Som selverklært verdenspoliti truer USA Syrias regjering på syrisk territorium. Både politisk satire og science fiction blir gjort overflødige.
Internasjonal politikk kan ofte virke komplisert. Det er mange aktører å holde styr på, i tillegg til et ikke ubetydelig antall konvensjoner, regler, og forskjellige geopolitiske interesser. At man gjerne må se gjennom et hav av slapp journalistikk og reine propagandatendenser i våre ledende medier, gjør ikke jobben lettere. Det er ikke til å undres over at politikere noen ganger klarer å lure folk med krigspropagandaen sin.
Noen ganger kan derimot ting være enklere enn de virker. Det kan holde å sette noen forsiktige spørsmålstegn. ABC nyheter kunne for eksempel den 23. august melde om at amerikanske styrker i Syria «advarer Syrias regjeringsstyrker» og «er forberedt på å skyte ned syriske fly som nærmer seg styrker fra den USA-ledede militærkoalisjonen i landet».
Allerede her er det grunn til å stoppe opp og stille noen enkle spørsmål: Hvorfor befinner amerikanske styrker seg i Syria? Med hvilken rett kan de advare Syrias regjering som opererer inne på syrisk territorium?
Krenkelse av suverenitet og folkerett
Det er en kjent sak at USA helt siden 2013 har gitt våpen og trening til syriske opprørsgrupper. At dette er et soleklart brudd på gjeldende folkerett er det ingen tvil om. I 1986 ble for eksempel USA dømt i Den internasjonale domstolen, i Haag, for å ha krenket Nicaraguas suverenitet gjennom støtten til contras’ terrorister, som i løpet av 80-tallet førte til at mer enn 20 000 mennesker ble drept, og at Nicaragua endte som Latin-Amerikas fattigste land, nest etter Haiti. Etter dommen valgte USA illustrerende nok å trekke seg fra domstolens forpliktende jurisdiksjon.
Denne dommen baserte seg blant annet på fjerde paragraf i FN-paktens artikkel 2, som slår fast at «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk avvæpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.» Fundamentet i moderne internasjonal rett bygger på staters suverenitet, og grensenes ukrenkelighet. Det er forbudt for andre stater gjennom makt å blande seg inn i andre staters indre anliggender. Da gir det mening i at domstolens stadfesting ble begrunnet i at USA hadde brutt sin plikt til «ikke å bruke væpnet makt mot en annen stat, ikke å intervenere i dens indre anliggende, ikke å bryte dens suverenitet». 4 Hadde Syria stilt USA for den samme domstolen med i dag med de samme ankepunktene som felte dem mot Nicaragua, er det god grunn til å forvente samme resultat.
Det er altså ikke bare umoralsk, men også forbudt å støtte væpna opprørere mot en stat som er medlem av FN. Det blir derfor noe nærmest surrealistisk over det hele når USA forbeholder seg retten til å sende inn egne soldater på syrisk territorium, uten noe folkerettslig hjemmel, for deretter å nekte den syriske regjeringa å angripe opprørsstyrker, fordi amerikanerne kan havne i kryssilden. La det synke inn. Ulovlige amerikanske soldater truer Syrias regjering med vold, inne på syrisk territorium. En kan lure på hvordan situasjonen i FNs sikkerhetsråd hadde forholdt seg om den iranske revolusjonsgarden hadde alliert seg med konføderasjonsromantiske opprørere i en væpna fellesfront i de amerikanske sørstatene, for deretter å true Det Hvite Hus dersom de skulle finne på å bruke makt.
Livsfarlig eskalering
Dette er så klart mer enn bare surrealistisk utfoldelse av amerikansk egenrådighet som vi kan riste på hodet av. En klarere erklæring av seg selv som internasjonalt verdenspoliti, heva over både egne og internasjonale lover, skal man tross alt leite lenge etter. Det virkelig farlige er hvilke følger dette kan få.
For hva skjer i det øyeblikket USA faktisk «må svare» på maktbruken? Pentagon-talsmann John Cook understreker at dette «ikke er noen flyforbudssone», men at «det vil være smart av det syriske regimet å unngå områdene der koalisjonens styrker opererer.» At dette bare er en skjønnmaling av en regelrett trussel om bruk av militærmakt, er klart for alle med litt kjennskap til gangbar sjargong i internasjonal politikk. Med denne uttalelsen har USA beint fram sagt seg villige til å risikere krig mot den syriske staten. Ikke bare proxy-krig eller krenkelse av suverenitet, men regelrette voldshandlinger mellom amerikanske og syriske styrker. Dette på tross av at strategien med flyforbudssone ble avvist i 2013, da USAs allierte i Storbritannia ikke fikk parlamentet med på maktbruk.
Krig mellom USA og relativt forsvarsløse stater er ikke noe nytt. Siden 1945 er det nettopp bare så godt som forsvarsløse stater som har fått smake USAs veldige militærmakt. Det som gjør denne situasjonen ekstra farlig er så klart at Syria, til forskjell fra Libya, Irak, Afghanistan, Granada, og andre land på lista over ofre for USAs aggresjonskriger, ikke står aleine. Helt siden høsten i fjor har Russland bidratt på Assad-regimets side i den syriske borgerkrigen, i første rekke med luftstøtte. Den iranske revolusjonsgarden er dessuten også tungt inne i landet.
