USA og Latin-Amerika: Det gode eksempels trussel

Den kalde krigen handlet ikke bare om rivalisering mellom stormaktene. Den handlet også om beinhard undertrykking, og kamp mot demokrati og uavhengighet. I Latin-Amerika førte USA en brutal krig mot verdens fattige.

I historier om den kalde krigen vies det ofte mye tid og plass til beretninger om Sovjetunionens undertrykking av Øst-Europa. Dette er forståelig og riktig. Politiske friheter ble ofte grovt undertrykka, og i situasjoner hvor det var fare for reell uavhengighet fra Sovjetunionen kunne man risikere rå vold, slik som i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968.

Likevel er det en annen side av den kalde krigens skueplass vi sjelden hører om. I den vanlige fortellinga om den kalde krigen, er gjerne eneste gang vi hører om Latin-Amerika når vi får høre om den kubanske revolusjonen og den etterfølgende Cubakrisa i 1962. Dette er i og for seg viktige hendelser, men de bør ikke tilsløre det som ellers foregikk på kontinentet.

I denne artikkelen skal jeg forsøke å skildre USAs politikk overfor Latin-Amerika fra andre verdenskrig til i dag. Hovedpåstanden min er at denne er sammenlignbar, og antakelig langt mer brutal enn Sovjetunionens jerngrep om Øst-Europa i samme tidsperiode. Dette er egentlig en helt ukontroversiell påstand. John Coatsworth skriver i Cambridge History of the Cold War at fra 1960 til «Sovjetunionens kollaps i 1990, overgår antall politiske fanger, torturoffer, og henrettelser mot ikke-voldelige politiske dissidenter i Latin-Amerika langt tilsvarende hendelser i Sovjetunionens østeuropeiske satellittstater» (sitert i Chomsky «Who rules the world» 2016: 11).

Jeg vil gå gjennom noen av de mest groteske eksemplene på direkte involvering fra USAs side, helt fra Eisenhowers igangsettelse av militærkupp i Guatemala i 1954 og til Ronald Reagans statsterrorkampanjer på 1980-tallet. Mitt mål er å vise at det er fåfengt å se den kalde krigen som en kamp mellom snille og onde krefter. Det jeg vil presentere her vil være gammelt nytt for latinamerikanere flest, eller for andre med interesse for regionens nære historie. Forhåpentligvis vil andre nysgjerrige lesere finne noe nytt her. Kan hende vil dette til og med rokke på ortodokse tradisjonalistiske oppfatninger av den kalde krigen. Det er på høy tid at disse forbrytelsene blir allment kjent. Skal man forstå de siste 100 årene, må vi bevege oss litt utover mainstream-narrativene.

LES OGSÅ: Obama innrømmer amerikansk imperialisme

Det Gode eksempels trussel
I 1989 ga den ideelle bistandsorganisasjonen Oxfam ut en bok med tittelen «Nicaragua – a threat of a good example?». Boka tok for seg Nicaraguas sosialradikale utvikling på 1980-tallet under ledelse av den sosialistiske sandinistbevegelsen, og den påfølgende motstanden dette førte med seg fra USA.  I ettertid har blant annet den kjente kritikeren av amerikansk utenrikspolitikk, Noam Chomsky, brukt dette begrepet, det gode eksempels trussel, for å beskrive en generell teori som ligger bak amerikansk utenrikspolitisk tenkning.

Teorien går ut på at ingen stater i den tredje verden skal kunne utforme en politikk som tar sikte på nasjonal suverenitet og uavhengig politisk og økonomisk utvikling. Dette fordi landet kan tjene som et eksempel til etterfølgelse for andre. Et talende vitnesbyrd om dette kom til uttrykk på en hemisfærisk konferanse i 1945, hvor USA mante til kamp mot «økonomisk nasjonalisme i alle former». En rådgiver i det amerikanske utenriksdepartementet kunne dessuten advare om at «Latinamerikanerne er overbevist om at de fremste begunstigede av fruktene fra et lands ressurser skal være landets egne innbyggere» (Curtis, «Web of Deceit». 2003: 238). Dette måtte motarbeides med alle tilgjengelige midler.

Et klassisk eksempel så vi i Chile i 1973, da den folkevalgte sosialistiske presidenten Allende begynte på en moderat progressiv politisk utvikling. Daværende nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger omtalte dette som et «virus» som kunne «infisere» hele regionen om det ikke ble stanset. De samme tankene ble luftet like etter krigen av utenriksminister Dean Acheson, som advarte om at «et råttent eple kan skjemme hele tønna». Ett eneste råttent eple, eventuelt ett godt eksempel, er det som trengs for å starte en større prosess over flere land. Derav «det gode eksempels trussel».

