Kvinner i Latin-Amerika har fått nok av systematisk vold. I dag tar kvinner saken i egne hender og streiker for å vise sin plass i samfunnet og kreve en stopp av vold mot kvinner.
Teksten inneholder triggere for overgrepsofre. Vil du ha hjelp eller kjenner du noen som trenger det etter en lignende hendelse kan du ringe landsdekkene telefon for incest og seksuelt misbrukte og deres pårørende: 800 57 000.
Hei,
Navnet mitt er Lucía Pérez Presente, jeg er 16 år gammel og bor i Mar del Plata, Argentina.
I dag er det fredag, om noen timer har jeg fri fra skolen! I dag forsov jeg meg, men heldigvis rakk jeg akkurat første timen på skolen. Jeg vet at mamma kan bli ganske opprørt når jeg er forsinket, men nå slipper jeg maset.
Skolen har virket ganske lang i dag, men snart er dagen over.
I det jeg går ut av døra på skolen, møter jeg en ung mann. Han heter Matias. Han forteller at han er 23 år gammel, og selv om jeg kjenner ikke ham fra før, virker han sympatisk og vi slår en prat. Vi snakker og han forteller meg hvor pen jeg er. Han mener også at jeg virker som en smart jente, det gjør at jeg rødmer. Jeg prøver virkelig å gjøre det godt på skolen, så jeg er smigret av hans oppmerksomhet.
Matias og jeg prater en stund sammen, og han spør meg om jeg vil bli med ham hjem i morgen ettermiddag. Jeg er spent, han er jo 23! Jeg svarer bekreftende, så han gir meg adressen sin til i morgen.
Nå er det på tide å komme meg hjem, jeg har lovet mamma å dra med henne til butikken. Veien er ikke lang, men jeg sender en tekstmelding til Maria og forteller henne om planen min i morgen. Jeg er litt nervøs, men Matias virker veldig snill.
Når jeg kommer meg rundt hjørnet ved huset mitt, får jeg en fin overraskelse. Der står Matias og venter på meg!. Har han glemt å fortelle meg noe? Med seg har han en venn, en litt eldre mann ved navn Juan Pablo. Matias lurer på om jeg kan bli med dem hjem hos ham, de har tenkt å ha en liten fest og de vil gjerne at jeg skal være med. Kanskje jeg må si ifra til mamma? Nei, jeg blir kun et par timer og kommer tilbake til middag. Dette går fint.
___________________________
Nå er jeg hjemme hos Matias. Juan Pablo serverer meg et stor glass med sprit blandet med cola. Jeg kjenner ikke så mye til smaken av spriten, så jeg drikker sakte. Matias og Juan Pablo hvisker lavt og smiler til meg. Musikken dundrer i høyttalerne og de forteller vitser. Det er gøy å være her, dette er første gang jeg er på fest med dem. Snart er jeg ferdig med glasset, jeg føler meg spent.
Juan Pablo tar ut en liten pose med hvitt pulver fra bukselomma. «Dette må du prøve når du er på fest hos Matias». Jeg vet at det er kokain, og jeg vil ikke prøve. Matias setter seg ved siden av meg og holder rundt meg. «Det er trygt, se hvordan jeg gjør det», og han viser meg hvordan man sniffer kokain.
Jeg har aldri prøvd dop før, og Juan Pablo tilbyr meg litt marihuana mens Matias fyller opp glasset mitt. Vi hører fortsatt på musikk og vi ler. Jeg synes de er morsomme, men jeg begynner å bli litt redd. Jeg må jo hjem snart så mamma og pappa blir ikke sinte på meg. Og de kan ikke finne ut at jeg har sittet med to fremmede menn og tatt sprit og dop!. Jeg prøver å reise meg, men Matias holder meg i hånda «Kan ikke du bli litt til? Ta en joint til og slapp av, du har god tid».
Så setter jeg meg igjen. Nå begynner jeg å kjenne at munnen blir litt nummen. Jeg har drukket en del allerede og jointen virker… jeg ler mer og mer, og Matias spør meg igjen om jeg vil ha kokain. Ja, hvorfor ikke? Vi har det gøy nå, så litt kan jeg prøve. De mener at jeg må ta flere linjer for å få effekt, og at det skal hjelpe meg å bli edru. Det er nok lurt, fordi jeg kan ikke komme hjem full.
