På besøk i Palestina – slått ned av virkeligheten

Å reise til Palestina er både godt og uendelig vondt. Likevel er det en overveiende tanke som blir med meg hjem- vi kan ikke godta dette mer.

Etter min andre reise til Palestina sitter jeg igjen med et kaos av følelser. Folk der er så hyggelige og imøtekommende. Jeg har blitt kjent med nye mennesker og jeg har hatt en god reise. Likevel er det vondt. Jeg har grått flere ganger og jeg kommer nok til å gråte en del etter at jeg har kommet hjem. Dette fordi den urettferdigheten og det fryktelige som skjer i Palestina, er noe som ikke burde skje. Det er så uvirkelig, samtidig som når man er på besøk i Palestina slår realitetene deg rett ned.

LES OGSÅ: Ung under okkupasjon

En hverdag av frykt
Jeg liker å tro det beste om verden. Jeg liker å ha håp, men det staten Israel, og noen av statens innbyggere, gjør med palestinere får meg til å tvile. Okkupasjon. Undertrykkelse. Trakassering. Det mest urettferdige er det vi faktisk kan gjøre noe med – det menneskeskapte. Slik som det helvetet Israel har skapt i Palestina. Hvordan kan «Midtøstens eneste demokrati» gi vanlige mennesker en hverdag som består av frykt? Frykt for å miste huset de bor i, frykt for å måtte flytte fra stedet de bor. Frykt for å bli drept.

For det er det staten Israel driver med. Palestinere må søke om tillatelse for å bygge seg et hjem, men søknader blir bare godkjent i 1-3% av tilfellene. Hva gjør de da? Jo, da bygger de, for alle trenger et sted å bo. Et hjem. Til og med FN har dette nedfelt i sine menneskerettigheter. Men hva skjer når palestinere bygger seg et hjem uten tillatelse? De får valget mellom å rive huset selv, eller å la staten Israel ta seg av det. Selvsagt med en regning tilsendt i etterkant.

LES OGSÅ: Landran, vannran og okkupasjon i den glemte dalen

Bosetterne i Hebron – ekstremistiske “frontsoldater”
Under ramadan, 25. februar 1994, gikk militærlegen og terroristen Baruch Goldstein inn i Abraham-moskeen i Hebron for å drepe så mange palestinere som mulig. Han tok livet av 29 uskyldige mennesker. Israel fordømmer handlingen, men samtidig både tillater og finansierer de en israelsk bosetning midt inn i den palestinske byen. En stor del av bosetterne er amerikanske ekstremister. De flytter midlertidig inn for ett år eller to av gangen med det ene formålet om å trakassere de palestinske innbyggerene. Bosetterne feirer Baruch Goldsteins massakre. De marsjerer i gatene. De kaster både søppel og urin på palestinere. Disse menneskene blir finansiert og beskyttet av staten Israel. Argumenter gjerne med at staten Israel har fordømt massakren til Baruch Goldstein, men hvorfor viser handlingene da det stikk motsatte?

Jeg kan reise hjem og fortsette mitt frie liv hjemme i Norge. Kanskje opplever jeg det litt ubehagelig på utreise fra Ben Gurion, men det er ikke jeg som risikerer å bli plassert i fengsel og torturert. Av «sikkerhetsårsaker», uten grunn. Det israelske militæret (IDF) opererer med taktikken «skyt først – spør etterpå». Enten det er et palestinsk barn med en stein i hånden eller en kvinne i en bil med palestinske skilter som ser mistenkelig ut. Uskyldige mennesker blir drept fordi soldatene i IDF er opplært til at alle palestinere er terrorister. Allerede fra de begynner på skolen lærer israelske barn at palestinere ikke er noe annet enn blodtørstige terrorister og mordere. Og dersom de mot formodning skulle bli omtalt i en annen sammenheng enn terrorisme, så blir de kalt for «arabere», for det finnes ikke palestinere som ikke er terrorister. Ikke ifølge israelske skolebøker. Si meg, er dette en handling på veien mot fred?

LES OGSÅ: Splittelsen i Abrahams by

Å vokse opp etter “Nakba” – katastrofen
«Administrative detention» er dessverre noe som blir brukt alt for ofte. Da kan det israelske militæret holde deg fengslet uten å oppgi årsaken verken til deg eller din advokat, uten tiltale og uten rettssak. Flere barn blir også fengslet under «administrative detention». Ifølge organisasjonen Addameer blir omtrentlig 700 palestinske barn fengslet hvert år. De fleste anklaget for å kaste stein, en forbrytelse som i Israel straffes med opptil 20 år i fengsel. Barn som blir fengslet har verken rett til å ha noen fra familien eller en advokat med seg under avhør. Dette gjør at mange barn opplever blant annet trusler og tortur. Noe som videre fører til falske innrømmelser, traumer, og en ødelagt barndom.

Barn i flyktningeleiren Aida i Betlehem blir skutt mens de får undervisning på en FN-skole. Hva gjør verden? Ingenting. Det vil si, de murer igjen vinduene på skolen. For det var jo det som var problemet. Ikke de israelske soldatene som henrettet barn. Hvordan kan verden godta dette? Hvordan kan vi godta at både USA og Norge fortsetter å finansiere massakrer og henrettelser av voksne og barn? Hvordan kan vi godta at stater og selskaper tjener penger på at mennesker må flykte? Det er jævlig. Vi kan ikke fortsette å bare sitte der og se på dette. Vi kan ikke godta det mer.

Det er 68 år siden Nakba, katastrofen. Da Israel valgte å drive hundretusenvis av uskyldige mennesker på flukt. Det er altfor lenge siden vi skulle ha gjort noe. Vi kan ikke la dette fortsette lenger. Vi må stå sammen og kjempe for at resten av verden skal få øynene opp og reagere på det som skjer. Vi må la rettferdigheten og menneskeverdet vinne!