Det sier seg sjøl at det er noe ganske annet om USA kommer i direkte væpna kamper mot Syria, enn det en eventuell konflikt mot Russland vil være. Sjansene for en direkte konflikt er riktignok liten, men overnevnte Pentagon-talsmann Cook slo fast at advarselen også gjelder Russland, og understreket at USA «alltid [har] rett til å forsvare våre folk». Til forskjell fra Syria er Russland alt annet enn forsvarsløst, og er i tillegg til å være en av verdens ledende atommakter, også en av Norges naboer. Et ytterligere kollaps i forholdene mellom USA og Russland vil utvilsomt også påvirke Norge. Worst-case- scenariet er som alltid fullskala kjernefysisk krig. Sannsynligheten er liten, men smågnisninger som dette kan bidra til å øke den.
En folkerett for fall
Slik som i alle menneskelige samfunn er det internasjonale samfunnet avhengig av et sett lover og regler. Disse lovene gjelder for alle medlemmer av samfunnet, uavhengig av hvilke noble intensjoner de kunne tenke seg å ha. Akkurat slik et individ som ikke føyer seg etter lovene i land blir en forbryter, er en stat som nekter å føye seg etter internasjonal lov som en røverstat å regne.
USA har gjennom sin politikk overfor Syria vist seg å bli en slik røverstat. USA har gått fra den relativt beskjedne støtta de ytte til opprøret i de første årene, via å legge ut våpenleveranser på anbud, bombing av syrisk territorium, og har nå kulminert til en regelrett invasjon av landet, med påfølgende trusler om voldsbruk.
Som de fleste andre av USAs allierte, har Norge valgt å legge seg på USAs linje. Vi blant annet vedtatt at norske spesialsoldater skal trene syriske opprørsgrupper i Jordan, og «om nødvendig» også gå inn i Syria som støttetropper, slik de amerikanske kommandørene det er snakk om i utspillet ovenfor. Det foreligger ikke noe folkerettslig mandat som tillater maktbruk mot Syria. Hittil har mantraet vært at verken nordmennene eller opprørerne vi trener, skal kjempe mot den syriske regjeringa. Men hva skjer det øyeblikket Assad-regjeringa bestemmer seg for å bekjempe disse utenlandskstøttede opprørssoldatene? Gruppa det er snakk om har tross alt blitt bomba av russiske fly minst én gang allerede. Skal vi gjøre som USA og true både Syria og Russland med krig om det skjer igjen? Eller må vi ganske enkelt akseptere at retten til å true med vold og verdenskrig, tross alt er forbeholdt Washington?
Det er en grunn til at slikt som dette er forbudt i henhold til internasjonal lov. Tillater man én stat å oppføre seg som en røverstat ubundet av lovverket, tillater man samtidig andre å oppføre seg på samme måte. La oss se for oss at USA og allierte får gjennom et væpna regimeskifte i Syria, og at Assad erstattes av et sunniarabisk diktatur av USAs foretrukne type. La oss anta at Russland trekker seg ut, og aksepterer et slikt nederlag. Hva skal da hindre Russland fra å gjøre det samme i for eksempel Ukraina? Eller Iran i Jemen? Hva annet enn trusler om amerikansk militærmakt, for eksempel gjennom atomtrusler, skal hindre enkeltstater fra å ødelegge andre stater innenfra?
Det sier seg selv at det egentlig er i småstater som Norges interesse å jobbe for å forsterke folkeretten. Norge vil aldri kunne bli i stand til å hevde oss gjennom bruk av vold, eller destabilisering av andre land, slik stormaktene kan. Et sterkt rettsvern, med internasjonalt funderte sanksjonsmuligheter vil derfor være bra for oss.
Syriakrigen kunne vært en gylden mulighet for Norge å spille en meglerrolle og å insistere på folkeretten som fundament for verdens politikk overfor Syria. Denne sjansen ble forspilt både av forrige og nåværende regjering. Dette kan heldigvis rettes opp. En start kunne i tillegg til å avblåse det norske bidraget i Jordan, vært å insistere i FN på at all utenlandsk innblanding i Syrias indre anliggender opphører umiddelbart. I tillegg burde Norge tatt til orde for opprettelsen av en domstol under FN, som skal ha som mål å etterforske alle krigsforbrytelser og folkerettsbrudd i forbindelse med borgerkrigen. Dette burde innbefatte både brudd på Genèvekonvensjonene, så vel som brudd på FN-paktens forbud mot aggresjonsforbrytelsen. Forbrytelsen som er «adskilt fra andre krigsforbrytelser alene i det at den omfatter i seg selv den akkumulerte ondskapen av alt sammen», for å bruke Nurnbergdomstolens ord da de dømte krigsforbryterne etter andre verdenskrig. Et slikt utgangspunkt vil kunne bidra til en fredelig løsning på Syriakrigen, og vil samtidig styrke folkeretten, og ikke svekke den, slik vår nåværende strategi gjør.
Det gjenstår å se hva framtida vil bringe. USAs trusler mot den syriske regjeringa bør være en øyeåpner for de som har trodd amerikansk tilstedeværelse og innblanding i Syria virker stabiliserende. Ikke bare øker denne innblandinga faren for ytterlige eskalering av den allerede grusomme krigen, men det skaper en livsfarlig presedens for at stater skal kunne ta seg til rette med vold for å trygge sine interesser internasjonalt. Dette bør møtes med alarmklokker i en småstat som Norge, som attpåtil grenser til en stormakt vi ikke er alliert med. Det er på tide at vi tar det ustabile verdensbildet på alvor, og begynner å styrke folkeretten, og dermed også en verden hvor evnen til voldsbruk ikke er ensbetydende med å få viljen sin.