101 år er langt mer enn nok!

Den norske regjeringa må anerkjenne folkemordet på armenerne. Tyrkias benektelse er sentralt undertrykkelsen av minoriteter, så det er modig av en tyrker å strekke ut handa her i Oslo.

På søndag markerte vi 101 år siden et systematisk folkemord på armenere ble satt i gang. Av 2.5 millioner armenere, ble over en million massakrert, sultet i hjel eller omkom under utmattende deportasjoner.

Yasemin Yildiz har i denne anledning skrevet en banebrytende tekst vedrørende hennes personlige møte med Armenia kalt «En tyrkers beretning om Armenia. Unnskyld!»

Dette er modig ikke minst tatt i betraktning av at hun er tyrkisk. Flere tyrkiske forfattere, intellektuelle, og politikere har også krevd at landet skal anerkjenne folkemordet, men har dessverre møtt massiv motstand. Tyrkiske myndigheter tier og fornekter hendelsene.

LES OGSÅ: En tyrkers beretning om Armenia. Unnskyld!

Intern maktkamp

Saken er mange måter den at det foregikk en intens maktkamp innad i Det osmanske riket i tiden under folkemordet. Dette mellom to fraksjoner innen Committee of Union and Progress (CUP; Turkish: İttihat ve Terakki Cemiyeti), som begynte som et hemmelig samfunn i Istanbul i 1889.

CUP slo seg sammen med den politiske reformbevegelsen kjent som Ungtyrkerne i 1906 og kom til makten via ungtyrkernes revolusjon i 1908. Men partiet delte seg raskt i to, hvorav de som ble igjen i partiet var sentralistiske, mens de som forlot partiet dannet Freedom and Accord Party og var desentralistiske og ville innføre demokrati og menneskerettigheter.

Det pågikk iherdig kamp mellom dem, men de som var igjen i CUP utførte et militærkupp og tok makten i 1913. Den følgende CUP regjeringen ble ledet av av innenriksminster og storvisir Talaat Pasha, krigsminister Enver Pasha og marineminister Djemal Pasha. Disse undertrykte og drepte medlemmene i Freedom and Accord Party.

Disse tre pashaene, som de kom til å bli kalt, utøvde absolutt kontroll over Det osmanske riket fra 1913 til 1918. De brakte landet nærmere Tyskland ved å signere Den osmansk–tyske alliansen og gikk inn i Første verdenskrig som en del av Sentralmaktene, samt utførte folkemordet på armenerne.

Alexander Lvovich Parvus

De fikk støtte av sionistene, som på denne tiden arbeidet for etableringen av Israel, inkludert av marxisten Alexander Lvovich Parvus ́́, født Israel Lazarevich Gelfand (1867-1924), som var en kontroversiell aktivist i det tyske sosialdemokratiske partiet, samt tysk etterretningsagent.

Parvus reiste til Istanbul i Tyrkia, hvor han ble i 5 år. Han satte blant annet opp et våpenhandelselskap som profiterte stort på Balkan krigen. Han fungerte som finans- og politisk rådgiver for ungtyrkerne og i 1912 var han redaktør av deres tidsskrift Turk Yurdu. Han samarbeidet nært med triumviratet.

Selskapet hans leverte forsyninger til den tyrkiske hær. Han var handelspartner med Krupp, Vickers Limited og den beryktede våpenhandleren Basil Zaharov. Våpenhandelen med Vickers Limited gjør det sannsynlig at han også var en britisk etterretningsagent.

Bodil Catharina Biørn

Den norske misjonæren, hjelpearbeideren, sykepleieren og jordmoren Bodil Catharina Biørn (født 27. januar 1871 i Kragerø, død 22. juli 1960 i Oslo) reiste til den tyrkiske byen Muş som misjonær tidlig på 1900-tallet (1907). Her ble hun i mange år og var sammen med sin svenske kollega Alma Johansson de eneste vestlige vitnene til massakren i byen i 1915.

Den armenske delen av byen, hvor misjonærene bodde, ble utradert. I løpet av krigsårene frem til 1918 skulle minst én million armenere miste livet, og mesteparten av den armenske kulturen på det tyrkiske fastlandet ble tilintetgjort. Biørn skrev senere om disse krigsopplevelsene:

”Hele den armenske del av byen, hvor over 10.000 mennesker bodde, ble lagt i ruiner. Det var den varmeste tid paa aaret, heden og lugten fra de brædende huse og alle de indebrændte og dræpte, var næsten uutholdelig … Jeg havde slet ingen angst, mei syntes det intet gjorde, om jeg ble skudt”.

