Foto: Elza Fiúza

Mauricio Macri har gitt svaret på hvordan en latinamerikansk høyredreining ser ut: masseoppsigelser i offentlig sektor, utradering av industri, rasering av velferd og gigantiske overføringer til landets rikeste.

Snart åtte måneder har gått siden Mauricio Macri overtok som president i Argentina, og allerede har landets utvikling snudd til det verre for flertallet. Macris regjering har lyktes i å forsterke de negative tendensene fra tidligere regjeringer, samtidig som den utraderer den politiske arven som på en eller annen måte forbedret livssituasjonen til flertallet. De mest åpenbare tendensene er masseoppsigelsene i offentlig sektor, en helomvending i landets utenrikspolitikk og en massiv konsentrasjon av rikdom på private hender.

Masseoppsigelser og arbeidsledighet
Under de tre foregående regjeringsperiodene hadde arbeiderbevegelsen to hovedkampsaker. Den første var kampen mot prekariseringen av arbeidslivet i både offentlig og privat sektor, og den andre var kampen for en lønnsvekst som sto i forhold til prisøkningen på basisvarer og levekostnader. Under dagens regjering står kampen om de over 160.000 ansatte, hovedsakelig i offentlig sektor, som har fått sparken under den nye regjeringen.

Forklaringen bak masseoppsigelsene i statsapparatet var at det dreide seg om politiske aktivister som krevde lønn uten å jobbe. Det kunne ikke vært lenger fra sannheten. Det store flertallet av de som ble sparket jobbet i velferds- og rettighetstiltak iverksatt av de foregående regjeringene ledet av Nestor Kirchner (2003-2007) og Cristina Fernandez (2007-2015). Noen eksempler er: “Conectar Igualdad” (sammenkoblet likhet) som ga tilgang på teknologi- og læringsplattformer til ungdomsskoleelever; Programmer for skolering- og bevisstgjøring om kjønnsbasert vold, noe som er særlig viktig i et land med om lag 300 registrerte drap på kvinner (femicides) i året, der opplæring i kvinners rettigheter og likestilling er fraværende i læreplanen, og der abort er straffbart ved lov. Andre som ble sparket var ansatte ved kulturinstitusjoner og i programmet ”FINES” som et utdanningstilbud til ungdom som tidligere har blitt kastet ut av skolen.

Det er uunngåelig å nevne at de som mistet jobben allerede befant seg i en prekær arbeidssituasjon. Under Kirchner-Fernandez-regjeringene økte bruk av midlertidige og usikre arbeidskontrakter i offentlig sektor. Men det er heller ikke til å legge skjul på at Macri utnyttet situasjonen for å angripe både arbeidsplassene og den politikken som utgjorde en motpol til hans eget politiske prosjekt

På tross av at regjeringen febrilsk forsøkte å bevise at det kun var offentlig ansatte som mistet jobben, er det ingen tvil om at privat sektor også merket effekten av regjeringsskiftet. Særlig berørt er  infrastruktur og industri.

Kirchner-Fernandez-regjeringene førte en omdiskutert industripolitikk. Samtidig som de iverksatte tiltak for å beskytte den nasjonale industriproduksjonen, fremmet de også en dårlig integrert industri som var meget avhengig av teknologi-import, og lite knyttet til behovene til folk flest.

På tross av at kritikken mot industripolitikken er fortjent, så utgjør disse næringene en ikke ubetydelig kilde til arbeid i privat sektor. Og det er nettopp disse sektorene som er mest berørt, når Macri ubetinget åpner for import og fjerner enhver beskyttelse av nasjonal industri.

Byggenæringen er på topp blant oppsigelser i privat sektor, med nesten 60.000 arbeidere som har mistet jobben. På andre plass er metallarbeiderne, med om lag 12.000 oppsigelser siden desember. Videre følger bryggeriene, bilindustrien, oljeindustrien og havnearbeidere.

Allianser og geopolitikk
Macri deltok på Stillehavsalliansen sitt toppmøte i juli der Argentina også fikk observatørstatus. Med det viser han en tydelig støtte til det USA-ledede frihandelsparadigmet, i allianse med Mexico, Colombia, Peru og Chile.

At Argentina er en del av fellesmarkedet i sør (Mercosur) utgjør en begrensning for Macris ønske om å bli fullverdig medlem av alliansen. Mercosur har som prinsipp at ingen medlemsland kan inngå bilaterale handelsavtaler og at alle avtaler må godkjennes av alle land i fellesmarkedet. Det er derimot ingen begrensninger på observatørstatus. Tidligere regjeringer vurderte aldri dette, nettopp fordi de ikke ønsket ta del i frihandelsparadigmet. Macri derimot har tatt i mot det med åpne armer.

