Kissingers historie i Det hvite hus er en historie fylt med vold, forakt for demokrati, ekstremt fravær av moralske hensyn og vurderinger, og hundretusener, om ikke millioner av menneskeliv.
Den 11. desember skal den amerikanske statsmannen fra Vietnamkrigens dager, Henry Kissinger, holde tale på en konferanse om «verdensfred etter presidentvalget», i Oslo. Invitasjonen ble utstedt fra Nobelinstituttet. Dette skjer i 2016, når vi har detaljkunnskap om nærmest samtlige av grusomhetene Kissinger i sin tid sto i bresjen for. Mannen burde ikke holde få holde noen tale når han kommer til Norge. Hadde Norge tatt sin selverklærte rolle som «fredsnasjon» på alvor, burde han heller bli stilt for en krigsforbryterdomstol.
Som verdenshistorias mektigste militærmakt, står USA i en særegen politisk posisjon til å kunne utøve makt i verdenspolitikken. Selv om hovedlinjene i USAs utenrikspolitikk, i alle fall etter andre verdenskrig, har vært stabile nok, har enkelte personligheter og deres innflytelse fått mer avgjørende og varig betydning enn andre.
En av disse skikkelsene er Henry Kissinger, USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver under president Nixon, og seinere utenriksminister under president Ford. Selv om Kissinger i sine rent strategiske betraktninger nærmest var å betrakte som en moderat sammenligna med flere av hans etterfølgere når det kom til synet på hvor aggressive USA skulle være i møte med sine rivaler, var han en usedvanlig kynisk statsmann, som nærmest ikke skydde noen midller når det kom til å gjennomføre politikk som, etter hans forståelse, var i USAs «nasjonale interesse».
Kissingers historie i Det hvite hus er nemlig en historie fylt med vold, forakt for demokrati, ekstremt fravær av moralske hensyn og vurderinger, og hundretusener, om ikke millioner av menneskeliv. I sine egne memoarer klarer han på usedvanlig snedig vis å forskjønne denne delen av merittlista si, men heldigvis finnes det nok av annet kildemateriale å dra nytte av. Den kjente forfatteren Christopher Hitchens hadde utvilsomt et poeng da han kalte Kissinger som en regelrett «løgner med godt minne».
I denne artikkelen vil jeg forsøke å trekke fram det absurde i å invitere en patologisk løgner, og regelrett krigsforbryter som Henry Kissinger, til en konferanse som handler om «verdensfred». Jeg vil redegjøre for noen sentrale forbrytelser han har vært ansvarlig for, eller medvirkende til, for å illustrere dette. Forhåpentligvis vil man etter å ha lest denne artikkelen heller ønske Kissinger stilt for en krigsforbryterdomstol, enn å tale for lukkede forsamlinger i hovedstaden.
Tilfellet Vietnam: Hvordan forlenge en krig med syv år, terrorbombe tre land, for så å få Nobels fredspris?
Vietnamkrigen står utvilsomt som en av det tjuende århundrets mest barbariske kriger. Som Oliver Stone og historikeren Peter Kuznick beretter i sin «The Untold History of the USA (Kuznik & Stone: 387) brakte krigen, som amerikanerne først involverte seg direkte i fra 1961, med seg ekstreme lidelser:
«Ved slutten [av krigen] hadde USA sluppet flere bomber over lille Vietnam, enn det noensinne hadde blitt sluppet gjennom hele menneskehetens historie – tre ganger så mange eksplosiver som ble sluppet av alle sider under andre verdenskrig. […] Nitten millioner gallon insektmiddel forgiftet miljøet. I sør hadde USA ødelagt 9000 av områdets 15 000 landsbyer. I nord hadde de ødelagt alle de seks industribyene, jevna 28 av 30 av provinsbyene og 96 av 116 distriktssentre. […] Senere skulle [forsvarsminister] Robert MacNamara fortelle sine studenter at 3,8 millioner vietnamesere døde som følge av krigen.»
Det blir selvsagt feil å gi Kissinger skylda for en krig som starta lenge før han kom i noen maktposisjon. På tross av hans nærmest utilslørte oppfordringer til folkemord gjennom hans famøse «Alt som flyr mot alt som beveger seg» -ordre til General Alexander Haig, var tross alt ikke Kissinger aleine om å støtte opp om grusomhetene.
