Jeg trodde jeg våknet til et facebookminne fra i fjor da jeg leste: «Krigen fortsetter».
Nei, det var ikke et facebookminne. Det var min colombianske venninne som skrev at Colombia hadde stemt nei til fredsavtalen.
I en verden der Trump kan vinne presidentvalget i USA, burde ingenting overraske. Colombianere flest hater FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia). En 52 år gammel væpnet konflikt og restene av topartisystemet splitter folk.
Likevel: Det var vanskelig å fatte. Fire år har det tatt. En avtale på 297 sider er skrevet etter bred og langvarig innsats, til og med Norge kan smykke seg med viktig bidrag til prosessen.
Et land der de sosiale ulikhetene er store, der landfordelingsproblematikken må løses, et land som har levd med vold, konflikt og krig i hundreår, har altså valgt å si nei til fredsavtalen.
LES OGSÅ: Colombias ekspresident Uribe anklaget for narkohandel
Hvorfor stemte så mange nei?
I de delene av Colombia der konflikten har pågått som verst, som i Bojayá, rammet av en massakre i 2002, stemte flertallet ja til fredsavtalen. I urbane deler av landet, der folk har merket minst til konflikten, stemte flertallet nei.
Álvaro Uribe, som var president i Colombia fra 2002-2010, er langt fra en fredsmann. Han ønsket å bekjempe FARC-geriljaen militært. Han har vært imot fredsavtalen fra første stund, og han har mange tilhengere.
Uribe har fastholdt at FARC slipper for billig unna. Ti plasser i kongressen, ingen i fengsel, kommunisme, et nytt Venezuela. Dette er retorikken han har brukt, og folk flest har ikke lest den 297 sider lange avtalen.
En av lederne for ofrene i Bojayá, Leyner Palacios, uttalte til WRadio da resultatet var klart: «Det er ikke rett at vi skal måtte tigge Colombia om fred». Et stort paradoks oppsummert.
Hva nå?
President Santos og FARC-geriljaens leder Timoleón Jiménez («Timochenko») har begge sagt de vil jobbe videre for å oppnå fred. FARC vil opprettholde våpenhvilen enn så lenge.
Alternativet er ikke pent. FARC lar seg ikke enkelt nedkjempe militært, og en militær løsning vil alltid skape flere sår. Selv om FARC er dypt hatet, har organisasjonen tidligere klart å holde seg samlet, med en sterk intern disiplin og en sterk intern symbolikk.
Uribe har sagt han er åpen for dialog, men møtte ikke i Casa del Nariño den 3. oktober etter invitasjon fra Santos. Forhåpentligvis blir det mange flere sjanser.
Alternativet til en avtale, at den væpnede konflikten fortsetter, kan ingen lenger tro på. Den strategien har mislyktes i 52 år.