Alle foto: Nora Warholm Essahli

Nuit Debout er et uttrykk for at den europeiske drømmen er knust. At bevegelsen står utenfor det politiske system kan være både progressivt og begrensende. Det gjenstår å se.

Det har vært en turbulent vår for den franske venstresiden og fagbevegelsen. Arbeidsloven, eller El Khomri-loven etter arbeidsministeren, har ført tusenvis av franskmenn ut i gatene. Torsdag 28. april var det generalstreik og demonstrasjoner over hele landet.

Parallelt med generalstreiker og demonstrasjoner mot Kohmri-loven, har det oppstått en ny bevegelse. Nuit Debout (oppe hele natten) okkuperer Place de la République.

En åpen uorganisert arena
Nuit Debout ble arrangert for første gang den 31. mars, og siden det har folk samlet seg til debatter, generalforsamling, og aktiviteter hver dag. Først forsøkte de å være der hele natten, som navnet tilsier, men ble jaget vekk av politiet tidlig om morgenen. Det er nye ansikter å se hver eneste kveld, i tillegg til mange gjengangere. Bevegelsen har ingen klare mål eller politisk plattform, men ønsker å gi alle som har noe på hjertet en arena for å uttrykke seg.

I kantina deles det ut gratis mat
I kantina deles det ut gratis mat

Den eneste formelle strukturen i Nuit Debout består av forskjellige komiteer som organiserer ulike aktiviteter. Pressekomite, posesikomite, kunstkomite, musikkomite med symfoniorkester og kor, og barnehage for foreldre som trenger barnepass for å kunne delta er noen av dem.

Feministene har en fast plass der det foregår debattmøter, både for alle, og møter kun for kvinner/trans. Det finnes også en dyreverngruppe og en miljøvernggruppe med faste plasser. Det er program hele dagen, og nesten til enhver tid foregår det flere debatter parallelt. Hovedaktiviteten skjer om natten, med generalforsamling fra klokken 20.00, der det ofte er rundt 500 deltakere.

SAMSUNG CSC
Debatt om det post-kapitalistiske samfunnet

Stemningen er helt spesiell. Noen drikker alkohol, men ingen ser ut til å være fulle, ikke engang sent om kvelden framstår det som en fyllefest. En del unge folk røyker hasj, mens de prater eller hører på debatter, men barnefamiliene som det også er en god del av, ser ikke ut til å skremmes bort av det. De fleste ser ut til å være i gjenger, noen av interessegruppene virker ganske sammenspleiset, uten at det gjør det vanskelig å få innpass.

Lørdag kveld har Nuit Debouts eget orkester og kor sin andre konsert, og framfører klassiske verk. Kombinasjonen gratis konsert og lørdag kveld trekker mange folk, det anslagsvis nesten 2000 mennesker som kom for å høre på ad hoc-orkesteret. På slutten av konserten strekker musikerne instrumentene opp mot Marianne i en kollektiv, høytidelig hilsning.

Marianne
Grensene dreper – solidaritet med migrantene, lyder banneret som henger permanent på monumentet for den franske revolusjonen
SAMSUNG CSC
Pariserne kommer hit for å minnes terrorofrene

Den nye pariserkommunen
Symbolikken er sterk. Under det enorme monumentet over Marianne – personifiseringen av den franske revolusjonen, henger bannere med slagord som «Grensene dreper, solidaritet med migrantene». På motsatt side av monumentet er det plakater, blomster, lys, og andre gjenstander som er lagt der til minne om ofrene for den nylige terroren.

Når pariserne samler seg for å gjøre opprør mot staten, har de med seg historien. Flere skilt er tagget med «Place de la commune», en referanse til Pariserkommunen i 1871.

Etter hvert som dagen går, fylles plassen sakte, men sikkert. Ungdommer, studenter, barnefamilier, eldre, og middelaldrene menn og kvinner kommer sammen og danner sirkler der de diskuterer alt fra utdannelse for alle (populaire) til et hvordan et post-kapitalistisk samfunn bør organiseres.

En dag står en gruppe egyptiske aktivister og veiver med flagg og roper slagord om at Morsi er den legitime presidenten i landet deres.

Alle sammen hater politiet
I årets 1. mai-tog, der Nuit Debout også stilte med egen seksjon, ble det ropt slagord som «alle sammen hater politiet», og «politi overalt, men null rettferdighet».

Torsdag 28. april arrangerte fagforeningene CTG og FO generalstreik og demonstrasjoner over hele landet. Flere steder, blant annet i Paris og Nantes, utviklet det seg til voldsomme sammenstøt mellom demonstranter og politiet, der 240 demonstranter ble arrestert, og minst ni politifolk ble såret.

Når kvelden er i emning, samler politfolk seg på alle gatehjørner. De står i grupper på seks, og politibilene er flere enn det jeg kan telle. De stenger metroutgangen som ender i Republikkplassens hjerte, og kontrollerer hvem som går inn og ut av stedet. Flere ganger har det vært sammenstøt, både i Paris og avleggerne andre steder i landet. Jeg får utpekt en rekke sivile politibetjenter. De er enkle å gjennomskue der de vandrer rundt alene, rak i ryggen, mens de speider utover forsamlingen. Det utvikler seg nærmest til en lek, der målet er å finne flest mulig, som en slags Hvor er Willy.

