Statsministeren sier vi har gitt demokratiet vårt til Europa, men er faktisk så fornøyd med EUs lover og regler at hun innfører dem før EU selv gjør det.

Erna Solberg har i forbindelse med Storbritannias EU-avstemning uttalt seg om EØS-avtalen til ulike medier. Norge er det suverent største landet med EØS-tilknytning, og er således et interessant eksempel for briter som vurderer hva de skal stemme. Hvis EØS-avtalen oppfattes som et godt alternativ, vil flere stemme nei, hvis ikke vil flere stemme motsatt. Erna Solbergs uttalelser kan dermed ha en viss innflytelse på britisk politikk. Derfor er det forstemmende å se den forakt hun utviser for det norske folks klare vilje i EU-saken.

LES OGSÅ: Demokratiet skjæres til beinet i hastverk og hemmelighet

Norge, én tredjedels SV

Så hva sier Solberg? Det er ingen overraskelse at hun, som ihuga EU-tilhenger, spiller opp ulempene ved å ikke være medlem. Det som er overraskende er hvor hardt hun går ut. Solberg sier f.eks. til BBC «Basically we have left part of our democracy to Europe.» Statsministeren referer med dette til at vi ikke er med i de direkte diskusjonene i ministerrådet. Til en viss grad har hun selvfølgelig rett i at vi ville hatt større innflytelse med et medlemskap, men uttalelsen hennes er likevel sterkt misvisende.

For det første ville Norge, som teoretisk medlem, vært ett av 29 land (31 hvis vår EØS-exit hadde trukket Island og Liechtenstein med). Vi ville på papiret hatt samme innflytelse i ministerrådet som Tyskland og Frankrike, men i virkeligheten ville vår medvirkning vært langt mer beskjeden. I kommisjonen, EUs «regjering», skal alle representanter arbeide for EUs ve og vel, ikke for sine egne land, så la oss ignorere denne institusjonen. Da gjenstår EU-parlamentet, hvor Norge utfra befolkningstall ville fått omtrent 12 representanter av totalt drøye 750 medlemmer. Innflytelse? Ja, Norge ville fått en marginal innflytelse. 12 representanter i EU-parlamentet tilsvarer mindre enn tre stortingsrepresentanter i Norge, og ville gitt innflytelsen til cirka én tredjedel av det SV har i Norge.

LES OGSÅ Christian Torseths tekst: Hvorfor misunner vi de uføre

Norge er suverene utenfor EU
For det andre insinuerer Solberg at vi per i dag ikke har noen innflytelse på hva som kommer fra EU. Dette er svært misvisende. For det første jobber Norge kontinuerlig opp mot ulike institusjoner i EU for å påvirke forordninger og direktiver som er i støpeskjeen. Norske lobbyister lykkes også i overraskende høy grad med å vri politikkutviklingen i norsk favør. Et eksempel er Tunellsikkerhetsdirektivet fra 2004, som regulerer laveste tillatte sikkerhetsnivå i tuneller i Europa. Norge har ekstremt mange tuneller, og for høye krav ville dermed krevd enormt kostbare utbedringer eller nybygg. Norske lobbyister fikk gjennomslag for at norske forhold, med sine relativt lave trafikkmengder, tilsa at laveste sikkerhetsnivå kunne ligge ganske langt under det førsteutkastet la opp til. Godt gammeldags diplomatisk håndverk, der altså.

Lobbyister kan aldri kompensere for medlemskap, men når Norge, med en befolkning og økonomi som er langt mindre enn Storbritania klarer å påvirke politikkutvikling i EU, må man kunne anta at også britene vil klare det.

Et tredje, og ganske mye viktigere moment er vetoretten. Norge har rett til å avvise de forordningene og direktivene som kommer fra Brussel. Dette er ikke en demokratisk detalj, det er et utslag av Grunnlovens § 115 som sier at Norge kun kan avgi suverenitet til organisasjoner vi er medlem av. Vi er ikke medlem av EU, følgelig må Stortinget vedta hver eneste lov og hvert eneste direktiv EU foreslår for oss, før de får noen effekt i Norge. Det er nemlig forslag, det EU kommer med, i henhold til EØS-avtalen og norsk lov. Vi er suverene i eget land, og dét er mer enn britene kan si.

