Mens Israel feirer sin 68-årsdag markerer palestinerne at det er 68 år siden mange av dem ble drevet på flukt. — Nakbaen er ikke over før vi vinner vår frihet, sier Omar.
Av Sanah Tirilsdotter (tekst og foto)
Velkommen til israel, håper du får en fin dag, sier soldaten i ID-kontrollen på Checkpoint 300 i det han veiver meg gjennom slusene mot bussen til Jerusalem.
— Vet du, i dag er nasjonaldagen vår, Yom Ha’atzmaut. Vi er et ungt land, bare 68 år gammelt. Det er mye morsomt som skjer i Jerusalem i dag. Er du heldig får du med deg noen av festelighetene.
LES OGSÅ om livet under okkupasjon: Splittelsen i Abrahams by
En nasjonalstats fødsel – på flyktningers grunn
Den unge soldaten har rett. Denne dagen er Jerusalems gater fylt med feststemte mennesker fra inn- og utland, samlet for å feire opprettelsen av staten Israel for 68 år siden. Noen har det israelske flagget hengende rundt halsen som en kappe. Andre har malt det israelske flagget i ansiktet.
— Nå er jeg her for å feire nasjonaldagen, men jeg kommer tilbake til høsten for å tjenestegjøre i den israelske hæren. Jeg har et veldig sterkt forhold til Israel, og det føles riktig for meg å bidra til å styrke landet, forteller Ari (18) fra USA. Sammen med en gruppe jevnaldrende har han trukket til Jerusalems gamleby for å overvære feiringen av israels uavhengighetsdag.
Et par dager senere, den 15.mai, kommer et tog kjørende på den palestinske siden av den samme checkpointen. Toget, som er fullt av mennesker, er pyntet med palestinske flagg. På siden av togvognen står navnet på en rekke palestinske landsbyer som ble jevnet med jorden da staten Israel ble opprettet. Flere tusen mennesker har møtt opp for å markere den såkaldte Nakba-dagen som markerer de flere hundre palestinske byene og landsbyene som ble ødelagt som en følge av Israels tilblivelse. Samme år overtok Israel flere landområder som var tiltenkt den palestinske staten. Ifølge tall fra FN ble mellom 700.000 og 800.000 palestinere bortvist eller drevet på flukt etter den arabisk-israelske krigen som fulgte. Mange av dem flyktet til nabolandene der de siden har blitt boende som flyktninger. Andre bosatte seg i flyktningleire inne i de palestinske områdene. I dag teller de palestinske flyktningene og deres etterkommere mellom fire og fem millioner mennesker. De fleste av dem lever fremdeles i flyktningleire der leveforholdene er dårlige. Mange er fremdeles avhengige av matvarehjelp fra FN.
LES OGSÅ: En enkel løsning på Palestinakonflikten
Født som flyktning
Den 11.desember 1948 vedtok FNs generalforsamling resolusjon 149 (lll) som understreker flyktningenes rett til å vende tilbake til sitt hjemland, og til å motta kompensasjon for tap av eiendom, men resolusjonen har aldri blitt anerkjent av staten Israel som i dag eksisterer på flyktningenes opprinnelige hjemland. I dag har den palestinske befolkningen det høyest registrerte antall flyktniger i verden.
— Det er vår plikt å fortelle hva som skjedde med besteforeldregenerasjonen vår. Det er viktig å huske på hva de har vært igjennom. Selv har jeg ikke noe personlig forhold til landsbyen min, men jeg har vokst opp med fortellinger og innstilingen om at vi en gang skal returnere. Vi tror på at vi en dag skal få retten til å komme tilbake. Dette er en rett vi må kreve selv om det er vanskelig, sier Omar (24).
Selv har han aldri vært på flukt. Likevel definerer Omar seg selv som flyktning.
— Vi er flyktninger, og det er viktig å ikke vike fra dette. Dersom neste generasjon glemmer dette, blir vi ordinære borgere, og det er med på å normalisere situasjonen, og å legitimere de overgrepene vi og våre familier har blitt utsatt for. Vi tenker på oss selv som flyktninger fram til den dagen vi får returnere til landområdene vi ble fratatt, forteller han.
Tredje-generasjonsflyktninger
Omars besteforeldre kommer opprinnelig fra landsbyen Beit Natif, men ble tvunget på flukt i 1948. Besteforeldrene flyttet inn i et telt i flyktninglerien Dheisheh i Betlehem, opprettet hvor familien fremdeles bor.
— Jeg har vokst opp med fortellinger fra Beit Natif. Besteforeldrene mine ble tvunget på flukt, og bosatte seg i Dheishe-leiren i Betlehem. Livet i leiren er på mange måter preget av de tradisjonene som flyktningene hadde med seg, sier Omar.
Han mener likevel perspektivet på retten til retur har endret seg fra besteforeldregenerasjonen til hans egen.
— Vi er tredje-generasjonsflyktninger, min far er andre generasjon, og bestefaren min er den første. Jeg tror vi tenker ulikt på hva retten til retur faktisk innebærer. Den første generasjonen fokuserte mye på selve mulugheten til å komme tilbake til landsbyen, til å fortsette sit liv der. Det var et helt annet liv der. For meg handler retten om retur mer om at den Israelske okkuppasjonen skal opphøre. Besteforeldrene mine snakket mye om livet i Beit Natif. De små hverdagslige tingene, som huset, lndområdene eller hvordan soloppgangen så ut. Jeg sier ikke at jeg ikke vil reise tilbake til landsbyen, men jeg har mitt liv her. Men for meg handler retten om retur om frihet fra okkupasjonen generelt, forklarer han.
Nakba til friheten seirer
I mars rapporterte flere medier, og den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO om ny israelsk landkonfiskering av palestisk land, i område c på Vestbredden. Arealet, som er på til sammen 243 hektar, er det største som er konfiskert av Israel siden 2014. Israel har etablert mer enn 120 bosetninger på Vestbredden siden området ble okkuppert i 1967. Disse bosetningene er i dag hjem for 700.000 mennesker. I tillegg har høyrenasjonalsjonalistiske israelere opprettet mer enn 100 utposter som mangler formell godkjenning av israelske myndigheter.
— Nakbaen er ikke en dag, og den er ikke over. For oss er nakbaen noe som skjer hver dag. Hver gang soldatene kommer inn i leiren og skyter med tåregass eller arresterer folk, eller hver gang jeg må krysse en kontrollpost for å komme til universitetet. Jeg er 24 år gammel, men har aldri vært i Jerusalem, en by som ligger 20 minutter unna. For meg er ikke nakbaen over før jeg har min frihet, avslutter Omar.