Fransk politi, og opprørsstyrkene CRS, er ikke populære her. Det snakkes om hvordan sivile politimenn går inn og hisser opp demonstrantene, for så å gå til angrep med køller og tåregass. For en nordmann med ufrivillig dyp respekt for loven, høres det først merkelig ut. Så hører jeg den samme historiene fra flere, og får se video av slåsskampene som skjedde etter at vi gikk hjem torsdag 28. april. Det er nærmest uvirkelig.

Jeg har ikke vært vitne til noe som ligner på vold eller aggressivitet på Republikkplassen. Det er umulig å benekte at enkelte av de som henger rundt i Nuit Debout-miljøet er i overkant aggressive, men det gjenspeiler på ingen måte flertallet.

En generasjon reiser seg
Min venn, dikteren og kommunisten Victor Blanc tar dramatisk tak i skulderen min og formaner instendig: «Dere må for all del ikke gå inn i EU. Nå er vi fanget, det finnes ingen god løsning.»

EU er et hett tema, både på Nuit Debout og ellers i den franske debatten. Frankrike har en arbeidsledighet på hele 10,6 prosent. På Republikkplassen er det mange som er misfornøyde med Hollandes knefall for Brussel, en debattant omtalte Frankrike som et «totalitært kapitalistisk diktatur der sjefene rår», noe som ble møtt med enorm jubel i generalforsamlingen i Nuit Debout. Lignende utsagn hørte jeg mange ganger i løpet av de fire kveldene jeg tilbrakte der.

Generalforsamling
Generalforsamling

Den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis var nylig i Paris for å hilse på Nuit Debout. I debatt med den kjente franske filosofen Alan Badiou ga han noe tvetydige signaler. På den ene siden erklærte han støtte til demonstrantene, men på den andre siden hyllet han «sin gode venn» Emmanuel Macron, finansministeren som stod for den forrige omstridte loven som innførte kuttpolitikk, kjent som Macrons lov.

Før El Khomri, var Macron navnet som ble ropt i sinne under venstresidens demonstrasjoner, og på den store årlige festivalen Fête de l’Humanité, som er den franske venstresidens største og viktigste møteplass, og verdens største festival med rundt 800 000 besøkende hvert år.

Det er Sosialistpartiet som nå forsøker å utvide arbeidsuka fra 35 til opptil 48 timer, og en rekke andre forslag som tradisjonelt sett hører høyresiden til. Hollande er tidenes minst populære sittende president.

Venstrebevegelse uten plattform
Mine venner i PCF, det franske kommunistpartiet, er ikke udelt optimistiske på bevegelsens vegne. For hva kan man oppnå uten struktur, politisk program og klare målsetninger? Nuit Debout har ingen vedtatt politisk linje eller felles ideologisk plattform. Alle meninger og ytringer er velkomne, selv om sjefene og kapitalistene bues regelmessig når de nevnes i debattene.

En slags vinking symboliserer enighet med den som snakker
En slags vinking symboliserer enighet med den som snakker

Franskmennene demonstrerer ofte og mye, det er ikke uvanlig å møte på en politisk markering når du vandrer rundt i Paris. Allikevel er dette noe nytt.

I Hellas, Spania, og USA har vi i de siste årene sett nye bevegelser som stiller seg på utsiden av de etablerte politiske partiene. Finanskrisen er et nøkkelord her. Den europeiske drømmen er knust for den stadig minkende middelklassen, og det finnes ikke mange lyspunkt.

Ønsket om å stå utenfor det etablerte politiske systemet, som jo er det som har skapt politikken det protesteres mot, kan både være progressivt og begrensende. Det gjenstår å se.

Sittende, stående, eller sammenslynget. Undertrykte, deprimerte, vinnere. Vi er her. Grip øyeblikket, inni oss alle brenner tusen flammer.
Sittende, stående, eller sammenslynget.
Undertrykte, deprimerte, vinnere.
Vi er her.
Grip øyeblikket, inni oss alle
brenner tusen flammer.

Nora Warholm Essahli studerer sosiologi og er aktiv i Landsforeningen mot rasisme.

Et svar på “Opprør i nattens mulm og mørke”

  1. «Alle meninger og ytringer er velkomne, selv om sjefene og kapitalistene bues regelmessig når de nevnes i debattene.»

    Elsker å se denne dobbeltenkingen som kommer til uttrykk på radikalportal.

    På samme måte så tar radikalportal på seg å «ha mot til å søke sannheten, også når denne er upopulær». Men er ikke sene om å fjerne ytringer fra kommentarfeltene, uten begrunnelse eller gitte kjente. Jommen sa jeg sannhetssøkende..

    Det er betryggende å se at franskmennene fortsatt protesterer nå som apatien råder og avstanden mellom makten og borgerne er urovekkende stor. Island er også en vi kan se opp til.

    Valget om å stå utenfor politikken må jo være begrensende. Protester for å få politikere indirekte skal la seg påvirke av en slags vilje fra en uorganisert masse er lite effektivt. Noe liknende utspilte seg i USA der Occupy-bevegelsen, med sine håndsignaler og menneskelige roperter aldri helt fikk gjennomslag. Tea Party-bevegelsen klarte å fostre noen personer med innflytelse, og kom faktisk i posisjon der de kunne utøve innflytelse i politikken.

Kommentarer er stengt.