LES OGSÅ om EU: Med demokratiet på nyliberalismens alter

De blåblå underkaster seg EU

Det er også verdt å merke seg at EØS-avtalen gir Norge en rekke unntak fra EUs lovgivning. Landbruks- og fiskeripolitikk er to prominente unntak, som betyr mye for Norge, og som er viktige også for Storbritania. Disse unntakene har over tid blitt delvis undergravd, men Norge har likevel langt større fleksibilitet på blant annet disse områdene enn Storbritania.

Erna Solbergs påståtte bekymring for demokratisk innflytelse klinger dermed mer enn hult. Det største demokratiproblemet Norge har, er at regjeringen underkaster seg EU i ett og alt. Vi kan velge andre løsninger enn EU, men vi gjør det ikke, og regjeringen fraskriver velgerne og landet det meste av den innflytelsen vi kunne hatt. Norge har, sjokkerende nok, kun benyttet vetoretten én gang, da den rød-grønne regjeringen la ned veto mot EUs tredje postdirektiv. Det vetoet ble umiddelbart opphevet da Solberg vant valget. Erna er faktisk så fornøyd med EUs lover og regler at hun innfører dem før EU selv gjør det. Et eksempel er privatiseringen av NSB, som kommer EUs neste jernbanedirektiv i forkjøpet. Man må nesten spørre seg hva det er Solberg ville gjort annerledes, hvis vi var medlem i EU, for slik det ser ut virker statsministeren mer enn fornøyd med å overlate til EU å bestemme. I lys av dette fremstår hennes engstelse for Storbritanias demokratiske innflytelse som rent skuespill. Faktum er at det er et langt større problem at regjeringen Solberg ikke benytter den innflytelsen Norge har, enn at EØS-avtalen begrenser vår påvirkning i EU.

I det samme intervjuet med BBC beklager Solberg også det norske folks holdning til EU: «I have understood that the norwegian people so far has said no twice, and that there’s no chance that they will change the next coming years.» Det nærmer seg en farse når statsministeren nærmest unnskylder det norske folks valg. Solberg fortsetter med, på vegne av det norske folk, å si at vi ønsker at Storbritania skal forbli i EU. «I know what I would say, as the Norwegian prime minister, for the Norwegian interests. We are interested in Britain participating in Europe because it wil influence a Europe that looks more like the Europe we like, and that we need to see.»

Nordmenn for britisk EU-medlemskap?
Man kan undre seg over om det er det kongelige «vi» Solberg bruker, når hun fastslår at det er i Norges interesse at Storbritania forblir i EU. Det norske folk er negativt til EU, og positivt til EØS, så en uttalelse på vegne av nordmenn burde gått i totalt motsatt retning. Det er vanskelig å se for seg at Norge vil tape på at Storbritania eventuelt forhandler frem deltagelse i EØS-avtalen eller melder seg inn i EFTA. Storbritania vil ha langt større tyngde i slike forhandlinger, og vil dele norske interesser på en rekke områder. Ikke minst vil EØS-avtalen kunne forandres, og gi oss en løsere tilknytning til EU. Dessuten er det pussig å sette likhetstrekk mellom EU-medlemskap og deltakelse i Europa. Norge er ikke EU-medlem, så med Solbergs fortolkning betyr det at vi ikke deltar i Europa. Regjeringens totale servilitet for EU betyr at vi ikke deltar særlig aktivt i Europa, men det er altså regjeringens eget valg. Forøvrig trenger man bare å se på et kart for å vite at både Norge og Storbritania kommer til å være del av Europa helt til kontinentet rives sund av platetektonikk.

Det kan selvfølgelig hende at Storbritania ved en brexit finner en annen tilknytning til EU enn EØS, men et EU uten Storbritania vil uansett kunne bli lettere å forholde seg til. Det er for eksempel liten tvil om at integrasjonsprosessen vil bremse opp hvis Storbritania forlater EU. Slik utviklingen har vært de 24 årene siden EØS-avtalen ble signert, har Norge blitt nærmere og nærmere knyttet til EU. Det er i hovedsak presist å si at Norge holder stø kurs mot medlemskap, vi bruker bare uvanlig lang tid. Siden det norske folk slett ikke ønsker et slikt medlemskap, vil et svekket EU kunne gi bedre rom for å etterkomme folkets ønske. Hvis Erna Solberg er bekymret for norsk demokratisk innflytelse, burde hun starte med å lytte til folket, og bremse opp tilnærmingen mot EU. Når hun ikke gjør det, er det fordi medlemskap, ikke demokrati, er hennes hovedfokus.

