Det er en borgerplikt å stille opp som meddommer, men er det samfunnets plikt å se til at en plukker ut de meddommerne som er best egnet.

Ettersom rettsvesenet har lang tradisjon for å undertrykke kvinner i voldtektssaker, er det eneste riktige å stille seg bak kravet til Kvinnefronten om å iverksette en full gjennomgang av rettsvesenet. Uretten som modige Andrea opplevde må verken tåles eller glemmes.

LES OGSÅ: Tusener trosser regner for kvinners rettssikkerhet i voldtektssaker

Et folkehelseproblem
Magnhild Marie Bøe-Hansen, organisasjonssekretær i Human-Etisk Forbund Hordaland, skrev i 2010 en masteroppgave i historie som tok for seg høyesteretts behandling av voldtekter fra 1945 til 2005.

Hun viser til en debatt om voldtekt som pågikk i BT og BA fra 2007 til 2008. Tiltakene som ble skissert i diskusjonen av politiet og politikerne, var i hovedsak å vise kvinnene hvor de ikke kunne gå om natten, at de burde ligge unna alkohol, og blir fulgt hjem av andre om de ikke fikk fatt i taxi. Den ene etter den andre talte for å innskrenke kvinnenes handle- og bevegelsesfrihet, men hvordan en skulle få menn til å slutte å voldta, snakket eller skrev ingen om. Hvor flott hadde det ikke vært å få det inn som læremål til skoler og barnehager at barn skal lære seg sameksistens uten bruk av vold eller tvang? Voldelige menn er tross alt et folkehelseproblem.

Historisk sett, er det interessant å gå lenger tilbake i tid. Karin Hassan Jansson har skrevet en doktoravhandling om voldtekt i Sverige fra 1600- til 1800 tallet. Hun fant at etter midten av 1700-tallet skiftet domstolen syn på kvinnene, fra å være rettslige objekter til å bli subjekter. Kvinnenes ærbarhet, seksuelle vandel og oppførsel ble rettslig interessant hvis det skulle bevises at hun var et offer. Måten kvinner behandles i dagens rettssystem, har altså røtter i et patriarkalsk kvinnesyn som er 400 år gammelt. Det er ikke rart mange snakker om dinosaurer i disse dager.

LES OGSÅ: Hemsedalsaken: Et spørsmål om kvinnesyn

Riktigere voldtektsofre
Den norske kriminologen Asta Magni Lykkjen utgav i 1976 en revidert utgave av sin mellomfagsoppgave i kriminologi, om voldtekt som kvinneundertrykking. Hun hevdet her at politi og domstol har en del fordommer og oppfatninger om hvilke kvinner som kan bli voldtatt, og at kvinnene ble veid oppimot hvor gode de har vært på å drive ”offerprevensjon”. Med dette mener hun at det var kvinnenes ansvar å ikke bli voldtatt.

Lykkjen hevdet at en mann med høy sosial status ikke blir dømt på lik linje med en mann som har lavere sosial status. I tillegg påpekte hun hvordan noen kvinner fremstår som riktigere ofre enn andre kvinner, slik noen menn fremstår som mer sannsynlige voldtektsmenn enn andre. Dette er et interessant perspektiv selv førti år senere. Fremdeles er det slik at noen er riktigere voldtektsofre enn andre, og at menn med lavere sosial status lettere blir både fordømt og dømt.

Det er uheldig. De aller fleste voldtekter er relasjonsvoldtekter, og blir begått av noen som offeret kjenner eller har et forhold til. De skjer i alle sosiale lag. Politiet har til tross for kampanjen ”Vær en kjernekar”-kampanje, stort forbedringspotensial i sitt informasjons- og holdningsarbeid. Det er store mørketall, og vi finner årsaken til disse i vår egen bakhage.

LES OGSÅ: Jeg kjenner min voldtektsmann. Han er som alle andre. Han er en i gjengen.

Ikke si ja til fest
Bøe-Hansen forteller i sin oppgave om en sak fra 1948 hvor høyesterett fant det som en formildende omstendighet at kvinnen ikke bare hadde jobbet for tyskerne under andre verdenskrig, men at hun også ble med voldtektsmennene frivillig på hyttefest. Det ble ikke diskutert at det trengtes mindre vold når de var to menn mot en kvinne.

Det er påfallende at så lite ser ut til å ha endret seg på 68 år. Andrea var også frivillig med på en hytte og ble voldtatt. Det passer å sitere Hanne Kristin Rohde:
“Det er åpenbart for alle at Andrea var på et sted hun ikke burde vært, men er det hennes eller guttas ansvar at stedet ble farlig for henne?”

På 2000-tallet kom det på initiativ fra Barneombudet og Likestillingssenteret, ut en rapport som tok for seg rettskjennelsene i 248 rettsavgjørelser i voldtekts- og sedelighetssaker. Hovedkonklusjonene her stemmer godt overens med Bøe-Hansen sine i forhold til hva som er formildende omstendigheter i voldtektssaker.

Formildende omstendigheter
Hvis offeret hadde drukket, flørtet, gikk utfordrende kledd, kjente overgriperen fra før eller hadde takket ja til å bli med på nachspiel, talte det i favør av tiltalte. Om offeret kjente overgriperen eller hadde hatt sex med ham fra før, var det også formildende. Det var heller ikke bra om offeret ikke virket i skikkelig psykisk balanse under rettssaken. Sist men ikke minst, spilte det også en rolle om offeret hadde vært ute alene etter et visst klokkeslett. De få gangene man brukte straffeskjerping, var offeret så fysisk skadet at hun for eksempel hadde lagt i koma på sykehus. Eller hadde dødd. Jo flere blåmerker og mer blod, jo strengere straff. Nå var det Andrea sin tur til å oppleve dette urettferdige systemet på kroppen og psyken.

I 2006 avslørte den pensjonerte lagdommeren Lars-Johan Nygard at kvinnelige jurymedlemmer oftere frikjenner voldtekt enn menn. Han klargjorde at de kvinnelige jurymedlemmene skilte seg ut som mest fordømmende og moraliserende i forhold til offerets oppførsel.

Dette står dog i kontrast med rapporten fra Likestillingssenteret og Barneombudet. I de undersøkte sakene, var 27 % av rettens medlemmer kvinner og 73 % menn. Man kan derfor ikke konkludere at kvinner er kvinner verst, eller at menn har bedre vurderingsevne enn kvinner.

Det er derfor rett å kreve at både kvinner og menn som skal være meddommere i rettssaker, først må ta sosialpsykologiske tester som vurderer om man ligger på et modent eller umodent refleksjonsnivå i moralske spørsmål. Selv om det er en borgerplikt å stille opp som meddommer, er det samfunnets plikt å se til at en plukker ut de meddommerne som er best egnet. Slik kan vi forhindre at utfallet i slike saker blir for vilkårlige og ubegripelige, og sikre at rettssystemet fungerer best mulig.

 

Anna Kathrine Eltvik er initiativtaker til Aksjonsgruppen mot vold mot kvinner og aktiv i Kvinnefronten og Kvinneaktivistene.