Det ulike bytte

Den globalisering kapitalismeutviklingen har skapt, gir muligheter til å oppheve det ”oss og dem” som preger politikken i nasjonalstatene og vesten. Derfra kan vi bevege oss i retning av global bevissthet, konkret solidaritet og felles kamp. 

Bokanmeldelse:
Det globale perspektiv av Torkil Lauesen.
380 sider.
Forlaget Nemo, København 2016

På slutten av 1970-tallet studerte jeg, antagelig ganske så halvhjertet, statsvitenskap på Blindern. Halvhjertet nok mest fordi det var et dypt reaksjonært fag med ensidig vestlig perspektiv på verden, men heldigvis hadde den tidens aktivistiske studenter likevel maktet å presse inn teorier om det ulike bytte mellom sentrum og periferi i det imperialistiske handelssystem.

Teoretikere som Arghiri Emmanuel, Samir Amin og André Gunder Frank reddet min eksamen (og fortsatt studielån), men ga også overbevisende og inspirerende innsikt i hvordan fattige utviklingsland ble utbyttet gjennom det ulike bytte i verdensøkonomien, og et overraskende revolusjonært innspill rundt hvordan landene kunne frigjøre seg fra vestens økonomiske herredømme, på et fag hvor Henry Kissinger ble sett som en realistisk statsmann, ikke en krigsforbryter.

Aktivistisk statsviter
Da jeg i dag googlet ”det ulike bytte” for å se om det fortsatt har noen plass på det norske statsvitenskap-pensum, var det mest nyttige linken om viktigheten av å bytte hårshampoo etter ulike belastninger som jogging, fest, arbeid, noe som kanskje sier en del om Norges plass i den anti-imperialistiske diskurs, for tilsvarende søk på dansk og engelsk ga langt mer relevante resultater. Det finnes heldigvis fortsatt noen aktivistiske og venstreradikale statsvitere utenfor Norges grenser. En av de viktigste er danske Torkil Lauesen, og i hans nye bok ”Det globale perspektiv” er det, utenom en overbevisende gjennomgang av imperialismens historie, også et deilig gjensyn med mine teoretiske redningsmenn fra statsvitenskap.

Torkil Lauesen  gjennomgår i sin nye bok hvordan den globale neoliberalisme, med økt bevegelighet av varer, kapital og arbeidskraft, samtidig forsterker et globalt rasistisk hierarki – et globalt apartheidsystem. Men med dagens økonomiske og politiske krise i denne strukturen åpner det seg muligheter for at progressive krefter verden over kan organisere grunnleggende systemforandringer gjennom global innsikt, forståelse og samarbeid, slik at motstandskampen mot imperialismen blir like internasjonal som kapitalismen er.

Kamp mot kapitalismen
Torkil Lauesen tar utgangspunkt i sitt mer enn 40 år lange og svært mangeartede politiske aktivisme i kamp mot kapitalismen, og legger heller ikke skjul på denne aktivismens både styrke og svakheter.

Lauesen har en noe  ukonvensjonell faglig bakgrunn, der han gjennomførte sine studier til cand.scient.pol-graden under avsoning av 10 års fengsel i det lukkede høysikkerhetsfengselet Vridsløseslille (den originale Egon Olsens fengsel, ikke den dypt reaksjonære norske Arve Opsahl-versjonen plassert på Botsfengselet i Oslo).

Dommen på 10 års  fengsel fikk Lauesen  etter deltagelse i den såkalte Blekingegadegruppens kriminalitet for å skaffe penger til frigjøringsbevegelsen PFLP i Palestina. Etter journalisten Peter Øvig Knudsens sterkt dramatiserte og tendensiøse bøker om ”Blekingegadebanden” og de påfølgende filmer og tv-produksjoner, er Lauesens nøkterne beskrivelse av den teoretiske bakgrunnen for gruppens politiske utvikling og illegale praksis en ren lise, og helt uten å glorifisere deres handlinger.

Da Michael Hardt og Antonio Negri skrev Empire, en annen av vår tids viktigeste bøker om imperialisme, var det sterke forsøk på å utdefinere Negri på grunn av hans 30 år lange dom, ”redusert” til 13 års fengsel for ”åndelig forbindelse til terrorisme og oppstand mot staten”. Tilsvarende har Torkil Lauesen vært forsøkt utdefinert gjennom alle år siden han ble løslatt, og særlig av den ærverdige og respektable del av venstresiden. Derfor kommer ikke hans nye bok til å bli pensum på statsvitenskap, men det for hindrer ikke å føre den opp på aktivisters revolusjonære pensum.