Et markedsliberalistisk Høyre-ja

En uttalelse fra tidligere europaminister Vidar Helgesen til Politico kan belyse bekymringen rundt en eventuell brexit ytterligere: «It matters to us that we have member states at the table that are market-oriented, focused on less regulation … and the Brits are definitely in that camp”. Den egentlige begrunnelsen for å ønske et britisk “Remain” er altså rent ideologisk. EU er for lite liberalistisk for regjeringen.

Solbergs uttalelser om en mulig britisk exit fra EU er på mange måter upresise, misvisende og ufullstendige. Det mest bekymringsverdige er likevel den åpenbare forakten for folkets vilje som statsministeren gjennomgående utviser. Ved siste måling var motstanden mot norsk EU-medlemskap over 70%, og det er det ellevte året på rad motstanderne har flertall. En statsminister med helt grunnleggende demokratisk innsikt ville ikke i en slik situasjon stilt seg i opposisjon til folkets utvetydige vilje, men tragisk nok er det dette Solberg har gjort. Den pågående snikinnmeldingen i EU demonstrerer denne forakten til fulle, men Erna slenger på et C-moment når hun så klart gir uttrykk for at Storbritania bør bli i unionen. Det foreligger ingen utredning som underbygger at dette er best for Norge, og ren politisk logikk peker i stikk motsatt retning. Inntrykket man sitter igjen med er dermed at statsministeren på den utenrikspolitiske arenaen uttaler seg som høyrepolitiker, ikke som tillitsvalgt for landet. Hennes innflytelse kan i teorien være avgjørende, hvis valget torsdag 23. juni blir jevnt, for uttalelsene er slått opp i en lang rekke britiske medier, og tillegges stor vekt. I så fall kan Solberg ha bidratt til et utfall som saboterer Norges langsiktige strategiske og økonomiske interesser.

Christian Torseth er mangeårig samfunnsdebattant.

7 svar på “Solbergs forakt for folkets vilje”

  1. Disse politikerene våre som elsker eu må være helt spedalske. hva får vi ut av EU i det hele tatt som er nyttig for norge…og dens folk. de hyler om at de som er utenfor ikke får handelsavtaler…men faktum er at vi ikke trenger handelsavtaler for kjøp/salg med andre land og det er EU som trenger oss andre ikke omvendt. Ikke trenger vi politikere som slikker rumpa til EU. kan jo bare ta Sveits som et eksempel de handler med alt og alle uten og være EU medlem, de er et av de rikeste landene og ja folket styrer landet. Norge går duken når politikerene gjør hva de enn vil og stikker høygaflene i rumpa på sitt eget folk og selger landet bit for bit for å oppnå sine egne mål.

  2. Må vel opplyse at jeg er en av (de svært få?) medlemmene av SV som mener at Eu har noe for seg, selv om det
    åpenbart er store mangler vedrørende f.eks demokrati.

    Alternativet er verre frykter jeg, i det minste så savner jeg en argumentasjon for at alternativet med
    nasjonalstater bygd opp rundt mer eller mindre tilfeldige etniske oggeografiske områder ville skapt mer fred.

    Synes også at det bør være et tankekors at går du ut i Europa så finner du følgende (drittsekker) som EU-motstandere: Sverigedemokraterna ,Sannfinnene, Frihetspartiet (Partij voor de Vrijheid PVV), Freiheitliche
    Partei Österreichs (det østerrikske frihetspartiet, FPÖ), Frontnational(FN), Britains First, Jobbik og Gyllent daggry.

    Men for alldel ut fra et egoistisk ståsted så er Norge foreløpig nok mest tjent med å være
    utenfor.

    For meg har det også betydning at mine kamerater i Europa stort sett mener det samme. Vi skal ikke lenger en SF
    og Vänsterförbundet der vi finner et flertall for fortsatt EU medlemskap for henholdsvis Danmark og Finland, begge partiene har for øvrig stortsett hatt større oppslutning en SV i Norge.