I Riksarkivet er hennes fotografier fra Armenia samlet i arkivet etter organisasjonen Kvinnelige Misjonsarbeidere. Med ord og bilder formidlet hun hjem til Norge det hun opplevde – til tross for at hun måtte være forsiktig med hva hun publiserte av frykt for represalier.

Internasjonalt ultimatum

Når nyheter om de grusomme massakrene nådde omverden via utenlandske misjonærer og diplomater i Tyrkia laget Storbritannia, Frankrike og Russland en felles erklæring om de pågående massakrene og dets følger.

Ultimatumet lød: «Massakre har funnet sted fra midten av april i Erzurum, Terdjan, Eghine, Bitlis, Moush, Sasoun, Zeitoun og hele Kilikia. Alle innbyggerne i nær hundre byer rundt om Van har blitt myrdet og de armenske kvarterene i Van er beleiret av kurdere. Samtidig har den osmanske regjeringen handlet skånselsløst mot den forsvarsløse armenske befolkningen i Konstantinopel.

Med tanke på dette nye brudd mot menneskeheten og sivilisasjonen kunngjør de allierte regjeringene til den osmanske regjeringen at de kommer til å holde samtlige medlemmer i den tyrkiske regjeringen, samt de som har deltatt i disse massakrene, personlig ansvarlige.»

Dette er den første gangen som begrepet menneskehetsbrudd har blitt anvendt offisielt i en internasjonal sammenheng. Det hele skulle komme til å bli utgangspunktet for historiens aller første krigsrettegang mot krigsforbrytere. Dette over 25 år innen Nürnbergsrettsakene etter Andre verdenskrig.

Rettsprosessene

Sentralmaktene, og med det Det osmanske riket, tapte verdenskrigen. I og med undertegnelsen av våpentilstanden i Mudros den 30. oktober 1918 kapitulerte Tyrkia, som nå befant seg i samme situasjon som Tyskland gjorde etter Andre verdenskrig.

Allmennheten fikk vite rekkevidden av forfølgelsene og landet befant seg i dyp angst og beklaget det som hadde funnet sted, og begynte til og med å kreve straff av de skyldige.

Hundretalls politiske og militære ledere ble arrestert og anklaget for menneskehetsforbrytelser. Flere av de ledende ungtyrkerne hadde imidlertid allerede flyktet fra landet ettersom de visste hva som kom til å komme.

Retteganger ble avholdt og flere av lederne dømtes til døden, mens andre fikk lange straffer for sine brudd, hvor av de fleste utført mot armenerne. Enver, Talaat og Djemal, samt en rekke andre ledende figurer innen CUP, som allerede hadde flyktet fra landet, dømtes til døden i sitt fravær.

Ultimatumet ved krigens begynnelse ble virkeliggjort i Sèvres-avtalen, den fredsavtale som ble undertegnet mellom Tyrkia og seiersmaktene den 10. august 1920. Artikkel 228 slo fast de alliertes rett til å straffe de skyldige tyrkerne, mens artikkel 230 fastslo Tyrkias ansvar for å overgi misstenkte personer til de allierte.

Kemal Ataturk

Den nye nasjonalistiske bevegelsen styrtet regjeringen i Konstantinopel og utropte en egen regjering i Ankara under ledelse av Mustafa Kemal Ataturk. Så snart Ataturk hadde tatt makten stanset rettegangene. Alle misstenkte ble frigjort, inklusive de som allerede hadde blitt dømt skyldige.

Forfølgelsene mot de kristne ble nå gjenopptatt med det til følge at Tyrkia i år 1923, da republikken ble erklært, var så godt som helt renset fra ikke-tyrkiske befolkningsgrupper med unntak av kurderne.

Mandatet å bestemme grensen mellom Armenia og Tyrkia ble gitt til USAs president Woodrow Wilson som presenterte sin beslutning den 22. november 1920. Men alt dette ble forandret når den kemalistiske bevegelsen tok makten og avviste den allerede undertegnede avtalen, samtidig som man i strid med våpenhvileavtalen i Mudros angrep republikken Armenia.

Reforhandlinger

Etter at de nasjonalistiske kemalistene hadde kommet til makten i Tyrkia på 1920-tallet var en av deres høyeste prioriteringer å sette stopp for dannelsen av et forenet Armenia slik det var nedfelt i Sèvres-avtalen. De framtvang en revisjon av Sèvres-avtalens punkter.