Det Kissinger dermed utvilsomt må stilles til ansvar for, er hans skitne spill for å spolere fredsforhandlingene i Paris 1968, for å forlenge krigen. Kissingers etterretning fra Paris ble brukt av medarbeidere fra Nixon-kampanjen som ammunisjon for å fortelle det sørvietnamesiske diktaturet at de burde avblåse forhandlingene, blant annet fordi den kommende Nixon-administrasjonen i USA ville gi dem en bedre avtale enn de nå forhandla om. Som Christopher Hitchens sier, så «fungerte» denne strategien ved at Sør-Vietnam faktisk trakk seg fra forhandlingene. Det fungerte derimot «Ikke», med tanke på at Nixon-administrasjonen fire år seinere avslutta USAs engasjement i krigen på nøyaktig de samme betingelsene man hadde planlagt i 1968 (Hitchens, The Trial of Henry Kissinger, 2002, s. 1-21).
Hvorfor han gjorde dette, kan man spekulere i, men det er nok en viss personlig vinning inne i bildet. Nixons valgkamp besto for stor del av en lovnad om at han var i besittelse av en «hemmelig plan» for å avslutte Vietnamkrigen som den sittende administrasjonen ikke hadde noen formening om hvordan de skulle avslutte. Fredsforhandlingenes kollaps bekrefta Nixon-kampanjens poeng om at Demokratene ikke var kapable til å bringe krigen til ende, og at et maktskifte derfor var nødvendig.
Da Nixon ble president, ble Kissinger valgt som nasjonal sikkerhetsrådgiver i administrasjonen hans. Med Nixons overtakelse skulle den aller mest dødelige og voldelige delen av Vietnamkrigen ta til, med nærmest ingen restriksjoner på hvor i hele Indokina, Kambodsja og Laos inkludert, det var lov å slippe bombelastene. I tillegg til de 3,8 millioner vietnameserne, skulle også 20 000 – 60 000 laoter og 240 til 300 000 kambodsjanere dø under bomberegnet innen Sør-Vietnam falt i 1975. Ikke ubetydelige tall for en fredsprisvinner.
Chile
11. September 1973 er en viktig dato i latinamerikansk historie. Dette var datoen hvor det lengelevende demokratiet i Chile ble knust i et militærkupp, og erstatta av et brutalt diktatur under tyrannen general Augusto Pinochet. I løpet av de nesten 20 åra det varte, ble 3000 mennesker drept, og titusener torturert. Den folkevalgte presidenten Salvador Allendes mål om en fredelig overgang til et sosialistisk samfunn ble druknet i blod.
Like fullt endte Allendes regjeringstid i tre år med vanvittig motarbeiding både fra internasjonalt hold, samt innenfra. Kissingers skygge er viktig for å forstå dette kuppet. Kissinger kunne ikke forstå hvorfor USA skulle tillate et land å «gå helt marxistisk», bare fordi folket var «uansvarlig. Han satte derfor opp en gruppe i Langley, Virginia, med mål om å sette opp en tosidig strategi overfor Chile. Den ene siden skulle være en diplomatisk, og den andre skulle være skjult både for Utenriksdepartementet og den amerikanske ambassadøren til landet, og foreta aktiviteter for destabilisering, kidnapping og attentat, med sikte på å provosere fram et militærkupp. Problemet var i første rekke det chilenske militærets historiske aversjon mot å involvere seg i politikk, ulikt situasjonen i de USA-dominerte nabostatene (Hitchens 2002, s. 84).
Sjefen for den chilenske generalstaben, General René Schneider, var en av de klareste motstanderne mot slikt. CIAs plan var å få ham kidnappet av villige offiserer, på en måte som gjorde at det kunne se ut som at dette ble utført av den chilenske venstresiden, og dermed forhindre den chilenske kongressen å støtte Allendes kandidatur. Hele 50 000 dollar ble tilbudt rundt om i hovedstaden til den som kunne kidnappe Schneider (ibid, s. 85). På tross av at CIA-offiserene kunne melde at sjansen var usedvanlig liten, ba Kissinger dem om å fortsette å presse på. Som Hitchens skriver:
«Her må man pause for en kort gjennomgang. En ikke-valgt tjenestemann i USA møter med andre, uten kjennskap eller godkjennelse fra kongressen, for å planlegge kidnapping av en konstitusjonelt innstilt eldre offiser i et demokratisk land USA ikke er i krig med, og som man attpåtil har diplomatiske relasjoner med.»
Så hvordan gikk det med denne planen? Kissinger fikk etter hvert høre om en høyreekstrem offiser ved navn Roberto Viaux, som hadde sagt seg villig til å påta seg dette oppdraget mot den foreskrevne betalinga. En CIA-kabel fra Santiago til Kissingers «toside-gruppe» i USA, sendt 18. oktober, gir en utførlig beskrivelse av møter mellom amerikanske tjenestemenn, og ekstreme antidemokrater blant Chiles offiserkorps. Disse etterspurte sendinger av dødelige våpen, som på ingen måte er nødvendige for å foreta en simpel «kidnapping». Kabelen forteller også at disse våpnene, maskinpistoler og nødvendig ammunisjon, blir sendt, og antas å ankomme den 20. september.