Det ulike bytte
Lauesen gjennomgår sin bakgrunn fra diverse bokstavkjeks-partier som KAK og M-KA, og den sistnevnte, Manifest-Kommunistisk Arbejdsgruppe ble senere herostratisk berømt som ”Blekingegadebanden”. Gruppen hentet dengang mye av sitt verdenssyn i den såkalte  Snylterstatsteorien, hvor den materielle rikdom i vår del av verden er bygd på imperialismens utbytting av den tredje verden. Ut fra dette trakk de konklusjonen at også vestens arbeiderklasse er et arbeideraristokrati uten revolusjonært potensial. Dette hadde røtter i Lenins imperialismeteori, hvor deler av den superprofitten vestlige kapitalister tilegner seg gjennom utbytting av resten av verden blir brukt til å kjøpe og passivisere vestens arbeiderklasse til et forbruksaristokrati som ikke har interesse av imperialismens utbytting av den tredje verden opphører.

Gruppens konklusjon ble derfor at deres revolusjonære praksis måtte bli å støtte frigjøringsbevegelsene i den tredje verden fremfor tradisjonelt venstresidearbeid gjennom fagforeninger og partier. For å si det mildt er dette ikke min yndlingsteori, fordi den er demobiliserende og totalt demoraliserende for ethvert forsøk på motmakt og motstandskamp mot våre livsbetingelser. Når det er sagt, er det mer interessant med de teorier om imperialisme Lauesen utleder herfra, og det er ingen grunn for meg å gå inn i den store linjekamp så lenge hans analyser av imperialismen er så god. Boken inneholder få slike tilløp til linjekamp mot forlengst utdødde dinosaurer, men heldigvis er hovedlinjene i analysene av dagens situasjon langt mer overbevisende enn de teoretiske og praktiske overveielsene fra 1970-tallet.

Lettlest
Den største styrken ved Torkil Lauesens nye bok er at han makter å beskrive teorier og imperialismens historie i et språk som ikke forutsetter at leseren har sort belte i marxistisk teori. Til alle som har traumatiske leseopplevelser fra 1970-tallets debatter mellom danske maoister, anti-imperialister eller kapitallogikeres skrifter, eller for den saks skyld den 1980- og 90-tallets autonomes kaudervelske språktradisjon jeg selv tilhørte,  kan jeg berolige med at Lauesens bok er deilig lettlest og stort sett befridd for dogmatikkens språk. En prestasjon ut fra den politiske bakgrunn han kommer fra.

Det er dessuten en liten genistrek at Lauesen har overlatt den oligatoriske gjennomgang av marxistisk verditeori til et eget appendiks bakerst i boken. Alle studiesirkel-deltageres store mareritt som har fått mange til å løpe skrikende bort etter endeløs gjennomgang av marxistisk verditeori før man kommer til de sterke filosofiske grunntekster og de historiske, økonomiske og politiske analyser har forfatteren her forløst på en elegant og pedagogisk fornuftig måte. Og selv hans appendiks om verditeorien er god, og til å fatte, helt uten at dogmatikken får infiltrere de gode historiske og politiske analyser.

Den globaliserte kapitalisme
Tyngdepunktet i Lausens politiske og økonomiske analyse ligger i hans nytenkning omkring teorien om det ulike bytte, men fortsatt med klare referanser til før nevnte Arghiri Emmanuels og Samir Amins avhengighetsteorier, som igjen har satt sving i min hjernes rustne tannhjul og sedate anarkistiske holdninger.

Det er også en styrke ved boken at den kombinerer teori med kunststykket å sette tall på det ulike bytte og den globale apartheid som organiserer den internasjonale kapitalismen. Den irriterende langsomme Dell-PC jeg skriver rapporter på når jeg er på arbeid, er satt sammen av østasiatiske eller sydøstasiatiske arbeidere som kanskje tjener ned mot én prosent av det jeg tjener når jeg bruker den, og det er ikke akkurat fordi jeg er høytlønnet i dansk målestokk. Selve produksjonen av computeren er globalisert i transnasjonale produksjonskjeder, hvor de enkelte delprosesser legges der hvor produksjonsomkostninger, infrastruktur, skatt, lønnsnivå etc er optimal for kapitalen.

Og den iPad jeg er så glad for, og nå sitter i solen og skriver denne artikkelen på, er produsert under minst like hårreisende betingelser og forhold. Ifølge Lauesen har ledelsen av Apple kalt Foxconn-fabrikkene i Kina, som blant annet produserer deres iPads, for Mordor etter navnet på det helvete hvor mørkets fyrste hersker i Ringenes Herre.  Denne innsikten avholder ikke Apple fra å ta ut minst 45 prosent av salgssummen for en iPad i ren profitt, mens arbeidslønnen til den som har samlet den kan måles i promiller av salgssummen.

