Det kan bli meningsløst å gå til stemmeurnene – for oss og for våre barn

De nye avtalene i dag er ikke handelsavtaler, de handler om å redusere politisk risiko for investorer. Og politisk risiko det betyr valg, og effekten av politiske valg.

Av Kristian Larsen Bredal (tekst) og Christian Vassdal (foto)

Intervju med Helene Bank fra Handelskampanjen. Under Globaliseringskonferansen holdt hun seminar om internasjonale handelsavtaler.

— Under seminaret sa du at de nye handelsavtalene utformes slik at hvis én ikke blir vedtatt, så kan de andre steppe inn. Betyr det at  forkortelser som TISA, TTIP og CETA egentlig er forskjellig ord for det samme?

— Ja, det er det. Hele den bokstavspagettien er veldig mye det samme. Det handler om mer avregulering og mer binding av politikken enn den som allerede finnes gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO). Når man går inn for en TISA-avtale, som omhandler tjenester, betyr det bare at på andre områder som jordbruk, så er det WTOs regelverk og eventuelt bilaterale avtaler som gjelder. Det betyr at dette er en avtale som skal avregulere mer på tjenestesida. Slik beveges sektorer hele tiden i retning av mer avregulering. Det står i WTO-avtalene at man godtar bilaterale avtaler og regionale avtaler som er like eller går lengre, men ikke som er i konflikt med WTOs regler, det vil si mindre markedsretting.  

— Hva tror du om mulighetene for at CETA-avtalen går gjennom etter den siste ukens hendelser?

— Lisboatraktaten ble framstilt som en avtale for å gjøre EU mer demokratisk på den måten at det ikke bare er EU-kommisjonen og EU-parlamentet som skal godkjenne omfattende frihandelsavtaler, hver enkelt stats parlament skal godkjenne disse. Avtalen som den er, kan bare aksepteres eller avvises. De andre EU-landenes parlamenter har vedtatt den. Men Belgia har en spesiell politisk konstruksjon med to regioner, der grunnloven krever at før suverenitetsavståelse må begge regioner stemme ja. Nå har den ene stemt nei. Da kunne ikke Belgias regjering si ja. Det var altså regionen Vallonia, ikke et land, som stanset prosessen. Hva gjør EU da? Jo, de legger press på Belgia, setter seg ned i et rom og sier at nå må dere ordne opp. Så nå har Belgia godtatt, og fått Vallonia til å godta, at forhandlingene skal føres videre. Likevel er den ikke undertegnet, og den skulle vært undertegnet 27. oktober. Det er heller ikke slik at Belgia står alene. Det mobiliseres masse i hele EU og Canada. Men det er nesten bare når saken topper seg, som med Vallonia, at avisene skriver.  

— Hvilken rolle har Norge i alt dette? Børge Brende samlet nylig WTO til et møte i Oslo.

— Det er en uttalt målsetting for regjeringen å følge det såkalt multilaterale sporet. Det vil si Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men forhandlinger før økt avregulering i WTO har i stor grad stoppet opp fordi utviklingsland nå stiller krav om å få den fleksibiliteten de lenge har blitt lovet. Det gjelder blant annet politisk handlingsrom for økonomisk utvikling og å sikre egen matproduksjon. Det som Børge Brende gjorde nå, var at han inviterte bare 24 utvalgte ministre, også sier de at det er for å få fart i arbeidet med de multilaterale avtalene. Det er jo en selvmotsigelse, og en illustrasjon på at også WTO har et stort demokratisk underskudd. Generaldirektøren i WTO kan nå si at Oslo-møtet har sagt sånn og sånn. Oslo-møtet blir brukt til å prøve å legitimere blant annet avregulering av handel med E-tjenester og datalagring på neste WTO-ministermøte om et år.

— Hva er elektronisk handel og hvorfor er dette viktig for Norge?

— Handel med E-tjenester er for eksempel avtalen mellom Helse Sørøst og Hewlett Packard om IT-tjenester. Men flyttes våre helsedata til USA vil det være amerikansk personvernlov som gjelder. Selv om kontrakten sier at data skal lagres i Norge, kan det resultere i at våre helsedata havner i USA. I USA er det USAs personvernlovgivning som gjelder. I verste fall kan data selges videre til forsikringsselskap. Dette er ikke spekulasjon. En lekkasje fra forhandlingene om TISA (avtalen om tjenesteavregulering) viser at  dette spørsmålet blir diskutert.  Hvis vi ikke har kontrol på slik grunnleggende infrastruktur kan det føre til omfattende risiko for miljø, personvern og sikkerhet.Vi så nettopp et eksempel på at produksjonen på Mongstad ble stanset, fordi noen i India hadde trykket på feil knapp.