Glasset mitt fortsetter å fylles, og Matias og Juan Pablo mener at jeg må ta og sniffe et par linjer til. Nå kjenner jeg at jeg beina blir tunge, kan liksom ikke flytte på dem. Jeg holder rundt Matias og ber ham kjøre meg hjem. «Neida, bli en stund til, du», så gir han meg mer kokain.
Nå kjenner jeg ikke kroppen. Øynene mine er åpne, men jeg kan ikke bevege meg. Det er mørkt ute og jeg vil hjem. Matias og Juan Pablo fortsetter å sette på musikk og lar meg ligge alene på sofaen. Jeg er redd, fordi de hvisker og smiler mens de ser på meg.
Jeg får vondt i magen. Jeg vil rope, men jeg klarer ikke å snakke. Jeg vil dra, men jeg kan ikke gå. Jeg vil ringe mamma, men jeg kan ikke bevege armen min. Jeg er livredd, livredd. Jeg ser at de kommer mot meg og jeg vil ikke. Jeg vil ikke.
Jeg lukker øynene men jeg klarer ikke å sove. Alt foregår veldig sakte. Jeg er ute av kroppen min, jeg kan ikke flykte. Mamma, hvor er du? De har meg. De har meg.
__________________
Matias legger meg på gulvet og kler fullstendig av meg. Jeg kjenner kulda og jeg synes det er pinlig at de ser meg naken. Hvorfor gjør de dette? De sa at vi skulle bare ha en fest, jeg vil ikke være her mer. Jeg kjenner tårene renne, og Matias tar av seg av buksa. Han sprer beina mine med makt mens Juan Pablo ser på meg og ler «Ta henne hardt! Den hora!». Jeg prøver å gjøre motstand, men klarer ikke det.
Først kjenner jeg Matias inni meg. Det gjør vondt, så vondt, det er første gang en mann trenger seg sånn inn i meg. Han presser og det gjør vondt. Jeg gråter men klarer fortsatt ikke å snakke. Han beveger seg fort mens han puster og peser i ansiktet mitt. Han spytter på meg mens han stønner og kommer inni meg.
Mamma, hvor er du?
Nå er det Juan Pablo sin tur. Matias skriker til Juan Pablo «Dette må du prøve! Denne hora liker det, ikke tenk på tårene hennes!» Så slikker Juan Pablo meg i ansiktet, og hvisker «Vær snill nå» og trenger seg inni meg. Denne gangen gjør det enda mer vondt enn første gangen. Han holder meg i halsen, ser meg i øynene og spør «Liker du det, søta? Jeg skal vise deg hva en god kuk er». Og han presser meg, og tar på brystene mine. Det virker uendelig, jeg bare lukker øynene og håper han gjør seg fort ferdig.
Så tar Matias over igjen. Så Juan Pablo, så om igjen. Timene går, og kroppen min som ikke kunne bevege seg tidligere, er full av smerte nå. Jeg vil hjem. Jeg kjenner at jeg kan bevege meg litt mer nå, og jeg begynner å snakke «La meg dra». Matias slår meg i ansiktet. «Du blir her til vi bestemmer det. Drikk mer nå og ta deg en linje til. Vi er ikke ferdige». Nå begynner sola å komme opp. Jeg er utslitt, jeg vil bare forsvinne.
Jeg er redd de kommer til å drepe meg og jeg gjør som de sier. Juan Pablo kommer bakfra mens jeg tar en linje kokain til og holder meg på håret, så munnen min åpner seg på vidt gap av styrken i det han drar i håret mitt. Jeg gråter høyt nå, jeg er redd. «Skynd deg nå, vi må fortsette. Matias og jeg er ikke tilfreds, vil du leve, så må vi fortsette».
Matias tar meg igjen og slenger meg på gulvet, nok en gang. Jeg ser mitt eget blod på teppet, og nå er det kun små stykker jeg får med meg. Jeg har mistet tidsbegrepet og kroppen verker, men gjennom stuevinduet ser jeg at det begynner å bli mørkt igjen. Det brenner i underlivet, og jeg ber Matias om å ikke gjøre det igjen. Men Matias voldtar meg nok en gang.