Jeg mener dette er en god teoretisk innfallsvinkel for å forstå amerikansk utenrikspolitikk. Den såkalte «dominoteorien» vi kjenner fra ungdomsskolepensum i samfunnsfag er en slags skjønnmalt versjon av denne i propagandaøyemed. Dominoteorien legger nemlig til grunn at det er Sovjetisk inspirert kommunisme som er den virkelige trusselen, og vil spre seg som følge av at en Sovjetisk diktator sitter bak og trekker i trådene. Dette er i beste fall en slags James Bond-versjon av virkeligheten som stemmer i svært få tilfeller. Samuel Huntington, en av etterkrigstidens viktigste rådgivere på amerikansk utenrikspolitikk, kunne i 1981 fortelle at «du må selge» intervensjon «på en slik måte at du skaper misforståelsen om at det er Sovjetunionen du kjemper mot» (Chomsky 2006. Failed States: 103). Dette er nettopp det man har gjort helt siden andre verdenskrig.

LES OGSÅ: En ideologisk kriger prøver å restaurere imperialismen

Tilfellet Guatemala
Det første eksempelet på denne teorien i praksis kom i Guatemala i 1954. Landet var et fattig land midt i Latin-Amerika, som i all hovedsak var avhengig av bananeksport i regi av det mektige amerikanske United Fruit Company (som nå heter Dole). I 1944 klarte en folkelig revolusjon å avsette det tidligere USA-støtta diktaturet, og erstatte det med et parlamentarisk demokrati. Da reformbevegelsen tok makta eide 2 % av befolkninga hele 60 % av jorda i landet, mens den fattigste halvdelen av befolkninga bare satt med 3 % av jorda. I 1950 valgte befolkninga derfor inn den unge Jacobo Árbenz til presidentembetet. I tiltredelsestalen i Mars 1951 sa han blant annet:

Ingen av Guatemalas rikdommer er like viktig som livet, friheten, verdigheten, helsa og lykken til de mest ydmyke delene av befolkninga […] vi må fordele disse rikdommene så de som har minst – og disse er den overveldende majoriteten –tjener på det, mens de som har mest – og disse er svært få – også tjener på det, men i mindre grad. Hvordan kan det ellers gjøres, gitt landets fattigdom, den dårlige helsa, og mangelen på utdanninga i folket? (Kuznik & Stone: 261)

Dette ble møtt med hysteri i Washington. Et CIA-notat fra 1952 beskrev situasjonen som «i konflikt med amerikanske interesser» på grunn av «kommunistisk innflytelse […] basert på militant arbeid for sosiale reformer og nasjonalistisk politikk». At kommunistene i landet var svært fåtallige og kun besatte fire av femtiseks seter i parlamentet, og ingen plasser i regjeringa, var mindre viktig (ibid).

Men notatet fortsatte. De kunne advare om at «den radikale og nasjonalistiske politikken», inkludert «forfølgelsen av utenlandske økonomiske interesser, spesielt av United Fruit Company» har oppnådd «støtte eller stilltiende samtykke av nesten alle guatemalanere». I juni 1954 skjedde det uunngåelige. Leiesoldater trent av CIA angrep fra baser i USA-støtta Nicaragua og Honduras. Árbenz forsto at motstand var nytteløst, og ga makta over til en militærjunta. I hans siste radiotale advarte han om at landet ville gå inn i 20 år med «fascistisk blodig tyranni». Han tok feil. Det ble 40.

I Washington var man i ekstase etter kuppet. Den amerikanske utenriksministeren John Foster Dulles, kjent for sin kristne misjonsiver og fanatiske antikommunisme, kunne den 30. juni applaudere «seier for demokratiet» over «Sovjet-kommunisme», og kunne attpåtil slå fast at situasjonen «ble kurert av guatemalanerne selv» (ibid: 265). En britisk tjenestemann kommenterte lakonisk at enkelte deler av talen kunne vært Sovjet som fortalte om Tsjekkoslovakia – eller Hitler om Østerrike. Propagandakunsten kjenner ingen grenser, verken ideologiske eller territorielle.

Det Gode eksempels trussel var knekt for denne gang. Det er beregnet at diktaturet resulterte i så mange som 200 000 tapte menneskeliv. For å herde landets soldater til å bli i stand til å drepe 100 000 mayabønder mellom 1981 og 1982, ble de slått, fornedret og tvunget til å være dekket i kloakk over lengre perioder. Denne dehumaniseringen gjorde dem i stand til å begå grusomme forbrytelser, som for eksempel da de i desember 1982 i landsbyen Dos Erres, massakrerte over 160 mennesker og på bestialsk vis svingte de 65 barneofrene etter beina og knuste hodene deres mot steinene. Dagen før hadde USAs president Ronald Reagan forsikret om at Guatemalas president var «totalt forpliktet til demokrati», og attpåtil «en mann av enorm personlig integritet og dedikasjon» (Kuznik & Stone: 428). Dette var Ronald Reagans «demokratipromotering» slik den framsto for menneskene i Latin-Amerika, godt gjemt bak USAs jernteppe.

LES OGSÅ: Rettsaken for folkemord er åpnet nok en gang i Guatemala

Cuba
Forholdet mellom USA og Cuba er verdt et studie i seg selv. Det finnes knapt noe eksempel i moderne diplomatisk historie på et så nådeløst og langvarig kontinuerlig overfall fra en makt mot en annen. I dette tilfellet – historias mektigste supermakt, mot en fattig øynasjon i den tredje verden. Hittil har vi sett 50 år med statsfinansiert terror, utfrysing og økonomisk krigføring. Vi vil antakelig se mer.

