Han er iransk asylsøker med midlertidig oppholdstillatelse, men han får ikke reise ut av landet, ikke kommunal bosetting og heller ikke opprettet bankkonto.
Av Ka Man Mak (tekst og foto)
Du har kanskje sett ham. Han satt utenfor DnB på Karl Johan i sommer. Han heter Hooshang Parsayi (41). Han hadde med seg en plakat og leppene hans var sydd igjen. Han gikk ut i sultestreik 18. april som varte i 95 dager.
Hooshang Parsayi flyktet fra Iran i 2008 for å unngå rettsforfølgelse. Parsayi betalte en smugler for å få ham til Canada, men endte istedenfor opp i Norge. Han ble behandlet ved Oslo politistasjon og deretter sendt til forskjellige mottak.
Utlendingslovens paragraf 74
I 2012 fikk han midlertidig oppholdstillatelse i Norge, under utlendingsloven §74. Det tok lang tid å forstå hva paragrafen egentlig betydde for ham, forteller Parsayi gjennom en tolk. Han fikk ikke kommunal bosetting, introduksjonsprogram for asylsøkere, norskkurs eller reisedokumenter. I tillegg kan han ikke bruke tillatelsen for familiegjenforening, permanent oppholdstillatelse, og han kan ikke reise til andre land i Schengen-avtalen.
Kommunen må få en anmodning fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) slik at man kan få rett til kommunal bosetting. Det fikk Parsayi ikke retten til.
Utlendingslovens paragraf 74 er et vern mot utsendelse basert på Non Refoulement-prinsippet fra FNs flyktningskonvensjon og den europeiske menneskerettskonvensjonen. Loven mener at ingen ikke kan sendes ut til et område hvor man er i frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning. Med mindre asylsøkeren med rimelig grunn anses som en fare for rikets sikkerhet og det norske samfunnet; eller er av nasjonal interesse.
Parsayi kan ikke bli sendt ut av Norge, men han må klare seg på utsiden av systemet. Selv om han får rett til å jobbe kan han ikke åpne en bankkonto. Han har bare en iransk familiebok, det er det eneste ID-dokumentet han eier. Uten bankkonto er det vanskelig å få lønn.
På flukt fra livet i Iran
Den iranske familieboken, ellers kjent som Shenasnameh kan tolkes som en fødselsattest eller et identitetsbevis. Boken ser ut som et iransk pass, men det innebærer personinformasjon om sivilstatus, militærtjeneste, familie og foreldrenes navn osv.
”Foreldrene mine er konservative muslimer som støtter regimet i Iran”, sier Parsayi. Han og hans familiemedlemmer fylte veggen på huset sitt med inskripsjonene – ‘Død over Khamenei’. Ali Khamenei er den øverste leder i Iran og regnes som en diktator og terrorist ifølge Parsayi som var politisk aktiv og kritiserte regimet hans.
Han ble senere fortalt av et familiemedlem at politiet var på jakt etter ham, og han måtte flykte. Etter hans flukt fikk han vite han at det var hans far som hadde meldte ham til politiet.
«Jeg kom ikke til Norge for å få penger. Jeg kom fordi jeg har problemer i Iran. Norge vil ikke gi meg vanlig oppholdstillatelse med rettigheter. I åtte år har jeg bodd her og sovet i mottak, hos en venn eller på gata; bare sove og spise. Det er veldig vanskelig. Jeg har mye å tenke på. Nå venter jeg på å kanskje få hjelp til domstolen, men hvis de ikke hjelper meg… Da starter jeg en ny sultestreik, eller… begår selvmord,» sier Hooshang Parsayi etter sultestreiken.
Under Parsayis nylige sultestreik, har han dukket opp i ulike aviser og på nett, både på grunn av sultestreiken, men også om at han forsøkte å tenne på seg selv foran Stortinget flere ganger (uten å bli identifisert). I Norge er det 111 asylsøkere som er ekskludert fra systemet og i samme situasjon som Hooshang Parsayi. Hooshang Parsayi fortsetter å vente for å kunne leve et meningsfullt liv.
*Intervjuet med Hooshang Parsayi ble gjort i september.
Her er det vel berre å «skjære gjennom» for han har vel berre ein regjeringa og «godhetstyranen» Sylvi Listhaug ser som ein lykkejeger. Han har truleg ikkje ein gong dokumentene i orden? Får han verte lengre kan ein risikere at ein ikkje får han ut att og kva då?