Ideen om et særskilt hat mot sosialdemokratiet fra høyreekstreme forvirrer mer enn den forklarer. Fascismen har vært antisosialistisk siden sin fødsel.
Under overskriften «Hatet mot sosialdemokratiet» får vi i Klassekampen 20. juli vite at det finnes et særskilt hat mot Arbeiderpartiet og dets søsterpartier. Hatet kommer fra ytre høyre og har vist seg i form av voldelige angrep, flere ganger med dødelig utfall. Foranlendningen var at det nærmet seg femårsdagen for Anders Behring Breiviks terroraksjon mot regjeringskvartalet og Utøya.
LES OGSÅ: VG fronter folkemordsideolog i debatten om apetegninger om innvandrere
Fantasien om et særskilt hat
– For mange ekstreme nasjonalister av ulike slag framstår sosialdemokratene som en slags hovedfiende. Det er ofte knyttet til en beretning om at de har forrådt nasjonen, sier Øyvind Strømmen.
Uttalelsen er ullen, men Klassekampens journalist har snakket med Strømmen og skriver at «Han mener det fins et tydelig hat som retter seg særlig mot sosialdemokratiske partier og politikere». Den svenske sosialdemokraten Daniel Suhonen hjelper på vei og «påpeker det noe paradoksale i at det ikke er sosialister og kommunister, men de mer moderate sosialdemokratene som utsettes for mesteparten av hatet og volden fra ytre høyre.»
At slike påstander får stå uimotsagt i Klassekampen er leit. Paradokset Suhonen påpeker er ikke et paradoks, det er fantasi.
LES OGSÅ: Massemorderen som kom inn – fra hva?
Antisosialistisk terrorisme
En kjapp titt på terrorismens og den politiske voldens historie i etterkrigs-Norge illustrerer dette. Høyreekstremister sprengte i 1977 den AKP-tilknyttede Oktober bokhandel i Tromsø. Oktober-kjeden hadde blitt utsatt for hærverk og påtenningsforsøk tidligere. To år seinere heiv nynazisten Petter Kristian Kyvik en bombe på AKPs Faglig front-seksjon av 1. maitoget i Oslo.
I 1989, 1994 og 1995 ble Blizhuset utsatt for bombeangrep. Bare flaks gjorde at ingen mistet livet. Antifascister (som ikke var sosialdemokrater) ble skutt på av nynazister gjentatte gjentatte ganger på 1990-tallet. Vi har også andre voldsepisoder som da en svensk nynazist angrep en 17 år gammel demonstrerende jente med kniv i Trondheim i 2012. I 2013 møtte to SIAN-sympatisører opp utenfor Blitzhuset. Etter noen hitlerhilsener knivstakk de en 16-åring som kom ut fra huset for å se hva som foregikk.
Nå er ikke Daniel Suhonen norsk så han kan tilgis for ikke å kjenne denne historien. Men den fra sitt eget land bør han vite mer om. I likhet med i Norge er de fleste av den høyreekstreme voldens ofre ikke-vestlige, tilfeldige som har truffet på nazister til feil tid, politiet, seksuelle minoriteter, folk som har gjort motstand eller protestert mot fascistisk voldsbruk eller trusler, eller deres egne som har stått på feil side av brutale interne oppgjør. Antifascisten Showan Shattak ble sammen med tre andre angrepet og skadet da svenske nynazister fant det for godt å trekke kniv mot fire på vei hjem fra 8.mars-feiring. Shattak svevde lenge mellom liv og død etter angrepet i 2014 og sliter fremdeles med nedsatte kognitive evner og fysisk svekkelse etter å ha blitt stukket med kniv og fått skallen knust mot asfalten.
Den anarkosyndikalistiske fagforeningsmannen Björn Söderberg ble henrettet utenfor sitt eget hjem av to nynazister grunnet antifascistisk aktivisme på egen arbeidsplass.
LES OGSÅ: Politisk terror i Norge etter 1945
Ideer om sosialismen
Klassekampens reportasje nevner fire episoder: I tillegg til Breiviks terrorisme kommer attentatene på Olof Palme, Anna Lindh og Jo Cox. Lindh ble drept i affekt av en rusa, hallusinerende mann uten politiske motiver og derfor irrelevant. Palme-drapet er som påpekt fremdeles uoppklart, men hatet mot ham har svært mye til felles med det som Anders Behring Breivik og miljøene til Jo Cox’ nazistiske drapsmann bar på. Det er ikke et hat mot sosialdemokratiet, det er et hat mot sosialismen.
Palme kalte seg demokratisk sosialist og var av de siste etterkrigssosialdemokraten med makt i Europa. En kritisk innstilling til USAs utenrikspolitikk og en uttalt antifascistisk holdning gjorde ham til mer av et mål for hele høyespekteret enn mange av hans kollegaer på kontinentet. Det var også derfor at hatet mot ham ofte kom til uttrykk i samme former som klassisk antisemittisk propaganda med en krokneset Palme som spant et edderkoppnett inn i media for å kontrollere det svenske folk. Utstpringet var fra ytre høyre, og blei løftet opp av den «moderate» høyresiden.
Teoriene Breivik, nynazister og islamofobe grunner sitt hat mot blant annet sosialdemokratiet på er ikke et resultat av sosialdemokratisk ideologi og tankegang i dag. Det baserer seg på en vranglesning av marxisten Antonio Gramsci blandet med gamle antisemittiske ideer og nye begreper. Kulturmarxister har tatt over maktapparatene i stat, kultur og medier og bruker dette til å konspirere med arabere for å sikre muslimsk innvandring som skal undergrave europeisk kultur. For noen stopper det der, mens nynazistene drar den helt ut og mener at på toppen av det hele sitter det noen jøder og trekker i trådene.