USAs politikk overfor Cuba strekker seg mange hundre år tilbake. John Quincy Adams, en av USAs første utenriksministre (1817 – 1825) uttalte at en framtidig amerikansk annektering av Cuba var av «transcendent importance» for den framtidige diplomatiske og økonomiske framtida for den unge republikken (Chomsky 2000. Rogue States: 82).  På samme vis kunne Thomas Jefferson, en annen av grunnlovsfedrene forsikre om at Cuba før eller siden ville bryte fra Spania og tilfalle USA som følge av «politiske gravitasjonslover», lik et eple som før eller siden må løsne fra treet når det modner. Det er altså tydelig at USA lenge har sett på Cuba som en del av sin naturlige bakgård.

I Januar 1959 ble det USA-støttede og korrupte Batista-diktaturet styrtet i en folkelig revolusjon ledet av Fidel Castros revolusjonære. Også her var reaksjonen kontant. Allerede i oktober 1959 ble øya bombet av fly fra Florida. Den amerikanske regjeringa valgte å projisere hjelpeløshet, og hevdet at det ikke var noe de kunne gjøre med det (Chomsky 2000, 89). Planer ble lagt for en framtidig invasjon av øya for å knuse Det gode eksempels trussel.

Samme år tok den unge Demokraten John F. Kennedy over som amerikansk president. For ettertida er han blant annet blitt husket som en mer moderat og human politiker. Dette bildet blir kun noenlunde riktig om man glemmer hans politikk overfor Latin-Amerika. Hans sentrale rådgiver på utenrikspolitiske saker, Artur Schlesinger, kunne blant annet fortelle ham at problemet med Cuba er «spredningen av Castro-idéen om å ta ting i egne hender», noe som hadde mye appell rundt i Latin-Amerika hvor «fordelinga av land og andre former for nasjonal velstand er i de rikestes favør» og hvor «de fattige og underpriviligerte, inspirert av den cubanske revolusjonen, nå krever muligheter for tålelige levekår». Igjen har vi å gjøre med Det gode eksempels trussel.

I 1961 ga Kennedy klarsignal til en invasjon av Cuba, gjennomført av eksilcubanere finansiert og trent av CIA. Denne invasjonsstyrken gikk på et voldsomt nederlag, og klarte ikke å initiere det folkelige opprøret mot Castro som man hadde håpet på. Etter Cubakrisen neste år, «det farligste øyeblikket i menneskets historie» for å bruke Schlesingers ord, hvor sovjetiske atommissiler ble fjernet fra øya etter en utstrakt amerikansk skipsblokade, måtte USA love å aldri igjen invadere øya.

Men invasjon er ikke den eneste måten man kan gå fram på for å ødelegge et land. Siden den gangen har USA både støttet internasjonale terrorister mot Cuba, blant annet ved å gi dem asyl og amnesti i tillegg til penger, samt tviholdt på den folkerettsstridige dødbringende blokaden mot landets økonomi. Denne blokaden er helt ekstraordinær i sitt omfang, og i hvor isolert USA er i sin støtte til den. Blokaden er faktisk så viktig for USA, at Bush-administrasjonen la ned flere ressurser i å kontrollere denne, enn de gjorde i å spore Osama Bin Ladens finanser under «krigen mot terror» (Chomsky 2006, 33).

En gjennomgang av FNs generalforsamlings voteringer, utført av William Blum (Americas deadliest export: democracy, 2013: 186-87) over en slutt på blokaden ser slik ut:

1992: 59 – 2 (USA, Israel)

1993: 88 – 4 (USA, Israel, Albania, Paraguay)

1994: 101 – 2 (USA, Israel)

1995: 117 – 3 (USA, Israel, Usbekistan)

1996: 138 – 3 (USA, Israel, Usbekistan)

1997: 143 – 3 (USA, Israel Usbekistan)

1998: 157 – 2 (USA, Israel)

1999: 155 – 2 (USA, Israel)

2000: 167 – 3 (USA, Israel, Marshalløyene)

2001: 167 – 3 (USA, Israel, Marshalløyene)

2002: 173 – 3 (USA, Israel, Marshalløyene)

2003: 179 – 3 (USA, Israel, Marshalløyene)

2004: 179 – 4 (USA, Israel Marshalløyene, Palau)

2005: 182 – 4 (USA, Israel, Marshalløyene, Palau)

2006: 183 – 4 (USA, Israel, Marshalløyene, Palau)

2007: 184 – 4 (USA, Israel Marshalløyene, Palau)

2008: 185 – 3 (USA, Israel, Palau)

2009: 187 – 3 (USA, Israel, Palau)

2010: 187 – 2 (USA, Israel)

2011: 186 – 2 (USA, Israel)

2012: 188 – 3 (USA, Israel, Palau)

Man kan spørre seg hvem som er den internasjonale pariaen her. I 1960 kunne Douglas Dillon i det amerikanske utenriksdepartementet slå fast at «Det kubanske folk [selv] er ansvarlige for regimet», hvorpå president Eisenhower som støttet de foreslåtte økonomiske sanksjonene, kunne slå fast at «dersom [det kubanske folket] er sultne, så vil de kaste ut Castro» (Chomsky 2006, 112-13). Det styggeste vitnesbyrdet om USAs holdning til kubanernes ve og vel ble uttalt av assisterende utenriksminister Lester Mallory i April: Castro vil fjernes «gjennom misnøye, sinne og vanskeligheter, [så] alle mulige midler bør iverksettes snarest for å svekke Cubas økonomiske liv [for å forårsake] sult, desperasjon og kasting av det sittende regimet» (ibid, 113).

