«Posten skal frem» er et gammelt ordtak. Men det slagordet er fra tiden Norge bygde seg opp for å få en sterk stat, og posttjenester var et offentlig forvaltningsanliggende.
Skal et land ha gode offentlige tjenester, er man avhengig av å ha en sterk stat, og en stat som tar belastningene med å likebehandle innbyggerne på tjenestetilbud. Det var slik Norge bygde landet – post, strøm, telenett, samferdsel, skole, heletjenester mv ble anlagt samme hvor man bor i landet.
LES OGSÅ: En regjering i de priviligertestjeneste
Historikk
Posten ble etablert 17. januar i 1647. Opprinnelig som et privat foretak, etter press fra forretningslivet og offentlig byråkrati.
I 1719 overtar staten ansvaret for Posten. I 1827 innføres ordningen med pakkeposttjenester. For å kunne åpne for betalingstjenester, innføres ordningen med postgiro i 1943, og videre opprettes Postsparebanken i 1950.
Opprettelsen av Postsparebanken hadde følgende hovedformål:
- Staten skulle garantere for kundenes penger og innskudd.
- Staten skulle ha en bank som kunne gå inn å regulere rentepolitikken om de private bankene skulle bli for grådige.
- Staten skulle gi alle kunder likebehandling.
- Staten skulle sørge for banktjenester over hele landet, og landpostbudene fikk oppdraget med å dekke Norges ytterposter.
Posten ble bygd opp slik at post, aviser og banktjenester skulle nå alle landet innbyggere, på like vilkår og lik pris. Men det var den gangen politikerne tenkte samfunnsfelleskap og var opptatt av å bygge landet. Ikke som nå – hvor alt skal privatiseres og tilrettelegges for slag til utlandet.
LES OGSÅ: Redningsaksjon for velferdsstaten? — høyreretorikk i et historisk perspektiv
Markedsliberalismens inntog
Så fikk landet noen politikere, regjeringene til Kåre Willoch 1981/1985, som innførte markedsliberalismen og regnskapsmodellene tilhørende New Public Management i offentlig sektor. Dette ble fulgt videre med regjeringene til Gro Harlem Brundtland, som sørget for at Norge gradvis er blitt et underbruk og en ressursutbyttingsland for EU gjennom EØS-avtalen (inngått i 1994).
1. desember 1996 omdannes Posten fra å være et selskap under forvaltning (demokratisk styring, kontroll og revisjon) over til å bli BA-selskap under Torbjørn Jagland-regjeringen. Det innebar at regnskapsmodellen skjer etter Aksjelovens prinsipper, og det betyr tilrettelegging for privatisering. Det betyr at privatpersoner med markedsliberalistiske høyrepolitiske holdninger overtar styringen – i tråd med EUs politikk – gjennom at enkelte av styrevervsgrossistene fikk overta.
I 1998 utstedte EU sitt direktiv med krav om liberalisering (les privatisering) av posttjenester. Den ble Norge bundet av gjennom EØS-avtalen. EUs postdirektiv satte som frist at postliberaliseringen skulle være på plass innen 31. desember 2010.
LES OGSÅ: EØS og den ødeleggende markedsliberalismen
Bondevik II-regjeringen ASifiserer Posten
I 2002 blir Posten omgjort fra BA-selskap til et rent AS-selskap (Bondevik II-regjeringen). Privatpersonene i Postens styre får nå enda større innsikt og påvirkningsmuligheter til privatisere å kartlegge hva som er lønnsomt/ mindre lønnsomt å privatisere. Postens årlige omsetning på rundt 25 milliarder kroner (2015-tall). En gavepakke som er gitt av hele den norske befolkningen over til de grådiges marked.
I 2008, under regjeringen Stoltenberg III, begynner den første store privatiseringen av Postens tjenester gjennom at man oppretter Post i butikk, og at postgirotjenester privatiseres til DnB Nor. Eller rettere sagt overføres. Det samme skjer med Postbanken og Postbankens forvaltningskapital. Staten nøyer seg med å være mindretallsaksjonær. Med dette grepet mister det demokratiske Norge enhver mulighet til å styre rente- og utlånspolitikken. Nå styrer kapitalen alt.
Gjennom at Postbanken ble overført til DnB, med påfølgende minoritets-aksjepost, er hele den norske stat direkte medansvarlig for eksempelvis etablering av systemer (banktjenester) for at rike kan benytte for å drive med skatteunndragelser. Det ble for kort tid side avslørt gjennom Panama Papers-avsløringene.
Staten har årlig tatt ut utbytter i milliardklassen fra Posten Norge til finansiering av statens velferdstilbud. Disse mulighetene forsvinner gradvis gjennom denne storstilte privatiseringen.