I mai forsikret Argentinas handelsminister at landet på sikt kommer til å bli en del av frihandelsavtalen kalt trans-stillehavssamarbeidet (TPP). TPP oppsto som en fortsettelse av den amerikanske frihandelsavtalen – ALCA – som brøt sammen under toppmøtet i Argentina i 2005 (ledet an av presidentene Hugo Chavez (Venezuela), Lula Da Silva (Brasil) og Nestor Kirchner (Argentina)). Samtidig understreket han at de ønsker økt samarbeid med “strategiske partnere” som USA. Tilnærmingen til stillehavsalliansen er ett steg i denne retningen

Parallelt med at Argentina nærmer seg Stillehavsalliansen, fjerner de seg sakte men sikkert fra regionale plattformer som Mercosur, Unsaur og CELAC. Dette er sammenslutninger som representerer en alternativ politisk vei og som bygger på det latinamerikanske felleskapet, ikke underlagt USAs ledelse.

Argentinas tilnærming til alliansen innebærer ingen direkte trussel mot andre regionale plattformer. Men høyresidens triumf i Argentina, sammen med avsettelsen av Dilma Rousseff i Brasil, innebærer en kraftig institusjonell svekkelse av disse. Macris regjering var en av de første i å anerkjenne kuppmakeren Michael Temer som interim-president i Brasil. Brasils interim- utenriksminister har uttalt at det er et behov for å gjøre Mercosur mer fleksibelt. Særlig ønsker de å løsne på klausulen som hindrer individuelle forhandlinger og at felles avtaler med alle medlemsland er en ufravikelig betingelse.

Pengeoverføringer fra de store til de små
Noen av de største utfordringene etter Kirchner-Fernandez-regjeringene er den enorme innflytelsen utenlands kapital har på økonomien nasjonalt, og meget skjev fordeling av rikdom. Macri har så langt ikke tatt tak i disse problemene. Tvert i mot , siden desember 2015 har han tatt flere avgjørelser som fører til enda økt pengestrømmer til de allerede kapitalsterke og mektigste økonomiske sektorene. Dette har skjedd gjennom følgende tre mekanismer:

Regjeringen avviklet avgiftene på eksport av jordbruksvarer og råvarer fra gruvedrift. Hvis man legger sammen skatteinntektene fra de to, har staten gått glipp av 10.000 millioner pesos (om lag 500 mill. NOK) – bare i løpet av årets fem første måneder

I tillegg ble styringsrenta deregulert. Dette påvirker finansstrømmene fordi private banker i Argentina har en avtale med sentralbanken der de kan sette inn et beløp tilsvarende det de utbetaler i renter til sine kunder. Dette blir så tilbakebetalt fra sentralbanken med renter. Frem til 2015 var denne mekanismen også bundet av styringsrenten, men Macri endret dette like etter at han kom til makten. Det betyr at de private bankene krever mer renter av sentralbanken enn det de betaler ut til sine kunder. Med det utarmer de bankens reserver og sentralbanken blir stående i gjeld til de private bankene. Mellom desember 2015 og mai 2016 hadde de private bankene et overskudd på USD 3.074 millioner som et resultat av dette.

Omtrent samtidig, besluttet Macri å liberalisere vekslingsmarkedet. Det betyr i praksis at staten mister kontroll over valutahandelen, og dermed også en av hovedårsakene til kapitalflukt fra Argentina. Dette fremprovoserte en devaluering av nasjonal valuta, og dollaren gikk fra å koste ni pesos til å koste 50. Eksportsektorene mottar dermed en mye større sum i pesos for den samme mengden dollar som tidligere. Devalueringen har også påvirket prisen på forbruksvarer, og så lenge lønningene ikke øker i takt med prisene så har det slått dårlig ut for vanlige arbeidstakere.

Det anslås at liberaliseringstiltakene har ført til en overføring av om lag 21 milliarder dollar til de sterkeste økonomiske sektorene. Det utgjør to tredjedeler av sentralbankens reserver, mer enn det årlige budsjettbevilgning til offentlig utbygging, og dobbelt så mye som det offentlige utdanningsbudsjettet.

Oversatt og tilrettelagt: Marianne Gulli

 

Cristian Arial Peña er aktivist i Latin-Amerikagruppene.