    1. Jeg følger deg langt på vei, Sigurd. Deler av det EU gjør og har gjort har vært viktig og riktig. Motstanderne i Europa er helt åpenbart ikke folk man ønsker noe samrøre med. På den annen side kan man ikke bestemme hvem som syns hva, og selv om ytre høyre i Europa er motstandere av EU pga innvandringskritiske (eller verre) årsaker, betyr ikke det at de tar feil mht til EUs overnasjonalitet. Det er etter mitt skjønn helt riktig å knytte Europa sammen, men det kan man gjøre på en EFTA-måte, og en EU-måte. EU har tiltatt seg så stor overnasjonalitet at de enkelte landene ikke lenger kan handle i egen interesse. Se på Hellas, for eksempel. Uten kontroll over eget rentenivå, uten mulighet for å regulere toll, uten kontroll over kapitalflyten i landet osv. er Hellas som en død geit som ruller ned en bakke. Det er bevegelse i den, men det er ytre krefter som styrer alt. Hvorvidt Storbritania bør forlate EU kan man diskutere. Jeg personlig har falt ned på ja, det bør de, men jeg ser en rekke argumenter som kan understøtte motsatt konklusjon. I denne kronikken har hovedfokuset mitt vært statsministerens ufine utspill i brexit-debatten. Det tar seg ikke ut å ignorere folkets krystallklare vilje, men det gjør denne regjeringen gang på gang på gang. Denne politikerforakten, i betydningen politikernes forakt for folket, har fått pågå for lenge. Uten større lydhørhet, og større vilje til kompromiss og samarbeid, vil folkets gjensidige forakt for politikerne bare øke. I et slikt perspektiv er EU-spørsmålet bare et av mange, men etter min mening kanskje det viktigste, siden det angår alle sektorer, og all planlegging for fremtiden.

  3. Når vi diskuterer Erna Solberg, må vi huske at hun kun er en mupped, som gjør det hun blir fortalt. I håp om å få fly helikopter til og fra festen med fiffen.
    Og så må jeg påpeke en stor skandale som hun var involvert i. Hun svindlet en masse penger tilbake på 80 tallet. Da AUF gjorde det samme som henne, ble de tiltalt av politiet.
    Det politi, som ikke tok ut tiltale mot henne, og hennes partikollegier, unnskyldte seg i ettertid med at det er mange strafferettslig utilregnelige. Og at disse er et meget stort problem.

  4. Det er vanskelig å stole på all info som kommer så lenge man ikke er 100% inne i politikken og vet hvem som utelater viktige saker og hvem som overdriver. Har lest mye, men ikke satt meg nok inni dette til å samle all info. Uansett så vil vel alle de største partiene inn i EU så hvem i all verden skal man stemme frem i 2017. Ikke å stemme er like ille. Og hvilke saker er viktigst. Har inntrykk av at folk stemmer på den lille/store saken som berører den enkelte, og er de ikke berørt direkte så stemmer man etter de større sakene eller man vet lite om hva som foregår og stemmer som man alltid har gjort..Urovekkende mange som ikke aner hva som skjer annet enn overskriftene som de fleste ganger er svært misvisende. Jeg vil påstå at nesten ingen stemmer over helheten i fremtiden vår.

  5. EU er en type konstruksjon som bare fungerer så lenge det (over tid) er høykonjunktur i verdensøkonomien. Når det intreffer stagnasjon og lavkonjunktur med overproduksjon og massearbeidsledighet, så vil slike konstruksjoner som EU og dessuten også selve globaliseringen gå i oppløsning. Egentlig er eurosonen såpass dårlig konstruert (i motsetning til feks dollarsonen), slik at eurosonen kan risikere å gå i oppløsning selv om det er høykonjunktur pga all den gjeld som land i periferien i EU blir tvunget til å ta opp for å overleve i konkurranse med Tyskland. Det er veldig mange økonomer som i sin tid advarte mot å etablere euro (Europa er vel det området i verden som er minst egnet for å ha felles valuta pga de store forskjellene mellom landene). Disse økonomer risikerer nå å få fullstendig rett, men det ubehagelige er at konsekvensene kan bli så fryktelige alvorlige. For Storbritannia (England) kan det haste å komme seg ut av EU før det hele går ad undas.

Kommentarer er stengt.