LES OGSÅ: Olof Palme og hatet mot venstresida
Fascismen har alltid vært antisosialistisk
Avstanden fra dette til forestillingen om jødebolsjeviken som styrte over finanskapitalen, Sovjetunionen og arbeiderbevegelsen i Vest-Europa samtidig er liten. Mussolinis italienske fascisme ble erklært en antisosialistisk bevegelse allerede på stiftelsesmøtet i 1919. Svartskjortene ble leid inn som bøller for å knuse organisering blant arbeidere og bønder av de som hadde penger til og interesse av slikt. Kommunister ble den gang framstilt som agenter for russiske og asiatiske ideer i stedet for arbeidere som kjempet for sine rettigheter.
Forestillingen av sosialismen som en kraft for fremmede makter som vil ha kontroll over livene til gode hvite mennesker har vært sentralt i fascistiske og fascistoide bevegelser helt fra deres spede begynnelse. Hvor sykt det enn kan høres ut at Arbeiderpartiet i dag skulle være marxister, må man huske på at ideen om en kommunistisk finanskapital ikke var mindre absurd.
I dag, som under Palme og i mellomkrigstida, går ytre høyre hand i hand med den politiske eliten på den respekterte høyresida. Vi har regjeringsmedlemmer som mener kirka er gjennomsyret av sosialisme og landbruket er kommunistisk, som hevder at Norge islamiseres i det skjulte når det sosialistiske Arbeiderpartiet har makta. Også når Frps venner på diverse rasistiske nettsteder og fora diskuterer Ap er det partiets påståtte sosialistiske tendenser som gjør det til hoggstabbe.
Hatet ties ikke i hjel
Tross alle vrangforestillinger som lever i slike miljøer har også de bruneste fraksjonene fått med seg det finnes folk lengre til venstre enn Aps og EUs «kulturmarxister». Det er gjerne i dette sjiktet man finner de mest ivrige antifascistene, det er her den sosialistiske likhetstanken står sterkest, og man finner også de som mener at arbeidere skal styre over sine egne produksjonsmidler — ideer som står i en langt sterkere kontrast til fascismen enn hva dagens sosialdemokrati gjør.
Arbeiderpartiet har knapt villet snakke om Utøya og dermed i stor grad har meldt seg ut av kampen mot det som drepte 77 mennesker den skjebnesvangre dagen for drøyt fem år siden. Jeg deler Suhonens bekymring når det kommer til uviljen til å ta denne diskusjonen, både i Norge og Sverige. Med den kunne man fått en bedre forståelse og stått sterkere når fascismens framvekst skal bekjempes. Og kanskje Suhonen og Strømmen hadde fått en bedre forståelse for antisosialisme.
Teksten sampubliseres i Klassekampen i en noe forkortet utgave.
Hatet til marxismen og arbeiderbevegelsen var en hovedkomponent I Breiviks ideologi,som seinere ble overdøvende neglisjert I den offentlige samtalen.Et par interessante innlegg etter 22.7. (Nils Rune Langeland, Dag og Tid, Aslak Nore, VG og avdøde Kåre Lunden, Klassekampen) ble stående som løse tråder, ikke minst på grunn av sosialdemokratiets motvilje mot å gå videre med dem. Vi må formulere spørsmålet om Breiviks terrorisme slik vi ville ha formulert spørsmålet om det var en muslimsk terrorist som sto bak drapsorgien: Er det noe I Oslos vestkantkultur som kan forklare det fascistdet fascistiske hatet Anders Behring Breivik bar på? Breivik selv vokste opp på Silkestrå, som er noen OBOS-blokker på Skøyen fra 1980-tallet i et hav av villaer, nær Madserud alle,like bak Frognerparken, Oslos kanskje dyreste strøk. Likevel bor det mange folk på SIlkestrå med høyere akademiske jobber, god råd og hele pakka.
Konflikten mellom akademikere og pengefolk på Oslo vest ble påpekt, der de første representerte en mer radikal understrøm fra Mot Dag til kulturradikalismen, og samtidig en kontinuitet fra den gamle embedsstanden. En bitter strid mellom kulturelite og pengepugere, gamle og nye penger. Gjeldsbefengte svindlere og livsløgnere som påberoper seg millioninntekter, er en sosial arketyp på vestkanten. Breivik selv holdt på slik.
Selv var Breivik en sosial taper på alle områder, ikke ulik islamistiske terrorister ut fra det vi vet om dem. Han klarte ikke en gang å fullføre videregående, flyttet hjem til mamma etter han var passert 30. Isolerte seg sosialt. Men hans gamle Fr.Ps Ungdomsmiljø var svært klassisk anti-kommunistisk, og han menget seg med likesinnede på nett under hele forberedelsesfasen. Fr.P. rekrutterer på Oslo vest klassisk fra småkjøpmenn som er forbannet på skatter og føler seg latterliggjort av kultureliten med de store havene. Selvsagt var han disponert for 22.7 og vandret rundt på vestkanten som en udetonert bombe av hat. Den inngrodde anti-kommunismen på høyresida og i hans sosiale miljøer var en ideologi nær for hånden som han hadde guts nok til å handle ut fra, i motsetning til de mange pratmakerne på den «moderate høyresiden»..