De lyktes med gi ulike løfter til stormaktene slik at det ble innkalt til et nytt møte hvor man skulle revidere Sèvres-avtalen. Men når forhandlingene startet i Lausanne, Sveits, så viste det seg at man ville tvinge fram en makulering av Sèvres-avtalen og skrive en helt ny avtale.

Under disse forhandlingene lyktes det tyrkerne med noen store framganger. En av disse var å utestenge armenerne helt fra forhandlingene. De truet med å forlate forhandlingene om de allierte fortsatte med å insistere på å ta opp Armenia-relaterte spørsmål.

Lausanne-avtalen fra 23. juli 1923 nevner ikke engang Tyrkias minoritetsgrupper ved navn, men henviser til “ikke-muslimske minoriteter”. Alt som hadde med Armenia å gjøre ble strøket.

Som Winston Churchill uttrykte det i Lausanne-avtalen som etablerte en ny fred mellom de allierte og Tyrkia leter historien forgjeves etter navnet Armenia.

Fridtjof Nansen

Fridtjof Nansen møtte dette ulykkelige folkets skjebne direkte som Folkeforbundets høykommissær for flyktninger etter Ataturks innmarsj i Smyrna på Tyrkias vestkyst i desember 1922. Han fikk blant annet ansvar for de mer enn 300.000 armenske flyktningene i Syria og Hellas i 1924.

Men han hadde ved flere anledninger tidligere, i egenskap av norsk delegasjonsleder til Folkeforbundets forsamling, vært med på å drøfte armenernes rettigheter.

Så tidlig som i 1920 tok han sammen med Hjalmar Branting og Lord Cecil initiativ til å få vedtatt en uttalelse med oppfordring om snarest å få stanset “den redselsfulle armenske tragedie” og sikre folkets fremtid.

Det var imidlertid ikke nok for ham å inkludere disse fordrevne under Nansenpassets beskyttelse. Han var fast bestemt på å skaffe armenerne et nasjonalhjem, i tråd med Folkeforbundets opprinnelige linje. Hans forbitrelse kulminerte etter stormaktenes løftebrudd i Lausanne-trakten.

I 1928 greide Nansen å plassere 7000 flyktninger i Armenia, og kunne året etter undertegne en traktat som ga ytterligere 12.000 et hjem i den lille republikken Jerevan. Men dette resultatet lå langt fra hans drømmer.

I juni 1925 ble det oppnevnt en kommisjon med Nansen som formann og Vidkun Quisling som sekretær som skulle avgi rapport om koloniseringsplanene i den armenske ørken.

Nansen foreslo å bevilge 900 000 pund til prosjektet – omkostningen ved å holde et krigsskip i to år, som han sa. Men han møtte motstand hele veien.

Da han i 1929 avga rapport til Folkeforbundet måtte han nedtrykt meddele at bare halvparten av det sterkt nedskårne beløpet var kommet inn. Han brukte sterke ord om stormaktenes passivitet i spørsmålet om denne æresgjeld til armenerne:

“Europas folk, Europas statsmenn er trette av det evinnelige armenske spørsmål. Ja, selvfølgelig. Det har jo ikke brakt dem annet enn nederlag, bare navnet bringer opp i dem en rekke brutte eller uoppfylte løfter som de i handling aldri har satt noe som helst inn på å holde. Det gjaldt jo bare dette lille blødende, men begavede folk uten oljefelter og uten gullminer.”

Intet bifall fulgte Nansen da han i denne sin siste tale fra Folkeforbundets talerstol anklaget det internasjonale samfunn for svik.

Dannelsen av dagens Tyrkia

I ettertid har Tyrkia opprettholdt Ataturk som den nasjonale landsfader og benektet for at det i det hele tatt foregikk et folkemord på armenerne. Landet har med andre ord aldri gjennomført et oppgjør med sin fortid slik Tyskland ble nødt til å gjøre i etterkant av Andre verdenskrig.

Tyrkia har ikke innført menneskerettighetene, men fortsetter undertrykkingen av minoriteter. Militæret har mye å si og det blir ført en autoritær politikk. Fascistbevegelsen i landet er både stor og aktiv. Paragraf 301 (samme år Armenia ble kristnet) i den tyrkiske lovbok sier at det er strengt forbudt å kritisere «tyrkiskheten». Landet samarbeider nært med Israel og er medlem i NATO.