Målet med USAs økonomiske sanksjoner er altså å gjøre livet så ulevelig for kubanerne, at de skal se seg tvunget til å gjøre opprør mot styresmaktene. Denne strategien har vedvart i 50 år, og opprøret uteblir. Skadeomfanget derimot er helt reelt, og blokaden har gjort det nær sagt umulig for Cuba å utvikle seg økonomisk. Selv om Obama-administrasjonen har forsøkt å bedre forholdene, riktignok som følge av USA og Canadas vedvarende isolasjon i amerikanske samarbeidsforum, står fortsatt blokaden ved lag. Det er lite trolig at den erkekonservative amerikanske kongressen vil endre på dette.

Igjen ser vi hvor djupt Det gode eksempels trussel sitter. Amerikanerne kan ikke lenger gjemme seg bak skalkeskjulet om «den sovjetiske trussel». Cuba er bare en fattig og isolert øynasjon, og åpenbart ikke i stand til å true USA. Som Mexicos ambassadør til USA fortalte Kennedy da han ville ha med på blokaden mot Cuba: «om vi offentlig erklærer at Cuba er en trussel mot vår sikkerhet, vil 40 millioner meksikanere dø av latter» (Chomsky, «Imperial ambitions» 2005: 31).

Sitatet bør være selvforklarende. Cuba representerer ikke, og har heller aldri representert noen trussel mot USAs sikkerhet. USAs politikk bør heller forklares gjennom frykten for «spredningen av Castro-idéen om å ta affærer i egne hender». Idéen om at folk og nasjoner kan stake ut sin egen framtid, uavhengig av hva Washington forteller de skal gjøre.  Der ligger nøkkelen. Der har vi den virkelige domino-effekten.

LES OGSÅ: Kissinger ville angripe Cuba

Brasil
Brasils viktighet i Latin-Amerika bør ikke undervurderes. Som det mest folkerike landet, med enorme naturresurser i form av verdens største regnskoger, har landet et enormt potensiale. Dette har man vært klar over også i Washington.

I 1961 tok João Goulart over presidentembetet i landet. Han var en moderat politiker som så den tvingende nødvendigheten av å reformere landets sosiale strukturer. Han påbegynte, som Árbenz i Guatemala, en politikk med sikte på landreform, utviding av demokratiske rettigheter, samt en lovliggjøring av det brasilianske kommunistpartiet. Det gode eksempels trussel begynte å ta form.

I USA tok man raskt affære. I avisa Wall Street Journal kunne man lese at Goulart var en «desperat underfundig, totalt ambisiøs skikkelse, hvis mål er å oppnå permanent makt og å skape en fascistisk stat» (Kuznik & Stone: 343). I 1963 kuttet USA all støtte til sentralregjeringa, men fortsatte å gi penger til militæret (ibid). Sjeldent et godt tegn.

Det mest alvorlige var likevel at Brasil valgte å anerkjenne Cuba i 1964. Samme året ble Goulart styrtet av flere høyrevridde høyt oppe i det militæret, ledet av general Castelo Branco. De hadde blitt oppfordra til å begå kupp av den amerikanske ambassaden i landet.  Man begynte umiddelbart å fengsle politiske motstandere. Nærmere 50 000 mennesker allerede det første året. Da president Lyndon B. Johnson ble konfrontert med dette, repliserte han på sitt sedvanlige vis at «Jeg veit, men jeg gir faen. Jeg tenker at […] noen mennesker […] bør bures inn her og der også» (Kuznik & Stone: 345)

De neste årene flommet enorme pengesummer inn til Brasil. Disse kom både via USAID, Den mellomamerikanske utviklingsbanken, Verdensbanken og amerikanske storselskap. Fra 1964 til 1966 mottok Brasil alene nesten halvparten av alle USAID-midler (ibid, 345). Det undertrykkende militærdiktaturet skulle komme til å styre landet de neste 20 årene, med de største forskjellene mellom fattig og rik i verden. Våre dagers kuppforsøk mot president Dilma Roussef føyer seg inn i et kjent mønster.

LES OGSÅ: Kriser kupp og korrupsjon i Brasil

Chile – «et virus som kan spre seg»
Det er skrevet mye om hvordan 11. september forandret verden. For første gang skjedde et utenlandskstøttet terrorangrep mot amerikansk jord. Nærmere 3000 mennesker døde, og de politiske følgene ble enorme.

Men det kunne gått verre. Noam Chomsky har for eksempel påpekt at ting kunne gått mye verre.

