitiske realiteter, (med eller uten rette) kan ha interesser av å sverte Russland, og at en stort sett samlet amerikansk hovedstrømspresse entusiastisk støtter opp om dette bør, som nevnt, ikke overraske noen.
LES OGSÅ: Norge inn i Syria-krigen i blinde
En saklig kritikk
At Putin konsekvent blir omtalt som «diktator» bidrar til å forsterke dette inntrykket. I Russland har den politiske maktbalansen i veldig stor grad vært i favør av den utøvende makt, med presidenten i en absolutt ledende rolle. En avgjørende episode i denne utviklingen var president Jeltsins autogolpe i 1993, som følge av hans konflikt med lederen av parlamentet, Ruslan Khasbulatov(3).
Dette hadde en klar innvirkning på den nye russiske grunnloven av desember samme år. Putin har, forsiktig sagt, ikke akkurat reversert denne tendensen. I sin tid som president har han ført en stadig mer autoritær linje, spesielt etter protestene på Bolotnaja-plassen i 2011-12 (protester han har beskyldt Clinton for å ha vært involvert i). Menneskerettighetssituasjonen i landet er vedvarende prekær og russiske massemedia er i overveldende grad regimetro, selv om det finnes ganske klare moteksempler også her. Likevel er det tross alt en formell maktfordeling mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt i Russland, og det er også en konstitusjonelt garantert ytringsfrihet i landet (selv om den har klare begrensninger).
Det er viktig å kritisere åpenbart problematiske tendenser som dem nevnt ovenfor, men det må gjøres på en saklig måte som ikke virker ødeleggende for konstruktiv dialog. Slik sett er betegnelsen «diktatur» verken strengt tatt korrekt eller særlig hjelpsom. Tendensen har gått feil vei lenge, og uavhengige stemmer sliter, men en fullstendig svartmaling av situasjonen vil være urettferdig overfor dem som stadig gjør en modig og iherdig innsats for et mer demokratisk Russland.
Urettferdig overfor det amerikanske folk
Det er viktig å legge til at dette ikke er å hevde kategorisk at russiske aktører ikke kan ha gjort seg skyldig i en innblanding som den det nå spekuleres i. Russland har en god stund hatt det med å støtte høyrepopulistiske strømninger i den vestlige verden, og Putin har ikke lagt skjul på at han foretrekker Trump. Dette er heller ikke veldig rart med tanke på at Trump konsekvent har lagt seg på en mer Russlands-vennlig linje enn det den mer haukete Clinton har gjort.
Villedende propaganda og cyber-angrep er heller ikke ukjente fenomener fra russisk hold, og Russland har selv blitt et stadig mer lukket land. Derfor kan en etterforskning av beskyldningene rettet mot Russland være riktig og viktig, samtidig som vi må støtte de tilløpene til dialog og samarbeid vi blant annet ser i Arktisk Råd, og som Putin inviterte til etter valget av Trump.
Jeg vil likevel mene at en overdreven tilbøyelighet til å skylde på ondsinnet innblanding fra Russland kan virke destruktivt i og med at den kan overskygge andre faktiske problemer som må tas på alvor, og ytterligere forverre det allerede i overkant kjølige forholdet mellom Russland og Vesten. Slik bør det ikke være. De internasjonale problemene verden står overfor krever mer dialog, og ikke mer mistro. Dette krever noe også fra oss i Norge. Blant annet må vi ikke uten videre gå god for konspirasjonsteorier som ikke støttes av konkrete bevis, selv om de i og for seg ikke er fullstendig uplausible.
Å umiddelbart legge ansvaret for valget av en protestkandidat, i et system som selv preges av store problemer og utfordringer, på utenlandske aktører vil endelig være urettferdig overfor det amerikanske folk. Fremveksten av protestgrupper som Occupy Wall Street og oppslutningen om radikalt progressive kandidater som Sanders og Tulsi Gabbard er den andre siden av den store misnøyen som har preget, for eksempel, valget av Trump og den xenofobisk pregede Brexit- kampanjen.
Vi lever i interessante tider, og forandringens vinder har begynt å blåse igjen. Vår oppgave må først og fremst være å bidra til en styrking av de progressive dragningene.
1 Nilsen, Jens Petter (red.): Russland kommer nærmere; Norge og Russland 1814-1917. Pax Forlag, Oslo. 2014.
2 For en god oversikt, se: Blum, William: Killing Hope; U.S. Military and C.I.A. Interventions since World War II. Common Courage Press, Maine. 2012.
3 Sakwa, Richard: Russian Politics and Society (fourth edition). Routledge, London. 2008.