Det endte med at Schneider, den 22. oktober 1970, to dager før Allendes formelle innsettelse, faktisk ble drept av en av gruppene Kissingers folk hadde gitt støtte til. Hvorvidt dette var hensikten, eller om det var en uintendert konsekvens av kidnappingen vites ikke. Som Hitchens sier, så anså de chilenske militærdomstolene dette som et regelrett drap. Videre «under enhver lovbundet stats lover (inkludert USA), vil en forbrytelse begått underveis i en kidnapping, være en forverrende, og ikke en formildende omstendighet» (Hitchens: 97).
I ettertid har Kissinger, så vel som andre offisielle talsmenn for USAs toppelite, forsøkt å bortforklare dette med at CIA «tross alt» hadde prøvd å «avblåse» kuppmakernes planer noen dager før drapet på Schneider. Dette støttes ikke av kildene. Ikke bare har CIA-tjenestemenn i ettertid rapportert om at de måtte skyndte seg å dele ut «hysjepenger» til fengslede medlemmer av kuppmakerne innen militæret etter drapet, men før de kunne spore etterforskninga mot CIA. Dessuten er det aldeles ikke snakk om noen «avblåsning» i Kissinger-memorandumet som ble sendt til lederen for den høyreekstreme attentatgruppa. Tvert imot er ordlyden at Viaux, lederen for den høyremilitære gruppa, ble oppfordra til å «preserve your assets. We will stay in touch. The time will come when you together with all your other friends can do something. You will continue to have our support» (Hitchens: 99). Videre står det også om intensjonen om å «oppfordre» ham til å fortsette planlegginga, men ikke handle «alene», men heller bli med i andre grupper som kunne handle før 24. oktober, da Allende skulle settes inn.
Et annet bevis som taler mot Kissinger her, er at Henry Hecksher, lederen av CIA-stasjonen i Chile, den 20. oktober mottok en kabel, som refererer til engstelse «fra høyere nivå» som følge av en mislykka kidnapping mot Schneider dagen før altså tre dager før han ble drept. Dette i tillegg til at vi veit at Viaux og hans nestkommanderende medsammensvorne her mottok 50 000 dollar hver, på den betingelse at de gjorde et nytt forsøk (Hichens: 96) Det har senere kommet klare indisier på at «høyere nivå», i dette tilfellet som ellers, er en omskriving fra «Kissinger». Dette alene er et klart og tydelig eksempel på at Kissinger aldri hadde ment å «avblåse» Viaux-gruppens kidnappingsstrategi, som metode for å igangsette et kupp mot Allende.
Dette er illustrerende for Kissingers såkalte «realistiske» syn på utenrikspolitisk. Drap, mord, løgner, skittent spill, og overkjøring av andre, også demokratiske, staters indre affærer, er helt legitime virkemidler. Vi vet hvordan det gikk med Chile. I løpet av de neste tre årene etter mordet på Schneider, ble det kanalisert usannsynlige summer fra CIAs side for å nøre opp under misnøye, og ikke minst skaffe gode kontakter i de antisosialistiske kreftene som fantes i væpnede styrker. Det var disse som 11. september 1973 bombet presidentpalasset, og erstattet landets vitale demokrati med et fascistisk styre som skulle vare i nesten 20 år.
Øst-Timor: Grønt lys for folkemord med amerikanske våpen
Kissingers memoarer er med sine mange tusen sider et viktig vitnesbyrd for historikere som arbeider med den kalde krigen. De er dog svært selektive i utvalget sitt, og må leses på bakgrunn av å være skrevet av en maktpolitiker som i 40 år har livnært av ettermælet sitt.
Øst-Timor er i dag et land de færreste av oss vil klare å plassere på et kart. Ved siden av det enorme Indonesia, og med sine knapt én million innbyggere, var det få som engang fikk med seg at de ble opptatt av FN som selvstendig stat i 2002. Den unge staten bærer med seg en uhyrlig historie, med et av moderne histories mest effektive folkemord, om vi tar utgangspunkt i andelen av befolkninga som ble drept. Fra 1975 til 1998 ble muligens så mange som 200 000 av totalt én million østtimoresere drept i utryddelseskrig ført av fasciststyret i Indonesia.