Imens sitter Juan Pablo og drikker mens han ser på. «Du, Matias, det virker som hun hora nyter dette. Her, nå må vi prøve å sette denne her i rumpehullet. Det er enda bedre». I øyekrokket ser jeg at Juan Pablo tar en stokk som hadde stått bak døra, og begynner å vifte med den. I det Matias slipper meg, prøver jeg å komme meg på alle fire. Jeg må flykte, døra er ikke så langt unna og jeg kjenner beina nå. Jeg vet ikke om jeg kan stå, men jeg må komme meg ut. Jeg må flykte. Mamma, hvor er du?
_________________
Når Juan Pablo ser at jeg prøver å rømme, sparker han meg i magen. «Nei, ikke så fort! Nå skal vi gi deg noe du virkelig kommer til å like». Jeg får ikke puste, og nå holder meg nede begge to.
Matias holder meg i armene, Juan Pablo i beina. Jeg skriker, og Matias slår meg enda en gang til i ansiktet. Jeg kjenner at jeg blør gjennom nesa, så de legger meg på siden. Juan Pablo ler høyt, tar en slurk av drinken og sprer beina mine. Så setter han stokken i rumpehullet mitt. Først sakte, og jeg kjenner at jeg revner innvendig. Det gjør vondt, jeg blør mellom beina og Juan Pablo ler. Jeg skriker av smerte, og prøver å sparke ham. Men han holder meg enda hardere nede. Stykket er fortsatt inni meg, og Juan Carlos roper «Nå skal jeg straffe deg! Du sparker ikke meg!» Og dytter stykket enda lengre inn. Jeg mister pusten. Og dytter enda litt til. Og enda litt til. Jeg får ikke puste, det er bare smerte. Så plutselig blir alt svart. Hjertet mitt har stoppet.
____________________
Nå er det kun kroppen min igjen. Jeg er ikke her lenger. Jeg er blitt spiddet av to ukjente menn. De har neddopet meg, voldtatt meg, slått meg. Jeg har kun vært et stykke kjøtt, og nå eksisterer jeg ikke mer.
De tror jeg har besvimt. Matias og Juan Pablo får panikk, så de vasker blodet av meg og fra gulvet. De skynder seg, men er nøye likevel. «Vi må kjøre henne til legevakta! Vi må si at vi fant henne bevisstløs så vi kjørte henne til sykehuset». Juan Pablo er enig, de vasker kroppen min, tar på meg klærne og bærer meg til bilen. Jeg er ikke her lenger.
På sykehuset forteller de historien sin. Legene tror de først på dem. Jeg blir lagt inn og legene sjekker pulsen. Livet mitt står ikke til å rede. Jeg er ikke her lenger. De tar blodprøver, de kler av meg og de ser underlivet mitt. Fullstendig revet i stykker, helt ødelagt etter timesvis med voldtekt. Legene kan ikke tro hva de ser. En sykepleier gråter. Nå skal de ringe mamma og pappa, men jeg kan ikke ta farvel med dem. Jeg er ikke her lenger.
__________________
Dette er en sann historie selv om detaljene er fiktive. For ti dager siden ble Lucía Pérez Presente kjørt til sykehus av Matias Farías og Juan Pablo Offidani. Hun døde av massivt hjerteinfarkt etter ekstreme smerter forårsaket av voldtekt og seksuell tortur som varte i flere timer. Dette er et av de siste og mest grusomme kjente tilfellene av vold mot kvinner i Latin-Amerika. De fleste saker kommer ikke fram. De fleste saker blir ikke straffeforfulgt. Men mange lider lignende skjebner, og nå er det nok. Det har vært nok for lenge siden, men for alle ofre må vi kreve en stopp.
I dag 19. oktober, er det svart onsdag og kvinnestreik i Bolivia, Argentina, Frankrike, Mexico og Uruguay for å kreve en slutt på vold mot kvinner. Under hashtaggene #NiUnaMenos, #ParodeMujeres og #VivasNosQueremos deles informajon om møtepunkter i forskjellige byer i overnevnte land.
Nå er det nok. Og vi støtter dem også fra Norge.