Anta at Flight 93 hadde truffet Det hvite hus og drept presidenten. Se for dere at gjerningsmennene hadde planlagt, og dermed innført et militærdiktatur og drept titusener av mennesker. Anta at militærdiktaturet, med hjelp av de kriminelle, et internasjonalt terrorsenter som jevnlig installerer lignende tortur- og terrorstater andre steder, som glasur på kaka også hadde ansatt en gjeng med økonomer – vi kan kalle dem «Kandahar-gutta» – som hadde drevet økonomien ned i den verste depresjonen i historia. Det ville åpenbart vært langt verre enn 11. september. (Chomsky 2016, 19)

Dette var mer eller mindre det som skjedde i Chile i 1973. Den folkevalgte sosialisten Salvador Allende ble styrtet i et CIA-støtta militærkupp, som innsatte fascisten Augusto Pinochet som diktator. Med hjelp av amerikanske økonomer, ofte omtalt som «The Chicago Boys» iverksatte han en heftig liberalistisk sjokkterapi på den chilenske økonomien. Alt som måtte smake av sosial politikk skulle rykkes opp med rota. Et av de få demokratiene som fantes i USAs bakgård ble med ett forvandlet til et uhyrlig militærdiktatur. Man regner med at 3200 mennesker ble drept av fascistregimet, og at nærmere 30 000 mennesker torturert. Om man overfører dette til amerikanske forhold og proporsjonale folketall, ville mellom 50 000 og 100 000 blitt drept, og omlag 700 000 mennesker blitt torturert (Chomsky 2006, 111).

Dette er et klassisk eksempel på Det gode eksempels trussel. Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger advarte president Richard Nixon om at Chile kunne utvikle seg til å bli et «virus» som kunne få en effekt på «det som skjer ellers i Latin-Amerika og den tredje verden […], og kunne ikke forstå hvorfor «vi skal måtte forholde oss passive og stå og se på at et land blir kommunistisk, bare på grunn av befolkningas uansvarlighet» (Kuznik & Stone: 373). To dager etter Allendes valgseier instruerte president Nixon sitt Nasjonale sikkerhetsråd: «Om vi lar […] potensielle ledere i Sør-Amerika tro de kan holde på som Chile […] vil vi være i trøbbel. […] Ingen inntrykk skal tillates i Latin-Amerika om at de kan komme unna med slikt, at det er trygt å bevege seg i en slik retning» (ibid: 375).

Klarere kan det knapt sies. Om noen forsøker seg på «Castro-idéen om å ta affærer i egne hender» blir man et «virus» som kan få en effekt på «det som ellers skjer i Latin-Amerika», så har man nådd grensene for tillatt demokrati.

LES OGSÅ: Salvador Allendes siste tale

El Salvador – et sammenhengende blodbad
Et av de mest typiske og illustrerende eksemplene på USAs Latin-Amerikapolitikk finner vi i El Salvador. Landet hadde siden krigen stort sett vært styrt av korrupte diktatorer, som stort sett føyde seg etter USAs ønsker. På 70-tallet kom dette systemet i fare. Flere større folkelige organisasjoner tok form. Både bondeorganisasjoner, kooperativer, fagforeninger – og ikke minst katolske grupper som kjempet for sosial rettferdighet, vokste fram og krevde at deres stemme skulle bli hørt.

Disse ble hardt motarbeida med voldelige midler av styresmaktene. I 1980 sendte landets erkebiskop Oscar Romero et historisk brev til USAs president Jimmy Carter, hvor han innstendig ba om at USA måtte stanse støtten til militærjuntaen som styrte landet. Han understreket at støtten ble brukt til å «skjerpe urettferdighet, og undertrykking av folkets organisasjoner», som kjempet for «respekt for deres mest elementære menneskerettigheter».

Få uker senere ble Romero drept, og en intensiv voldskampanje mot de folkelige organisasjonene tok til. Den mest kjente hendelsen var massakren i landsbyen El Mozote seint i 1981, hvor de USA-trenede og bevæpnede salvadoriske styrkene massakrerte de 767 innbyggerne. Ofrene, hvorav hele 358 var barn under tretten år, ble hogd ned, halshugd, og nedskutt med maskingevær. Kvinnene og jentene ble voldtatt (Kuznik og Stone: 432). Da New York Times’ korrespondent Raymond Bonner forsøkte å dekke det som skjedde, ble han angrepet av Wall Street Journal og andre Reagan-vennlige aviser for å være lite troverdig (ibid). I 1982 erklærte Rådet for hemisfæriske affærer at El Salvador, sammen med Guatemala, hadde den verste menneskerettighetssituasjonen i hele Latin-Amerika (ibid) President Ronald Reagans støtte til den salvadorske regjeringen fortsatte ufortrødent.

El Salvador står fortsatt som et av de desidert verste av eksemplene på amerikansk involvering i Latin-Amerika under den kalde krigen. Situasjonen i landet der aleine overgår det aller meste som noensinne ble utført av Sovjetunionen i Øst-Europa. Dødstalla i El Salvador nådde til slutt hele 70 000 menneskeliv. Nærmere en halv million forsøkte å rømme blant annet til USA, hvor de fleste ble tvunget til å snu. I 1984 lot USA bare én av førti fra landet få asyl, mens de samtidig tillot nær sagt alle de antikommunistiske flyktningene fra Nicaragua å komme (ibid: 434).

