Pave Frans sier mennesker i dag måles etter deres evne til å forbruke. Samtidig herjer krig og fattigdom. Er det slik vår generasjon ønsker å bli husket?
Pave Frans har tidligere uttalt at det frie markedet er blitt et tyranni hvor mennesker verdsettes kun for sin evne til å forbruke. Her tar han opp et stort tema, især i vestlige land: Eier vi tingene eller eier tingene oss?
LES OGSÅ: Noen ganger er det politikk, ikke etikk som er svaret
Mindre menneskeverd fører til større sosiale utfordringer
Paven mener, med andre ord, at mennesket er blitt for materialistiske. I kraft av sitt embete uttalte han at mennesket har fått sin avgud i, nettopp, materialismen. I materialismen har vi, lik paven formulerte det, skapt oss nye gudebilder, hvor den gamle dansen om gullkalven har funnet et hjerteløst uttrykk i en pengekult og et økonomisk diktatur som er uten ansikt og uten noe sant menneskelig formål. Spørsmålet blir om pengene skal tjene mennesket, eller om mennesket skal tjene pengene?
Forbruket fortsetter å øke. Bildet om at mennesket danser iherdig rundt gullkalven, virker i dette henseende til å være ensbetydende med at mennesket tilber bruksgjenstandene. Den sosiale status defineres dermed på dette viset ut ifra hva man har, og ikke hvem man er. Om dette stemmer, kan det synes at vi vestlige mennesker har en tydelig verdikonflikt i forhold til hva som er av virkelig verdi. Menneskeverdet har fått en utfordrer. Hvorfor? Fordi mennesket ikke lenger er målet i seg selv. Pengene har tatt over den rollen. Det påtvingende spørsmålet blir da hva som er verdien i dette verdisynet?
Finanskriser herjer. Korrupsjonen brer om seg. Mye makt samles på få hender. Slik kan nåtidens hendelser komme til å beskrives med en negativ undertone av våre fremtidige generasjoner. De vil kanskje lure på hvorfor det fortsatt fantes absolutt fattigdom i våre dager når det fantes slik velstand. Hvorfor kriger herjet og ikke freden regjerte. Hvorfor vi var så opptatt av fremmedfrykt fremfor forståelse. Kan disse forholdene til en viss grad skyldes vårt syn på menneskeverdet?
LES OGSÅ: Stopp den jævla kriginga — så enkel er løsninga på flyktningkatastrofen
Minner av krigsnasjonen Norge
I Kristiansand er det for tiden en svært aktuell forestilling på Kilden som heter Anne Franks Søsken. Her problematiseres krigføringen, flyktningkrisen, rasismen og diskrimineringen som foregår i vårt samfunn i dag. Dette er noe som er svært lite problematisert av media, og av samfunnet generelt. Hvorfor gjør vi ikke det? Ser vi oss blinde på tilstandene? Ignorerer vi dem? Vi trenger å se og forstå hva som foregår i dag, slik at vi kan unngå å bli husket som den generasjonen som støttet opp om at nasjonen Norge skulle være en krigsnasjon som ødela mer enn vi hjalp. Vi er alle svært opptatt av å ivareta historien om jødeutryddelsen og minnes denne, men vi klarer ikke se at de samme former for forbrytelser mot menneskeheten skjer den dag i dag.
Historien gjentar seg helt til vi aktivt går inn for å skape bevisst forandring på dette feltet. I dag ser det ut som om vi har kjørt oss fast i et bestemt tankemønster som krever aktiv krigføring for å destabilisere andre nasjoner for å hevde vår egen monopoliserte kapital- og militærmakt. Er det noe vi vet er det at krig avler mer krig; at konflikt avler mer konflikt. Til syvende og sist koker det hele ned til at vi som samfunn trenger å ta oppgjøret om hvilken verdi menneskelivet har i forhold til (eller kanskje til motsetning av) penger.
Avsluttende ord
Til slutt vil våre valg få konsekvenser. Disse konsekvensene vil huskes. Enten til det bedre, eller verre. Min oppfordring er at vi alle, både som samfunn og individer, gjør slik vi ønsker å bli husket for; Ikke at vi gjør slik vi ikke ønsker å bli husket for.