LES OGSÅ: Panama Papers: Hoder bør rulle, men de største bandittene slipper unna igjen
Bring — døråpnere for at den norske stat erstatter norsk arbeidskraft med utenlandske
I 2008 etableres datterselskapet Bring. Det man som kunde har erfart og registrert er at flere av bilene som opererer under Bring har utenlandske skilter og utenlandsk mannskap. Dette har skjedd parallelt med masseoppsigelser i Posten Norge.
I tillegg fikk ledelsen i Posten Norge – i 2009 – innført en sosial dumping-avtale på pensjoner for sine ansatte, med en besparelse med pensjons- og forsikringsavtaler tilsvarende 100 millioner kroner årlig. Igjen er den norske stat bidragsyter til sosial dumping i offentlig sektor.
Posttjenestene liberaliseres fullstendig
I 2016 åpner Fremskrittspartiet-/Høyre-regjeringen for full liberalisering av posttjenestene. Det kuttes i lørdagsombæring av post. Det får store negative konsekvenser for blant annet sykehus, helsetjenester og forsendelser av viktige undersøkelser for norske pasienter.
I tillegg foreslås det å kutte A-posten (forsendelser over natta) som en konsekvens i kutt i postombæring på lørdager. I nær fremtid kan vi derfor risikere differensiert porto – det vil si at bor du i storbyene får du billig porto, men skal du sende post, varer og tjenester ut i bygdene – vil kostandene bli vesentlig høyere. De private skal jo tjene penger. Saken skal behandles i Stortinget 29.11.2016. Det antydes 550 medarbeidere kan miste jobben i Posten. Det er et bidrag for å fremme regjeringens sentraliseringspolitikk.
Enhetsportoen har medført at det har vært mulig å distribuere post over hele landet til hele landet, gjennom en kryss-subsidiering eller prisutjevnende tiltak.
Vedtak uten nødvendig konsekvensanalyse?
Man kan ikke forvente at den norske «tulle-regjeringen» (Fremskrittspartiet, Høyre – med støttepartiene Venstre og Kristelig Folkeparti) skjønner konsekvensen av egen politikk og egne vedtak. Med kutt av postombæring på lørdager, er det mange husstander som sannsynligvis ikke lengre vil få aviser på lørdag. Kvikkas-selskapet som skal overta leveringen av lørdagsavisene denne uka, vil ikke kunne få levert avisene til postkassene. Det kan berøre 45 000 nordmenn som vil oppleve tomme postkasser på lørdager.
Mange arbeidstakere og trygdede vil med bortfall av aviser, bli demokratisk negativt rammet gjennom forsinkelser av viktig opplysninger, jobbannonser, bolig annonser og så videre.
Det mest komiske er at Venstres Abid Q. Raja den 27/10 2016 ber samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Fremskrittspartiet) gripe inn for å sikre at avisene kommer frem på lørdager. Vet ikke Venstre konsekvensene av hva de er med på når de støtter Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringens politikk? Mener Abid Q. Raja at skattebetalerne skal få en ny tilleggsregning for å stimulere private fortjenester for å få ut aviser på lørdager? Samtidig som sannsynligheten er meget stor for at de postansatte som mister jobben blir NAV-klienter og mottakere av offentlige ytelser.
LES OGSÅ: EØS kunsten å selge et land
En svekket stat
Hvorfor skjer det? Jo, staten har ikke lengre ansvaret for Posten. Det ansvaret er AS-ifisert, gitt bort og/eller privatisert, i tråd med hva EU har krevd gjennom Postdirektivene.
Slik blir konsekvensene for det norske folk når staten svekkes og de grådige med private interesser får overta ansvaret for vitale samfunnsoppgaver. Og alt kan vi takke EØS-avtalen for.
Stortingsrepresentant Linda Cathrine Hofstad Helleland (Høyre) har jo tydeliggjort billedlig hva som er Fremskrittspartiet-/Høyre-regjeringens prosjekt. Det er «å klemme så mye tannkrem ut av tuben at det ikke vil være mulig å putte den tilbake». Direkte oversatt betyr det: «Å ødelegge den norske stat så mye at det ikke lar seg reparere igjen».
Mitt oppe i dette må vi konstatere at det er mange arbeidstaker og trygdede som har brukt («bli ranet-») stemmeseddelen sin på Fremskrittspartiet og Høyre. Hvordan arbeidstakere og trygdede kan få seg til å bruke stemmeretten på regjeringspartiene er og blir en stor gåte. For det er vel bare folk som er glade å miste jobben, pensjon, velferd og andre rettigheter som bruker sin stemmerett på en så negativ måte?