Vi kan legge til et sitat fra presten Daniel Santiago, som jobbet som prest i El Salvador på denne tida:

People are not just killed by death squads in El Salvador — they are decapitated and then their heads are placed on pikes and used to dot the landscape. Men are not just disembowelled by the Salvadoran Treasury Police; their severed genitalia are stuffed into their mouths. Salvadoran women are not just raped by the National Guard; their wombs are cut from their bodies and used to cover their faces. It is not enough to kill children; they are dragged over barbed wire until the flesh falls from their bones while parents are forced to watch. There is a purpose to all of this. … Sadomasochistic killing creates terror in El Salvador. Terror creates passivity in the face of oppression. A passive population is easy to control. (Hentet 29.08.16 fra: https://pcolman.wordpress.com/tag/reverend-daniel-santiago/)

Her ser vi statsterrorismens virkelige vesen. Terror av denne typen er svært effektiv for å skremme folk fra å organisere seg politisk. Dersom det er halshugging, tortur og massakrer som venter en, om man forsøker å mobilisere folk til sosial rettferdighet, er det ikke til å undres over at folk heller forholder seg passive og lydige. Det ble aldri noen sosiale reformer av betydning i El Salvador. Landet forble styrt av den sterkt høyrevridde USA-støttede juntaen gjennom hele 80-tallet. Det er unødvendig å legge til at El Salvador ikke ble noe eksempel til etterfølgelse for fattige mennesker andre steder i Latin-Amerika.

LES OGSÅ: Mytene om Amerikas fødsel – om folkemordet som USA ble grunnlagt på

Granada – en hendig avledningsmanøver
Ronald Reagan er en interessant historisk skikkelse. Av alle tidligere amerikanske presidenter et det personkulten rundt ham som har tatt de mest groteske formene. Han figurerer ofte blant de «politiske forbildene» til unge mennesker på høyresida, som ser på Reagan som mannen som endelig fikk senket Sovjetunionen, eller «ondskapens imperium», for å bruke hans egen sjargong. Han var også mannen som virkelig tok affære. Han fikk ting gjort.

I 1983 fikk han i alle fall ting gjort. Etter en pinlig hendelse i Libanon, hvor et terrorangrep på en amerikansk militærinstallasjon tok livet av 241 mennesker, trengte Reagan en militær seier til å dekke over nederlaget. Han fikk en gylden anledning i den lille øynasjonen Granada med 100 000 innbyggere, hvor den radikale presidenten Maurice Bishop ble avsatt i et voldelig opprør av en venstrefraksjon i sitt eget parti. På øya befant det seg også en gruppe amerikanske medisinstudenter som angivelig var i fare. Reagan hadde påskuddet han trengte for å vinne tilbake USAs prestisje. Studentene selv derimot, følte seg ikke truet. Da dekanen på medisinskolen på øya spurte dem, svarte 90 % at de ønsket å bli (Kuznik & Stone: 434).

For å unngå pinlige reportasjer som i Vietnam forbød Reagan mediene fra å bli med på invasjonen. Det kan ha vært lurt, for de møtte langt mer motstand enn ventet. 29 amerikanske soldater døde, over hundre ble skadet, og hele ni helikoptre gikk tapt (ibid, 435). Flere sivile ble også drept, blant annet 21 psykiatriske pasienter som ble drept i en feilbombing av sjukehuset de befant seg i.

Etter invasjonen kunne Reagan stolt proklamere at «Våre dager i svakhet er over. Våre militære styrker er tilbake på beina og står støtt!» (ibid, 436). At FNs generalforsamling i en margin på ti til én fordømte invasjonen som «et åpenbart brudd på internasjonal lov» var mindre viktig. Dette var selvsagt riktig. Invasjoner av suverene medlemmer av FN er forbudt med mindre sikkerhetsrådet sier annet. Denne absurde invasjonen viser med all tydelighet at USA setter egne interesser og målsettinger langt høyere enn de setter internasjonal lov.

LES OGSÅ: Kambodsja: Terrorbombing, folkemord og imperialisme

Nicaragua – «En seier for amerikansk fair play»
Det brutale diktaturet til Somoza-familien var en av USAs mest pålitelige allierte i hele etterkrigstida. Somoza-familien styrte gjennom hard undertrykking, utført av den USA-trenede og -finansierte Nasjonalgarden. På 1970-tallet ble denne utfordret av den sosialistiske sandinistgeriljaen, ledet av Daniel Ortega.

I juni 1979 begynte det for alvor å rakne. Somoza bombet boligområder i Managua, og titusener av mennesker døde. Det endte til slutt med at Somoza måtte rømme til Miami, hovedstedet for USA-støttede latinamerikanske banditter i eksil, med det som var igjen av Nicaraguas statskasse. Nasjonalgarden på sin side kollapset (Chomsky 1992: 33). Styringen av landet ble nå overtatt av sandinistene, en styring som i gjorde at landet i en Oxfam-rapport ble beskrevet som «eksepsjonelt i styrken i regjeringas dedikasjon til å forbedre levekårene til befolkningen og oppmuntring til aktiv deltakelse i utviklingsprosessen» (ibid, 34).

