20.000 personer ankom Guatemala by etter å ha marsjert 256 kilometer. De protesterte mot tvangsforflyttingen av tusenvis og miljøødeleggelsene de nye plantasjene som skal fore den “grønne energien” i Europa.
Av Frøya Torvik
Fredag 22. april ankom Marsjen for vannet, territoriet, moder jord og livet Parque Central i Guatemala by etter å ha gått 256 km på tolv dager. Marsjen, organisert av over 80 organisasjoner fra Asamblea Social y Popular (ASP), Det sosiale og folkelige rådet, ønsker å bevisstgjøre den guatemalanske befolkningen om hva som skjer med elvene, innsjøene og vannkildene i landet. Samtidig stiller marsjen flere krav til den nye regjeringen. I fjor kastet et samlet sivilsamfunn en korrupt regjering og med denne marsjen posisjonerer de seg i forhold til den nye, ledet av president Jimmy Morales. Organisasjonene krever handling og ikke bare løfter.
Guatemala er et ressursrikt land, men det kommer bare fåtallet i befolkningen til gode. De multinasjonale selskapenes konsesjoner for utvinning av mineraler og vannkraft, fører til rask profitt samlet på få hender. Lokalbefolkninga, naturen, miljøet og de langsiktige konsekvensene av den intensive utvinningen og monokulturene i landbruket blir ikke tatt i betraktning. Følgene av dette får ikke selskapene kjenne på, men derimot urbefolkninga og bøndene som gjennom generasjoner har bodd og drevet med bærekraftig jordbruk.
— Det er viktig at alle de fire folkeslagene i Guatemala samler seg; mayaene, garifunaene, xincaene og mestizoene, for å frigjøre elvene fra privatisering. Vannet er en menneskerett eller en livsrett, for det er ikke bare til mennesker, men også til plantene og dyrene, forteller Maria Josefa Mac, maya-q’eqchi kvinne og representant i det nasjonale rådet til Comité de Unidad Campesina (CUC), en bonde- og urfolksorganisasjon sentral i marsjen.
Da marsjen ankom hovedstaten var over 20 000 bønder, urfolk og andre aktivister samlet om å sette en stopper for det de kaller et ressursran. Vannkraft og monokulturer, som staten og selskapene sier skal fremme utvikling, fører til privatisering av vann, tvangsforflytting av hele landsbyer og ødeleggelse av natur og miljø.
LES OGSÅ: Kvinnene fra Sepur Zarco – kampen mot staten sexslaveri
Ren energi?
Det finnes utallige historier og konkrete hendelser i Guatemala som beskriver hvordan folk blir fordrevet fra jorda si. En av dem er Polochic-dalen der 769 familier brutalt ble kastet ut av hjemmene sine i 2011. Landet de bodde på ble gjort om til enorme sukkerplantasjer for å lage biodrivstoff. I Europa vokser etterspørselen etter biodrivstoff som en konsekvens av økt satsning på «grønn energi». Denne grønne energien, som skal renvaske verdens overforbruk, etterlater elendighet i utvinningslandene.
— I Polochic har vi alltid hatt mye fisk, men nå dør fisken. Elva er forurensa av sprøytemidler de bruker på plantasjene, forteller Pedro Caal, en av ofrene for utkastelsen.
I løpet av marsjen passerte vi over 80 elver. Samtlige av disse var forurensa og nærmest borte. Det ble samla vann og steiner fra alle de elvene som ikke var enten uttørka, avleda til en plantasje eller alt for forurensa. Ved marsjens ankomst til Guatemala by ble det gjennomført en tradisjonell seremoni for vannet. Steinene og vannet, som marsjen hadde båret med seg, var det stumme vitnet på miljøødeleggelsene fra blant annet palme-, sukker-, og bananindustriene. Resultatet av den vannkrevende utvinningsindustrien er vannmangel og ødeleggelse av biologisk mangfold i store deler av Guatemala.
Kvinner med barn på ryggen, eldre som trossa sine stive ledd og folk på krykker ga styrke og vilje til marsjen. På svart asfalt under den sterke sola har de gått rundt 30 kilometer hver dag. Det er disse som virkelig kjenner på urettferdigheten i det kapitalistiske systemet. Jorda som tidligere ga dem trygghet, hus, mat og arbeid, blir nå utpint ved overforbruk av sprøytemidler.