Apple eier ikke en eneste fabrikk, men får alt produsert hos brutale utbyttere av noen  underleverandører i Sør, på samme måte som alle merkeprodukter som er en del av vår hverdag, enten det er tøy, biler eller elektronikk. Delkomponentene i min kjære iPad fremstilles av firmaer som Toshiba og Samsung. Alle delkomponenter fraktes så til Shenzhen i Kina, hvor firmaet Foxconn har sine enorme samlefabrikker. Her settes iPhones, iPads og MacBooks og andre merkevare-PCer sammen av  400 000 kinesiske arbeidere som produserer 12 timer hver dag, 6 dager i uken,  sover og spiser på fabrikken, og får en lønn som i 2009 var på minimumsnivået for det tillatte i Shenzhen, nemlig 83 cent i timen.

En total endring av verden
Daglig er vi en del av den økende globale ulikhet, der arbeiderklassen i Sør utbyttes på en måte en skal tilbake til industrialiseringen av Europa for å finne maken til. Teknologiutviklingen har medført en industrialisering av periferien som avhengighetsteoretikerne ikke trodde var mulig, da de mente de bare ville forbli råstoffleverandører, men det ulike bytte og teknologiutviklingen driver det frem. 80 prosent av verdens industriarbeidere er nå i Sør, mens Nord avindustrialiseres.

Dette har betydd en total endring av verden, med Kina som det mest åpenbare eksempel. Likevel er det slik at min dagslønn tilsvarer kanskje  en ukes lønn i Kina, så jeg kan kjøpe billige varer fra Sør som igjen gir mulighet til langt større materielt forbruk enn det var mulig hvis alt var produsert til danske lønninger. Dette er oppskriften på en økologisk katastrofe, i tillegg til de Sweatshops, barnearbeid og forferdelige arbeidsforhold som utbytter den internasjonale arbeiderklasse til det ytterste. Forbruker-aristokratiet i Nord drar daglig ”fordel” av denne katastrofekursen, når vi med vår lønn kan kjøpe et billig produkt skapt på rovdrift på mennesker og tilsvarende rovdrift på natur gjennom forbruk av lavt verdisatte råstoffer.

I 1970-tallets imperialismeteori påviste politiske økonomer, hvordan periferiens utvikling var avhengig av kapitalismen i sentrum i Nord. I dag kan en med god rett påstå at vi i ”sentrum” er avhengig av produksjonen i ”periferien”. Lauesen sier at i dag er betegnelsen ”produsent-økonomier” og ”konsument-økonomier” tett forbundet via globale produksjonskjeder og disses ulike bytte en langt mer dekkende beskrivelse for det globale system  enn 1970-tallets beskrivelse av sentrum og periferi.  Lauesen ser for seg at den økonomiske utviklingen åpner for revolusjonære situasjoner i Sør, som det blir vårt ansvar å bygge internasjonale allianser med og støtte opp om.

Den globale motstand
I en tid hvor det er tabloid enighet om at det ikke nytter å få folk til at lese mere enn tweets på maksimum 140 på tegn om gangen og ellers hygge seg med selfier på Facebook, er det selvfølgelig hasardiøst å anbefale en 350 siders dansk moppedreng om imperialisme. Men faktum er at det leses samfunnsteoretiske og analytiske verker i overraskende stort omfang, og at det mer er den påfølgende organiseringen som halter.

For eksempel ble Negri/Hardts Imperiet og Pikettys Kapitalen solgte i kjempeopplag, og de ble lest. Derfor kommer min  anbefaling av Lauesens bok i forlengelse av den tidligere debatt. Hans bok har fått meg til å hoppe i stolen, kjefte, rase og skrike over den globaliserte kapitalisme og  har satt sving i min hjernes rustne tannhjul og sedate anarkistiske holdninger.

På mange måter starter Lauesen der Piketty stopper, og selv om Piketty er empirisk imponerende, er det ingen tall for den globaliserte kapitalismen, slik man finner hos Lauesen. Der Negri og Hardts analyse ender opp med et altomfattende Imperium uten sentrum og periferi, er Lauesens store styrke at han munner ut i skisser til en handlingsteori for en revolusjonær tid, hvor han trekker erfaringer fra zapatistene i Mexico og andre grunnplansrevolusjoner hvor en har forsøkt å bygge opp transnasjonale allianser med likesinnede bevegelser.

Lauesen fremhever at den globalisering kapitalismeutviklingen har skapt, også gir noen muligheter til å oppheve det ”oss og dem” som preger politikken i nasjonalstatene og vesten, enten det er i forhold til flyktninger, rasisme eller økonomisk utbytting, og derfra bevege oss i retning av global bevissthet, konkret solidaritet og felles kamp. Et oppgjør med verdens ulike bytte vil koste, men er helt uomgjengelig hvis ikke rovdriftskapitalismen skal rasere hele menneskehetens eksistens. Torkil Lauesens Det globale perspektiv er et godt sted å starte studiene av det stadig mer nødvendige revolusjonære pensum.