Dette så ut som nok en variant av «Castro-idéen om å ta affærer i egne hender». USAs president Jimmy Carter fikk flydd ledende kommandører i Nasjonalgarden ut av landet med fly med påmalte røde kors (en ren krigsforbrytelse for øvrig), og begynte å rekonstituere garden på Nicaraguas grenser. Disse grupperingene skulle siden bli omdøpt til Contras – en gruppe som Reagan seinere om omtalte som «moralske ekvivalenter til våre grunnlovsfedre». Andre i det amerikanske establishmentet, blant annet en rådgiver til Den amerikanske militære sjefsnemnda, var mer observant og omtalte dem heller som det de var: «a bunch of killers» (Kuznik & Stone: 431). En brutal terrorkrig mot landets infrastruktur og befolkning kunne igangsettes.

Reagans krig ble usedvanlig vellykket. Ved å finansiere og trene Contras-terroristene fra baser i USA-vennlige Honduras, samt ved å finansiere dem via å selge missiler til Iran via Israel, for deretter å bruke pengene til å sponse terrorkrigen, klarte man å holde grusomhetene i gang i nærmere et tiår. Reagans «moralske ekvivalenter» var beryktede for sin voldelige framferd. Ved hjelp av tortur, henrettelser, angrep mot sivile installasjoner som skoler, helseklinikker, broer, kooperativer klarte de effektivt å forhindre at Nicaragua utvikla seg til noe eksempel til etterfølgelse. Nærmere 30 000 mennesker ble drept i Reagans terrorkrig mot landet. Lite hjalp det at USA i 1986 ble dømt i Den internasjonale straffedomstolen for «ulovlig maktbruk» mot Nicaragua. Dette er den eneste gang straffedomstolen har dømt en stat for medvirkning til internasjonal terrorisme

Utfordringen dommen representerte ble løst ved å overse den. USA har aldri anerkjent den, og heller aldri betalt erstatning eller kommet med noen unnskyldning til Nicaragua. Ved valget i 1990 gikk sandinistene på et nederlag, og man kunne stolt proklamere «seier for amerikansk ‘fair play’» (Chomsky 1992, 36). I dag er landet regionens nest fattigste land, kun slått av Haiti – landet som foreløpig leder i konkurransen om antall amerikanske intervensjon. Nok en innkassert seier over Det Gode eksempels trussel.

Demokrati er greit – så lenge folket velger rett
Denne gjennomgangen bør fortelle oss noe om USAs holdning til demokrati. Felles for alle disse landene var at de hadde store demokratiske folkebevegelser som enten lå an til å få makt, eller som brukte makten de hadde oppnådd, til å arbeide for sosial rettferdighet og uavhengighet fra USA. Sovjetunionens undertrykking av Øst-Europa blekner i sammenligning med USAs reaksjoner mot de latinamerikanske landas forsøk på å bygge sin egen framtid. Historikeren Arne Mayo hadde helt rett da han etter 11. september observerte at USA siden 1947 «har […] vært den ledende utføreren av ‘preventiv’ statsterror og utallige andre ‘bandittaksjoner’ […] alltid i demokratiets, frihetens og rettferdighetens navn» (Chomsky 2006, 108).

Da menneskene i Øst-Europa i 1989 reiste seg mot diktaturene sine, ble dette tolerert av Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov. Da mennesker i Latin-Amerika forsøkte det samme et par tiår tidligere var resultatet et helvete på jord. Det var ingen Gorbatsjov i det hvite hus. Man hadde bare Ronald Reagan og Jimmy Carter. Dette kan forklares gjennom neo-reaganitten Thomas Carothers, som slo fast at «Hvor demokrati ser ut til å passe med amerikanske sikkerhets- og økonomiske interesser støtter USA demokrati. Der hvor demokrati kolliderer med andre viktige interesser, er det enten nedtonet eller ignorert» (Chomsky 2006, 149). Videre skriver han at USAs politikk i mange tilfeller gikk imot de demokratiserende trendene i regionen, og at dette skyldtes at Washington søkte å bevare «den grunnleggende ordenen av det som, i alle fall historisk sett, er svært udemokratiske samfunn» for å forhindre «populisme-basert forandring i Latin-Amerika – med alle dets muligheter til å forstyrre de økonomiske og politiske ordenen og for å vende i en venstrevridd retning» (ibid, 150). Kort sagt: demokrati er greit – så lenge man holder seg innenfor et spektrum fastsatt av USA selv.

Jeg har allerede nevnt USAs frykt for Det Gode eksempels trussel. Dette ligger som fundament for all imperietenkning i USA. For Latin-Amerikas vedkommende går dette tilbake til Monroe-doktrinen fra 1822, hvor USA påberopte seg retten til å anse alle fremmede, den gang britiske, forsøk på å underlegge seg Latin-Amerika, som et angrep på seg selv. I praksis tøyde Washington dette til å bli et slags uuttalt patron-klient-forhold. Som USAs daværende krigsminister Henry Stimson uttalte i 1945 i forbindelse med en diskusjon om å eliminere alle imperier etter krigen: «Jeg tror ikke det er så mye forlangt av oss å få ha vår lille region over her [altså, Latin-Amerika], som aldri har plaget noen» (Chomsky. «Power and Ideology» 1987: 5).

