Demokratiet skjæres til beinet i hastverk og hemmelighet

I går ga stortingsflertallet suvereniteten over banktilsynet til EU, med så lite debatt som mulig. Det har blitt en vane når den politiske eliten tar makt fra folket.

Bare 26 prosent ga sin tilslutning til «at tilsyn av norske banker flyttes til overvåkningsorganet ESA og EUs finanstilsyn» i en spørreundersøkelse av Sentio for Nei til EU. Men er det én ting vi vet om norsk EU-politikk så er det at de unionsbegeistrede toppolitikerne ikke bryr seg spesielt mye om hva folket mener.

Dessverre har dette i økende grad blitt et gjennomgående trekk for hvordan Norge opptrer på den internasjonale arenaen. Serviliteten overfor internasjonale stormakter virker langt sterkere enn trofastheten til egne velgere. Om vi skal underlegges lover skrevet i Brussel, om det skal skrives en ny handelsavtale eller om vi skal bombe et land langt borte tas avgjørelsene i lukkede møterom utenfor landegrensene. Vanlige folk må bare akseptere utfallet, hva det enn blir.

LES OGSÅ: Elitenes forakt for folket og frykt for demokratiet

De som ga oss finanskrisa skal passe på bankene våre
Vi kjenner etter hvert historia bak finanskrisa godt. Banker lånte ut penger over en lav sko og støtte på problemer da det viste seg at folk sleit med å betale tilbake. Problemene blei vanvittig store fordi bankene hadde solgt verdipapirer (derivater) for enorme summer som baserte seg på at de nevnte lånene ble betalt tilbake. Bankkrisa spredte seg og gikk ut over realøkonomien med konsekvensene som vi i dag kjenner så alt for godt.

Det er ganske åpenbart at EUs finanstilsyn ikke gjorde jobben sin. For å forstå hvorfor kan det hjelpe oss å ta en titt på hva som blei gjort etter krisa: Land etter land i problemer blei bedt om å bruke penger fra statsbudsjettet for å redde banker som åpenbart ikke hadde livets rett. Dette gjorde man blant annet i Irland og Spania, land med svært lav statsgjeld før krisa, men som i dag har lagt ned halve velferdsstaten etter anbefaling fra EU. Portugal og Hellas er to andre land hvor statsgjelda har gått til himmels, og det mens de har fulgt EUs råd om hvordan de skal redusere den. Skyhøy arbeidsløshet preger disse landene, men også der nasjonaløkonomien har gått bedre preger lønnsstagnasjon, mer midlertidig arbeid og mer usikkerhet for arbeidere hverdagen.

Hellas skulle aldri vært med i euroen, men Goldman Sachs hjalp til med talltriksing slik at de slapp inn. EU visste naturligvis at tallene de blei servert ikke stemte. Det tok de ikke så tungt, noe ansettelsen av Mario Draghi som president for Den europeiske sentralbanken viser. Han er tidligere visepresident for Goldman Sachs, med ansvar for statsgjeld. I dag er en annen bankenes mann, Jean-Claude Juncker, president for EU-kommisjonen. I 18 år var han president i skatteparadiset Luxemburg, noe han i 14 år kombinerte med jobben som finansminister. Omtrent samtidig som at han ble oppnevnt til EU-kommisjonens øverste leder ble LuxLeaks sluppet. De viste at Luxemburg hjalp multinasjonale selskaper til omfattende skatteunndragelse under Junckers ledelse.

Det enkle faktum er at EU i en årrekke har satt finansn’ringens profitt over folks velferd. Da er det ikke så farlig med tette bånd til storbanker og svindel av skattepenger. Det er med dette som grunnlag Norges finansnæring nå skal overvåkes fra EUs kontorer.

LES OGSÅ: Ønsker Stortinget nasjonalkontroll over bankvesenet, eller EU-kontroll?

Handel bak ryggen din
Siden 1990-tallet har det pågått heftige forhandlinger om internasjonale avtaler for handel, investeringer, tjenester, patentlovgivning og lignende. Fra GATT og WTO til individuelle avtaler mellom land og regionale traktater. Nå er det TISA og TTIP som skal snikes inn. De fleste av oss har ikke hørt om disse forkortelsene og enda færre vet hva de står for. Innholdet er enda mer skjult og det av den enkle grunn at vår egen regjering og myndighetene i andre land ikke ønsker å dele det med andre hverandre og naturligvis med de mektigste kapitalinteressene.