”Den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den”, heter det. I august 1939 holdt Adolf Hitler sin berømte tale i Obersalzberg for å motivere Wehrmacht til nådeløs krig mot Polen, hvis ettermæle det var liten grunn til å frykte:

«… i øst, gjør jeg klar mine dødsskvadroner, med ordre om å drepe, uten medlidenhet eller barmhjertighet, alle menn, kvinner og barn av polsk avstamning og språk. Bare slik vil vi få det Lebensraum som vi trenger. For hvem snakker i dag om utryddelsen av armenerne?»

Et folkelig krav

Erkjennelse av folkemordet på armenerne handler om verdenssamfunnets anstendighet. Det er et spørsmål om respekt for alle de menneskene som måtte bøte med livene sine. Samtidig handler det om å etablere Tyrkia på riktig kurs – en ferd bort fra dagens diktatur og undertrykkelse og på vei mot demokrati og innføring av menneskerettigheter.

Det er ikke kun armenerne som ikke har mottatt den beklagelse de fortjener og som de så sårt kjemper for, foruten den del av det tyrkiske folk som både da folkemordet pågikk, tiden etter og frem til i dag står for de «rette» verdiene. Dette er de «ekte» patriotene. Det er kun ved at man gjennomfører det oppgjøret som det aldri ble noe av at dette vil bli mulig og at Tyrkia på nytt kan blomstre.

Det er derfor stadig flere tyrkere som krever at den tyrkiske regjeringen umiddelbart erkjenner folkemordet. For eksempel ble det under et møte med ulike representanter fra de grønne rundt om i Europa i Istanbul den 7.-9. november 2014 uttalte talspersonen fra de grønne i Tyrkia: “Vi erkjenner folkemordet mot armenerne.” Men de grønne er et bittelite parti i Tyrkia og har ingen representanter i parlamentet.

Nå nylig gjentok Selahattin Demirtas, leder i Tyrkias pro-kurdiske Peoples’ Democratic Party (HDP) og en tidligere presidentkandidat, at de har erkjent folkemordet.“Vi erkjenner det armenske folkemordet uten spørsmål.

Norsk stillingstagen

I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Dette på grunn av at de ser på dette som noe som skjedde for lang tid siden og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i det spørsmålet.

Dette kommer i et merkelig lys når de sier at de beklager overgrep og drap på et generelt grunnlag. Tyrkiske myndigheter fortier og fornekter folkemordet, og i frykt for tyrkiske reaksjoner velger Norge en taushetslinje som kan bidra til at et tragisk kapittel i menneskehetens historie glemmes.

Samtlige norske regjeringer fra 1949, da folkemordskonvensjonen ble etablert i FN, har hatt nøyaktig samme posisjon. Gro Harlem Brundtland, via Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og nå senest Erna Solberg, har alle benektet folkemordet.

Argumentene er tynnslitte og ingen av dem holder mål. Flere tusen historikere verden over har kommet fram til at dette var et folkemord. Sågar et folkemord etter boka. Rafael Lemkin, mannen som forfattet lovteksten, brukte 20 år på å komme fram til en adekvat beskrivelse av fenomenet og han brukte det armenske som mal.

Et folkemord kan ikke bortforklares eller bagatelliseres. Norge viser med tydelighet sin unnfallenhet overfor Tyrkia og samtidig et ønske om ikke å støtte sannheten ved å nekte å være tydelige på hva som skjedde med armenerne.

Norges troverdighet ble heller ikke nevneverdig styrket da lederen av Europarådet holdt en appell i Jerevan i 2015 i forbindelse med markeringen av 100-årsdagen for folkemordet.

Til tross for at Europarådet i mars samme år vedtok en resolusjon som erkjente folkemordet, klarte Thorbjørn Jagland det kunststykket som eneste appellant å unngå ordet folkemord. Han kalte hendelsen en tragedie. For må si det mildt skapte dette enorm oppsikt.

I denne sammenhengen er det ikke typisk norsk å være god. Her er Norge og norske politikere elendige. Det er helt tydelig at vi er redde for Tyrkia og konsekvensene det vil få i tyrkisk – norske relasjoner dersom vi er tydelige på å erkjenne de historiske fakta. Dette er uverdig og kritisk.

Jurist og folkemord-ekspert Hanne Sophie Greve, som på eget initiativ har gjennomgått dokumentasjon og vurdert det opp mot de juridiske bestemmelsene, hevder all dokumentasjon viser at det fant sted et folkemord og at den norske regjeringen umiddelbart bør kalle en spade for en spade og erkjenne folkemordet