— Vi har prøvd å spørre hvem – hvilke selskap – som egentlig er drivkrefter i Norge for TISA-avtalen. Næringsdepartementet har sagt at det er opplysninger som er unntatt offentlighet. NHO har nettopp kommet ut med et notat som er faglig veldig svakt. Men på forespørsel kunne konsulentene til NHO fortelle at det bare er to selskap i Norge som vet hva de vil ha av en TISA-avtale, det er Veritas og Telenor. Resten av NHOs lobbyvirksomhet virker å være rein ideologi.

— Så regjeringen håper at dette skal føre til nye investeringer?

— Ja, men det finnes ingen bevis for at investorer kommer etter handels- og investeringsbeskyttelsesavtaler. Investorene kommer først, og så ber de om å få redusert risiko, ved at land skal binde seg til å ikke endre politikk i retning mer styring. Dette som de kaller «politisk risiko», er i realiteten vår mulighet til å endre politikk ved valg. Med kombinasjon av avtaletekster og tvisteløsningsordninger, blir at land i liten grad tør å innføre nye reguleringer, eller at innbyggerne kommer til å måtte betale for å regulere.

— Vi ser jo allerede i dag at det kan være vanskelig å reversere vedtak om privatisering eller konkurranseutsetting, eksempelvis knyttet til barnehager og barnevern i Oslo. Samtidig blir ansvaret for stadig flere tjenester privatisert, som avfallstjenester og togdrift. Vil de nye handelsavtalene gjøre det umulig å endre politisk kurs?

— Under TISA vil det være slik at dersom et land ønsker å privatisere, og har åpnet opp for utenlandske selskaper, så skal disse ikke bli gjenstand for dårligere behandling enn nasjonale aktører. Det har regjeringen selv skrevet i Stortingsmeldingen om Handel og globalisering. Når regjering eller Stortingsflertallet velger å privatisere, så åpnes det  for utenlandske selskap. Det følger av EØS. Videre er det ingen begrensninger på hvem som kan kjøpe opp tjenestetilbydere. Så en norsk eid barnehage kan kjøpes opp av et utenlandsk oppkjøperfond. Eller et norsk selskap kan selv velge å registrere seg i utlandet. Dermed vil det å stenge for profitt på velferdstjenester, eller å ta tilbake tjenestene i offentlig regi, bli veldig vanskelig. For selv om regjeringen sier de har unntatt offentlige tjenester, og at man kan rekommunalisere, kan utenlandske selskap  ikke behandles dårligere enn nasjonale aktører. Og hva er nasjonale aktører? Er det en kommersiell barnehage? Er det en ideell barnehage? Eller er det en offentlig barnehage? Regjeringen vil ikke svare på om offentlige virksomheter har annen status enn andre aktører. Dermed kan vi ikke regne meg at de blåblå og TISA ivaretar vår rett til å endre politikk i retning av mindre markedsretting.

— De nye avtalene i dag er ikke handelsavtaler, de handler om å redusere politisk risiko for investorer. Og politisk risiko det betyr valg, og effekten av politiske valg. Det andre er at aktørene bak avtalene ønsker å fjerne tekniske handelshindere, og utvikle globale standarder. Men tekniske handelshindere er ikke stikkontakter og krumning på agurker, det er lover som vi har kjempet fram, som arbeidsmiljølov, miljølover, tariffavtaler, forbrukerbeskyttelse , personvern. Avtalene handler altså om å standardisere politikken vår, slik at den blir mest mulig lik globalt, uten å redusere markedstilgangen for selskapene. Dette er også et generasjonspørsmål – for hvorfor skal dagens barn og unge gå til stemmeurnene i framtida, om de ikke kan endre politikken?

— Så hva bør de som mener at nye generasjoner selv skal få utforme politikk gjennom valg gjøre nå?

— Jeg mener at vi alle rett og slett må lære å forklare TISA-avtalens skralle. Og da tenker jeg egentlig bare å kunne forklare hva den betyr. Ta med skralla og forklar denne i søndagsmiddagen hjemme eller i lunsjen på jobb eller skole. Da lærer du gjennom å forklare andre.

— Så anbefaler jeg siden tisafri-kommune.no. Det er en webside vi i Handelskampanjen har laget i samarbeidet med en del andre aktører. Den viser en oversikt over kommuner som har gjort vedtak på TISA, enten med krav om åpenhet eller at man ikke vil ha slike avtaler. Den gir også råd om hvordan en kan jobbe lokalt, og forslag til vedtak i kommunene  – både på nynorsk og bokmål. Dersom man kan lage allianser i kommunene og får gjort vedtak sender dette sterke signaler opp i partiene, til kommunenes sentralforbund, og til  regjering og Storting. Mange vedtak som er gjort har vært tverrpolitiske, og flere steder har Høyre og Frp stemt for slike vedtak.