Rapport om bidraget i Afghanistan slakter norsk innsats og måloppnåelse. Norges Fredsråd krever at prosessen rundt framtidige militære oppdrag i utlandet blir mer demokratisk og transparent.
Tirsdag la tidligere forsvarsminister Bjørn Tore Godal fram rapporten fra Afghanistan-utvalget. Det offentlige oppnevnte utvalget er sterkt kritiske til hva det norske bidraget har ført til og konkluderer med at det eneste målet man oppnådde ved deltagelsen var å vise seg som en dedikert alliert med USA i deres kamp mot terrorisme. Rapporten kommer som en etterlengtet vitamininnsprøyting for det norske fredsaktivist- og antikrigsmiljøet.
— Med tanke på at det er Forsvarsdepartementet som har oppnevnt utvalget og utvalget er så bredt sammensatt er det overraskende, men også befriende og styrkende for debatten, at dommen er så hard, sier daglig leder i Fredsrådet, Hedda Langemyr, til Radikal Portal.
LES OGSÅ: Ny rapport med nådeløs kritikk av norsk Afgghanistan-bidrag – en gave til fredsbevegelsen
– Må bli mer demokratisk
Langemyr er i etterkant av publiseringen av rapporten svært opptatt av at beslutningsprosessene rundt framtidige norske bidrag i lignende operasjoner må bli underlagt større demokratisk kontroll enn hva som har vært tilfellet til nå.
— Når vi nå ser hva denne rapporten avdekker er det viktig at vi i framtiden fører en bred og demokratisk debatt rundt hvorvidt vi skal bidra i slike aksjoner og at vi følger opp på en skikkelig måte. Det må bli slutt på at slike avgjørelser tas på bakrommet og i lukkede komiteer. Enhver beslutning som omhandler krigsoperasjoner som innebærer liv og død bør opp til demokratisk debatt for et åpent Storting.
Langemyr er også opptatt av at de såkalte målsetningene man har for å bidra i et slikt oppdrag må tilkjennegis på en mye bedre måte før en avgjørelse blir tatt.
— Før man vedtok å sende styrker til Afghanistan var det lite snakk om hva man ønsket å oppnå med bidraget. Når en ser på resultatet i rapporten, hvor det dukker opp tre konkrete målsetninger, er det helt klart at dette må komme mye tydeligere fram i den offentlige debatten før styrkebidraget godkjennes enn det som har vært tilfellet til nå, understreker hun.
LES OGSÅ Langemyrs tekst: Siden 1990 har Norge deltatt i åtte kriger. Vi er på en andreplass i krig
Kritiske til Syria-bidraget
Med evalueringen av Afghanistan friskt i minnet er det all grunn til å være ekstra skeptisk til Norges Syria-bidrag, mener Langemyr.
— Det oppdraget vi nå sender soldater til er nok en gang et eksempel på et oppdrag, og en avgjørelse, som er tatt på bakgrunn av manglende informasjon om oppdraget og vedtatt utenfor grunnleggende demokratiske prinsipper som debatt og åpenhet, sier Langemyr.
Hun er klar på at hun har liten tro på at oppdraget hadde gått like enkelt gjennom om Afghanistan-rapporten hadde foreligget før vedtaket om å sende norske soldater til Syria ble vedtatt.
— Hastverket med å fatte Syria-vedtaket er nok ikke tilfeldig, men noe regjeringen ønsket å få unnagjort før Afghanistan-utvalget leverte sin kritiske vurdering.
Ønsker granskning av Libya-bidraget
Oppmuntret av rapporten fra Afghanistan-utvalget mener nå Fredsrådet det er på tide at man også får en grundig og uavhengig granskning av Norges rolle i bombekrigen i Libya.
— Når en ser hva denne rapporten har avdekket har det gitt oss ny giv til å jobbe for en slik grundig analyse også av det norske bidraget gjelder under borgerkrigen i Libya, men med tanke på at det nylig ble nedstemt i Stortinget er ikke utsiktene for det spesielt gode med det første. Arbeiderpartiet var jo blant de som stemte ned forslaget, påpeker hun.
— Den tidligere rød-grønne regjeringen har for mye å frykte for å i det hele tatt vurdere å si ja til en slik ny granskning, mener hun.
Etterlyser en mer kritisk presse
I forbindelse med ønsket om en framtidig prosess, som er både mer demokratisk og gjennomsiktig, etterlyser Fredsrådet også en mer kritisk presse når det gjelder å skape debatt rundt spørsmålet om norsk deltagelse eller ikke.
— Skal vi få en åpen debatt rundt spørsmål som dette må også media kjenne sin besøkstid og skape en plattform for en grundig debatt av spørsmålene knyttet til dette hvor både tilhengere og motstandere av et norsk bidrag kan komme til ordet, sier Langemyr.
Hun viser således til at det med noen få og hederlige unntak ikke var mange medier som slapp til de som var kritiske til det norske Afghanistan-bidraget.
— Debatten om norsk deltagelse var nærmest fraværende i tiden før det ble vedtatt, understreker hun. Det samme gjaldt i det offentlige ordskiftet rundt Libya-intervensjonen.
— Den utenrikspolitiske opposisjonen på Stortinget må styrkes og bli flinkere til å fremme sikkerhetspolitiske alternativer og mediene må følge opp med faktuell og kritisk journalistikk som stiller spørsmål med veldig forutsigbare og kanskje også svært feilaktige sikkerhetspolitiske vedtatte sannheter. Får vi begge med på laget tror jeg vi kan gå en svært spennende tid i møte, hva spørsmål knyttet til norske veivalg, forsvarspolitikk og sikkerhetspolitikk gjelder, avslutter Langemyr.
Så langt jeg kan se, så er ikke økonomisk utvikling en av målsettingene.
Etter WW2 fikk Europa Marshall hjelp fra USA, og det var noe som faktisk fungerte positivt. Det gikk ut på at land kunne opprette tollmurer for å beskytte sin egen industri og jordbruk samtidig som landet fikk hjelp og gunstige lån fra USA. Dette var selvfølgelig også i USAs egen interesse den gang. Men etter Korea-krigen har det ikke vært snakk om noe som kan minne om Marshallhjelp, da er det frihandel og fri flyt som gjelder for alle penga. Og dette til tross for at tilnærmet alle land som har blitt industrialisert har vært avhengig av å ha tollmur slik som bla USA.
Min påstand er: at så lenge USA krever frihandel og fri flyt så vil det være totalt umulig for USA å kunne lykkes med regimeskifte i andre land og spesielt i fattige land.
Nå må det også nevnes, at etter 1. verdenskrig (den nest siste store europeiske krig ), gikk USA sin utenriksminister hardt ut mot freds-vilkårene. Da han mente at de var for harde, og ville kunne føre til ekstremisme i Tyskland. Og dette var nok bakgrunnen for Marshall-hjelpen.
Min yrkesmilitære far advarte mot invasjonen i Afghanistan. Ikke fordi han liket muslimer eller kommunister. Men fordi en militær invasjon, må ha en plan for hva de skal gjøre med okkuperte områder. Kuwait-krigen var grei, da planen var å gi landet tilbake til Emir-familien, som forsatt eier landet.
I gamle dager, var planen med en invasjon, å drepe alle mannfolk, for så å ta deres kvinner som sexslaver. Ikke ulikt det vi ser IS gjør i dag. Men krigene i Somalia, Afghanistan, Irak, Libya, og nå Syria, har ingen slik plan. Og er derfor mislykket, for alle andre, enn dem som produsere våpen.