Ved det portugisiske diktaturets fall i 1974 begynte frigjøringskampene i koloniene deres å skyte fart. For Øst-Timors vedkommende innebar dette at den venstreorienterte gruppa FRETILIN, Øst-Timors frigjøringsfront, sammen med sine allierte dannet en samlingsregjering. Denne ble fra første øyeblikk utsatt for voldsomt press fra Indonesia, på dette tidspunktet leda av den USA-støttede fascist-diktatoren Suharto. Den 7. desember 1975 igangsatte Indonesia en fullskala invasjon, og proklamerte Øst-Timor som en integrert del av den indonesiske staten.
Det interessante her er at dette er samme dato som Kissinger og president Gerald Ford dro fra et offisielt møte i Indonesias hovedstad, Jakarta. I 1995 uttalte Kissinger riktignok at «Timor aldri ble diskutert mens vi var i Indonesia», før han og Ford på flyplassen ble underretta at Indonesia planla å okkupere Timor (Hitchens, 145). Han fortalte videre at «ingen på det tidspunktet kunne vite hva som ville skje framover».
Dette er åpenbart løgn. Som Kissingers daværende FN-ambassadør, Daniel Patrick Moynihan, kunne berette i sine memoarer A Dangerous place (sitert fra Hitchens 2002, s. 141):
De forente stater ønsket at ting skulle gå slik de gjorde, og jobbet for dette. Utenriksdepartementet [under ledelse av Kissinger] ønsket at FN skulle være fullstendig ineffektivt i hva de enn foretok seg. Oppgaven ble delegert til meg, og jeg gjennomførte den med uomtvistelig suksess.
At Kissinger og Ford ikke diskuterte Øst-Timor i møtet med Suharto er også løgn. I dag har vi referatet fra møtet deres 6. desember klart på nettet, som viser at Øst-Timor faktisk var et av temaene som ble diskutert. President gjør det klart at «USA ikke vil motsette seg» at Indonesia foretar «hurtig og drastiske handlinger» om «nødvendig». Kissinger på sin side uttrykker bekymring for at amerikanske våpen skal kunne brukes i et slikt angrep, men understreker at dette handler om hvorvidt det blir «oppfattet» som selvforsvar eller aggresjon, og at det viktigste uansett er at «hva dere enn gjør, så gjør det fort».
Er det mulig å gi et klarere grønt lys for en invasjon? Problemet for Kissinger og Ford var at dette ikke ble noen rask og smertefri operasjon. Tvert imot skulle amerikanske våpen bli brukt til å myrde hundretusener av mennesker i den fattige perifere øynasjonen helt fram til slutten på 1990-tallet, da president Clinton omsider ga opp USAs satsing på Indonesias fascist-regime. Ikke på noe tidspunkt i mellomtida, verken med Kissinger ved roret eller seinere, opphørte den militære støtten fra Washington. Resultatet ble 40 år med massemord, med samme uhyrlige relative dødstall som Sovjetunionen opplevde under Hitlers Wehrmachts grusomheter under andre verdenskriger. Det er kanskje ikke så rart at Kissinger unnlater å snakke for mye om dette.
Konklusjon
Det er klart at Kissinger som andre statsmenn for mektige stater har en skitten historie. Den kjente amerikanske forfatteren Noam Chomsky hevder for eksempel at samtlige amerikanske presidenter etter andre verdenskrig ville blitt dømt nedenom og under, dersom de hadde blitt stilt til en domstol med samme mandat som Nurnbergdomstolen etter andre verdenskrig.
Like fullt er Kissinger spesiell i den forstand at det hele har foregått så åpent. Avsløringene jeg har har skissert har vært kjent lenge. Det er ikke lenger bare ytre venstre som kaster ut disse beskyldningene. De har for lengst funnet veien også til mainstreamlitteraturen på feltet. Én sak er å forsvare grusomhetene på et moralsk grunnlag («joda, men det var kald krig og kommunistene var slemme»). En annen ting er å benekte at de foregitt.
Vi kan lure på hva som er tilfellet for Universitetet i Oslo og Nobelinstituttet. Det er mange flinke folk i verden som kan snakke, antakeligvis også for en billigere penge, om verdensfred i lys av USAs presidentvalg. Hvorfor måtte de velge en notorisk krigsforbryter? Hvorfor inviteres han til å tale i et lukket forum, når det mest riktige hadde vært å stille ham for en internasjonal domstol? Minstekravet burde enten vært å utfordra ham i en skarp debatt, eller enda bedre: unnlatt å invitere ham.
Den 11. desember klokka 11.30 vil det være en demonstrasjon på Universitetsplassen i regi av Latin-Amerika-gruppene i Norge, mot Kissingers visitt. Alle med hjerte for fred, demokrati og menneskerettigheter som befinner seg i hovedstaden, bør vite hvor de skal tilbringe formiddagen!