Foto: Tove Paqualin

Jeg er et vanlig menneske. En voksen kvinne. Har kjæreste, katt og barn. En meningsfylt jobb. Mange venner. Gode venner. Folk setter pris på meg. Jeg er elsket og jeg elsker.

Teksten inneholder triggere for overgrepsofre. Vil du ha hjelp eller kjenner du noen som trenger det etter en lignende hendelse kan du ringe landsdekkende telefon for incest- og seksuelt misbrukte og deres pårørende: 800 57 000.

Jeg har hatt mange smerter i kroppen. Særlig i nakken. Der sitter noe som gjør veldig vondt. Det gjør ekstra vondt når jeg tenker at jeg ble voldtatt. Av og til gjør det så vondt at jeg ikke kan sove. Av og til føler jeg også som om det er et stemme inni hodet mitt som bare skriker. Lar meg ikke tenke. Lar meg ikke være i fred. Hjertet banker fort, jeg får angstanfall, kan ikke puste.

Jeg ble voldtatt av stefaren min. Jeg hater ham.

Jeg sov. Husker lite av det som skjedde. Jeg hadde forlatt kroppen min. Kjente ingen følelser. Ble nummen. Jeg var femten år. Våknet og trusa mi var våt. Satt fingrene mellom beina, kjente en tykk væske. Det luktet ekkelt. Jeg viste hva som hadde skjedd.
Jeg sa ingen ting da. Prøvde å sove igjen. Jeg følte meg skitten. Skyldig. Liten. Ensom. Stygg. Verdiløs. Jeg var en dritt som ikke fortjente noen ting. For å kompensere har jeg prøvd å gi så mye jeg kan til så mange jeg kan, uten å tenke på meg selv. Jeg fikk beste karakterene på skole. Å være flinkeste på alt var min måte å dekke over skammen. Om jeg skal strekke meg litt til, la andres behov gå foran mine, det er det som er riktig for en som meg, eller? Sånne som meg fortjener ikke særlig mye, eller?

Jeg sa ingen ting før etter ti år. Jeg var knust. Det tok meg mange år å sette sammen de delene av det som gjør meg til den jeg er.

Voldtekten ble en del av historien min. Men jeg har aldri latt voldtekten definere meg. Sinnet og hatet ble til en drivkraft. Pleide å tenke ”din dritt, ikke faen at du skal ødelegge meg”. Å bli sterk var min hevn.

LES OGSÅ: – Jeg ser han tar en pose opp fra lommen og heller i glasset mitt

I fjor skrev jeg en melding til stefaren min. Jeg sa alt jeg hadde hatt lyst å si til ham i tretti år. Det føltes så godt. Befriende. Din gris, jeg ønsker at du lever i mange år og at hver gang du åpner øyene om morgen så vet du at du er en dritt. Og at jeg har det bra, at jeg overlevde, at jeg ler og har oppnådd ting du aldri ville oppnådd, at på tross av det du gjorde så er jeg elsket av noen.

Søsknene mine støttet meg. Moren min støttet meg. Ingen av dem snakker med dritten lenger.

Nå ønsker jeg bare at smertene i kroppen blir borte.  At stemmen slutter å skrike. At jeg kan ta farvel med angsten. Jeg vil slutte å gråte.

Kvinne noenogførti

Et svar på “Å være sterk er min hevn!”

Kommentarer er stengt.