Det er ikke så rart at de vil holde dette hemmelig, for hvem ville vel gått til valg på at privatisering av offentlige tjenester skal være irreversibelt? På at internasjonale selskaper skal kunne saksøke Norge over tapt framtidig profitt for miljøregulering eller arbeidsmiljølov? På enda mer makt til storkapitalen og mindre til folkevalgte organer?

Nesten alt vi vet om TISA og TTIP kommer fra lekkasjer. For hvert nytt dokument som finner veien ut i offentligheten blir det vanskeligere for politikerne å forsvare noe de jo helst ville sett at velgerne deres ikke visste noe om eller stakk nesen sin i.

LES OGSÅ: 10 ting du må vite om TISA

Krig i ditt navn, uten din stemme
De etter hvert så famøse SMS-samtalene, som var alt av forberedelser Stoltenberg-regjeringen og opposisjonen trengte for at Norge plutselig skulle starte krig mot et land i Afrika, har for mange blitt et merke over hvor fjernt makthaverne er sitt folk og hvor lite de bryr seg om hva velgerne mener.

Vi hadde riktignok vært i krig ved tidligere anledninger uten at den offentlige debatten i forkant var imponerende, men dette overgikk de flestes fantasi. Man skulle trodd alvoret over å være statsminister i landet tynget såpass at man i det minste lot avgjørelsen om å ta landet ut i krig gå noen runder i den offentlige debatten før en endelig beslutning.

Etter dette har Norge på ny blitt dratt inn i Irak-krigen av en Høyre-regjering og nylig ble også et mandat til bidra til invasjonen av Syria innvilget. Som Libya-krigen er dette i strid med internasjonal lov og denne gangen skjedde det også uten nevneverdig diskusjon på forhånd. Å ta landet ut i krig er særs alvorlig i seg selv, men det øker også muligheten for terroraksjoner eller andre krigslignende angrep på norsk jord.

Den krigen i nyere norsk tid som blei diskutert mest på forhånd og hvor vi har et slags folkerettslig mandat, Afghanistan-krigen, ble nylig evaluert som en mislykket operasjon. Det eneste vi har lykkes med etter 15 år med bruk av væpnet makt, er å vise USA at vi står ved deres side. Det kan synes som om det er nok for en politisk elite i Norge som heller ser etter bekreftelse oppover og utover enn til eget land når man skal drive internasjonal politikk.

LES OGSÅ: Stiller krav til åpnere og mer kritisk debattrundt norske styrkebidrag

Stadig lengre unna folket
I 1992 blei Norge meldt inn i EØS, en slags garanti for Gro Harlem Brundtland & co. for at et tap i folkeavstemninga ikke ville ha så stor betydning. På tross av et klart nei til EU to år seinere har Norge blitt litt mer medlem av hele tiden de siste 24 årene. Dette er ikke et særnorskt fenomen. Som et eksempel kan det nevnes at EU-innbyggerne slettes ikke vil ha den stadig tettere integreringa i unionen som de blir prakket på fra toppen. På tross av at vi blir fortalt det motsatte er de fleste amerikanere positive til et fullfinansiert offentlig helsevesen og det er de vanligvis når de blir spurt.

Samtidig med denne utviklingen har det utviklet seg en egen politisk klasse. Før besto Stortinget av rørleggere, lærere, forretningsfolk og leger, som gikk tilbake til sin gamle jobb etter endt tjeneste på Tinge. I dag er de fostret opp i partiene fra tenårene og mange har aldri stått i et vanlig arbeid. At et parti har klart å gjøre det til sin greie at de snakker med og som vanlige folk (og er «for folk flest») sier sitt om hvor elitistisk og isolert det politiske spillet har blitt. Når karrieren på Stortinget eller i partipolitikken er over trer de tidligere folkevalgte inn i jobber som er nesten utelukkende for dem. Omgang med vanlige folk slipper de unna. «Konsulent» i First House, en høy stilling i embedsverket, rett til topps i organisasjonslivet, eller man kan ta den helt ut å bli NATO-sjef hvis man har vært riktig så flink til å bombe.