I den kalde krigens tidlige dager var USA i en overlegen posisjon. Aldri før hadde noe land vært så uovertruffent mektigere enn alle andre. Men noen ante skyene som truet i Horisonten. George Kennan, som regnes som den amerikanske oppdemmingspolitikkens far, kunne i 1948 advare om at:

[…] we have about 50% of the world’s wealth but only 6.3% of its population. This disparity is particularly great as between ourselves and the peoples of Asia. In this situation, we cannot fail to be the object of envy and resentment. Our real task in the coming period is to devise a pattern of relationships, which will permit us to maintain this position of disparity without positive detriment to our national security.

Men dette var ikke alt. For å demme opp mot de nye farlige idéene, blant annet at «myndighetene har direkte ansvar for befolkningens velferd», altså det som i amerikansk kaldkrig-propaganda kalles «kommunisme», var det nødvendig å akseptere en viktig kjensgjerning: «Det er bedre å ha et sterkt regime ved makta enn en liberal regjering, dersom denne er mottakelig, avslappet til, og infiltrert av kommunister.» (Chomsky 1987: 16).

Her er det verdt å nevne at den amerikanske propagandadefinisjonen av «kommunister», innbefatter alt fra moderat nasjonalisme til vestlig inspirert sosialdemokrati. Som vi har sett spiller det ingen rolle om man er moderate New-Deal-demokrater som Jacobo  Árbenz, moderate sosialister av SV-typen som Allende, eller revolusjonære marxister som på Cuba. Resultatet er det samme.

USAs politikk overfor Latin-Amerika, eller for andre deler av den tredje verden for den del, handlet aldri først og fremst om å demme opp mot Sovjetunionen. Det handlet vel så mye om å demme opp fra den enkle idéen at det er mulig for land og folk å bygge sin egen framtid på et annet grunnlag enn Washingtons foreskrevne kapitalistiske modell. Denne politikken har foregått helt inn i vår tid, også etter at Sovjetunionen og kommunismen gikk ad undas. Det går en rød linje fra USAs styrting av Árbenz i 1954, via Reagans dødsskvadroner på 1980-tallet, til Bushs støtte til militærkuppet mot Hugo Chavéz i 2002. USA ser fortsatt på Latin-Amerika som «our little region over here», og fienden er fortsatt «Castro-idéen om å ta affærer i egne hender».

Noen avsluttende ord
Dagens Latin-Amerika er et annet enn for 50 år siden. I dag er flere av landene fungerende demokratier, og har fått på plass progressive ledere som har økt levestandarden betraktelig. Vanlige folk har i flere land fått en verdighet og framtidstro de aldri hadde under USAs foretrukne bandittregimer. Men seirene kan være midlertidige. Seinest i 2009 var det et kupp i Honduras, hvor Obama-administrasjonen var raske med å anerkjenne kuppmakerne. I Brasil ble Arbeiderpartiets president Dilma Roussef nylig skvist ut av regjeringa av den høyrevridde opposisjonen som ønsker seg tilbake til gamle dager. I andre land har venstresida lidd nederlag i valg, og vinningene fra den rosa bølgen står i fare.

Jeg håper utviklinga på lengre sikt vil gå i retning av mer sosial rettferd og mer demokrati for Latin-Amerikas folk. Denne delen av verden fikk aldri noen amerikansk versjon av Gorbatsjov som åpent lot dem få fred. I stedet for hadde de voldsomme folkelige mobiliseringer, og ikke minst solidaritet på tvers av landegrensene. Dette er alfa omega. Regionen vil aldri oppnå noen reell uavhengighet fra USA, dersom det påbegynte samarbeidet og den regionale integrasjonen forvitrer.

I denne artikkelen har jeg forsøkt å gjøre rede for USAs politikk overfor Latin-Amerika siden andre verdenskrig. Jeg har valgt ut noen land, og utelatt andre – først og fremst av hensyn til tid og plass. Målet mitt har vært å vise at USA opptrådte minst like voldelig, antidemokratisk og brutalt som Sovjetunionen over sin innflytelsessfære under den kalde krigen. Vår fortelling om den kalde krigen trenger også denne siden av historia. Latin-Amerika er en verdensdel nordmenn flest vet veldig lite om. Jeg håper jeg har bidratt med mitt til å gjøre regionens nære historie litt mer kjent for det norske publikumet.

————————————————————————–

Litteratur:

Blum W. “Americas deadliest export: Democracy”. 2014. Zed Books. London

Chomsky N. «Power and ideology» 1987. Pluto Press. London

Chomsky N. What uncle Sam really wants. (1992) i “How the world works”. 2011. Penguin Books. London

Chomsky, N. “Rogue States”. 2000. Pluto Press. London

Chomsky N. “Imperial ambitions” 2005. Penguin Books. London

Chomsky N. “Failed States”. 2006. Penguin Boks. London

Chomsky N. “Who rules the world”. 2016. Penguin Books. London

Kurtis M. “Webs of Deceit”. 2005. Vintage. London

Kuznik P. & Stone O. “The Untold History of the USA” 2012. Ebury Press. London