Kriminalisering av protest
En av de sentrale kvinnene i organiseringen av marsjen, Irene Barrientos, ansvarlig for komiteen for likestilling i CUC forteller om kravene de retter mot regjeringa.
— Marsjen har bidratt til at befolkningen generelt er mer opplyst om vannsituasjonen i landet. Nå må vi klare å presse styresmaktene og eierne av de ulike selskapene. Deres gjerrighet og konstante pengejag fører til plyndring av miljøet vårt. Vi mener at forurensninga og ranet av våre ressurser har ført til død og ødeleggelse i hele landet.
Det meste av utvinningsprosjekter blir gjennomført uten reell konsekvensutredning og konsultasjon av lokalbefolkninga. Samtidig som det er mangel på informasjon, blir all protest mot selskapene slått hardt ned på. I Guatemala ble 27 personer drept mellom 2002 og 2014 på grunn av sin deltagelse i motstand mot utvinningsprosjekter. Dette er et gjennomgående problem i hele Latin-Amerika. I nabolandet Honduras ble den kjente miljøaktivisten Berta Cácares drept i sitt hjem 3.mars 2016. Hun var leder i miljø- og urfolksorganisasjonen COPINH og kjempet hardt mot konstruksjonen av et stort vannkraftverk i Agua Zarca. Ikke mer enn to uker etterpå ble også en annen aktivist i COPINH, Néstor García, drept. Honduras har blitt omtalt av Global Witness (2016) som verdens farligste land å være aktivist i. Mellom 2010 og 2014 ble minst 101 aktivister drept i landet. Dette var direkte følger av protester mot prosjekter som gruver, vannkraftverk, avskoging og jordbruk.
LES OGSÅ: En feministhyllest i tre akter: Berta Caceres, Hillary Clinton og Berta Zuñiga
Krav til styresmaktene
Marsjen er et samlingspunkt for den nasjonale kampen i Guatemala. I løpet av de tolv dagene kom flere uttalelser og anklager mot staten. Iximulew-folket understreket viktigheten av rettighetene til livet, moder jord, territoriet og vannet.
— Mesteparten av rikdommen i Guatemala kommer fra utnyttelsen av mennesker og naturen. De som sitter igjen med fordelene er de store nasjonale og internasjonale selskapene. For dem er moder jord og de felles godene objekter som skvises til det ytterste, uten å tenke på konsekvensene for nåtiden og framtiden. Denne måten å produsere rikdom på er ofte bundet til vold mot lokalsamfunn og landsbyer.
I Guatemala by la representanter fra ASP fram sine krav til staten. Maria Josefa Mac understreket viktigheten av å både legge press på høyesterett og kongressen.
— Når vi kommer til byen skal vi be om at de løslater våre fengslede compañeros, kamerater. Vi kaller dem politiske fanger fordi de er i fengsel for å ha forsvart vannet, territoriet og livet. Det er derfor vi vil ha de frigjort, og det må settes en stopper for kriminalisering av forsvarere av våre felles rettigheter. Vi skal også til kongressen der vi skal kreve at lovforslag blir gjennomført. Dette er våre initiativ og forslag til lover som vil bedre levevilkårene for mange, men som har ligget på vent hos kongressen i over tolv år.
I Guatemala er flere titalls politiske aktivister etterfulgt og har arrestordre på seg, anklaget av selskapene for å være terrorister og kriminelle.
Det var maya-mam kvinnene fra Canjolá som ledet marsjen med stødige steg alle de 256 kilometerne. De var de eneste som gjennomførte hele etappen fra grensa til Mexico fram til Guatemala by. Ikke en kilometer satt de på i følgebilene. Hovedkravet fra Canjolá er en anerkjennelse av deres opprinnelige jord-mråder, noe de i en årrekke har kjempet for. Den 22. april var de fleste av marsjens deltagere klare for å dra hjem, men ikke de fra Canjolá. For å legge press på presidenten Jimmy Morales og kongressen skal de bli igjen utenfor det nasjonale palasset til de får klare svar på marsjens krav. Samtidig som deres kampvilje fortsetter må ikke marsjens budskap glemmes. I mayaenes kosmovisjon er moder jord et subjekt med rettigheter som bør tas hensyn til, respekteres og anerkjennes. Elveløpene er jordas blodårer, vannet er blodet i dem, og uten kan ingenting leve.