Ved å legge godhet til grunn setter vi flyktninger i takknemlighetsgjeld. Vi inntar rollen som den generøse og vennlige herre som allernådigst lar de nødstedte leve på almisser.

I den pågående flyktningedebatten argumenterer norsk venstreside for det man vekselvis kaller en «anstendig», «human» og «solidarisk» flyktningepolitikk, som altså skal finne sin motsetning i høyresidens uanstendige, usolidariske og inhumane politikk. Man kjemper det godes kamp, man er lys i mørke, varme hjerter, kjærlighet i en hard verden. Snillheten skal seire. Det er greit å være god, og dessuten typisk norsk.

Slik jeg ser det er denne retorikken, med utgangspunkt i det moralske imperativ om å hjelpe folk som har det vondt, indirekte med på å bygge opp heller enn å rive ned høyresidens argumenter og virkelighetsbeskrivelse. Ved å insistere på at situasjonen krever at vi utviser godhet har man samtidig skapt en interessekonflikt, og travet ut i en moralistisk hengemyr som det nå synes umulig å komme opp av. Det er intenst frustrerende å være vitne til, og det kunne vært unngått. Hvordan det kunne vært unngått skal jeg komme tilbake til, men la oss først se litt kritisk på noen sentrale begreper i venstresidens flyktningeretorikk.

LES OGSÅ: Syriske flyktninger reddet tysk nazileder

Du skal være snill, ihvertfall litt
Ordet «anstendig» er det enkleste å forholde seg til fordi det er så tydelig knyttet til godhet. «God» og «anstendig» er kanskje ikke helt det samme, men forskjellen er kvantitativ, ikke kvalitativ. Å opptre anstendig (hvis vi ser bort fra irrasjonelle religiøse påbud og forbud) er jo bare å utvise akkurat så mye godhet at folk rundt deg ikke synes du er en dritt. Det er et slags påkrevd minimumsnivå for godhet.

Selv om anstendighet kan ses på som et slags påkrevd minimumsnivå av godhet, følger det ikke at dette nivået vil være fast eller felles. Hva som anses for å være anstendig vil variere mellom ulike sosiale lag, ulike subkulturer og over tid. Når man bruker det i politisk argumentasjon underlegger man seg dermed et uforutsigbart og uregjerlig dyr.

Ordet «human» refererer til menneskeverd. Å være et godt menneske er å respektere andre mennesker, å anerkjenne deres egenverdi. Hvordan denne respekten skal komme til uttrykk og hva det innebærer å anerkjenne noens menneskeverd er heller ikke noe alle vil kunne enes om. Men de fleste vil være enige i at å være inhuman ikke er særlig anstendig.

Solidaritet innebærer tradisjonelt en samhørighetsfølelse og et interessefellesskap, og kan således ikke like lett knyttes til godhet.

Jeg mener likevel at ordet slik det brukes i flyktningedebatten i dag utgjør et krav om godhet. Jeg vil komme tilbake til det i neste avsnitt.

LES OGSÅ: Da mange trodde det ikke kunne bli verre, viste du oss det, Erna Solberg

Den som ikke er enig er en dritt
Et sentralt begrep i retorikken er topos, «et konvensjonelt argument eller en etablert oppfatning» (snl.no). Bruken av topos forutsetter et felles ståsted, en grunnleggende enighet mellom taler og publikum. Bruker man anstendighet som topos bør man være veldig trygg på at publikum (i denne sammenheng det norske folk) deler talerens oppfatning av hvor grensen for det anstendige går. Hvis ikke kan man risikere å fundere hele sin politiske argumentasjon på det premisset at hele eller deler av ens publikum består av drittsekker. Det er et dårlig utgangspunkt. At norsk venstreside har valgt seg dette som utgangspunkt er åpenbart et retorisk feiltrinn.

Når man tar utgangspunkt i anstendigheten er det naturlig at debatten ender i et gjørmeslagsmål om hvor grensen for det anstendige skal gå, med tilhørende skittkasting. Som et apropos kan man tilføye at når man velger å bruke anstendighet som topos er det også helt naturlig at kirken skal blande seg inn i debatten, siden de jo tradisjonelt har hatt monopol på å definere hva som kan passere som anstendig. Å starte en slåsskamp med en motstander som tilskrives manglende moral er enten veldig modig eller veldig idiotisk, om du nå har presteskapet aldri så mye på din side.

Gitt at anstendighet er et (sosialt) påbudt minimumsnivå av godhet er det på ingen måte bemerkelsesverdig at Listhaug og kumpaner insisterer på at de ikke er slemme, eller uanstendige. At de ikke opptrer moralsk forkastelig. Snarere tvert imot! De er snille og gode! De velger jo å ta imot og hjelpe (noen få) mennesker på flukt, ikkesant? Innenfor rammene av hva de selv oppfatter som anstendig, eller «snilt nok».

Norsk jord. Adgang forbudt – unntatt for de snille.
Den underliggende antakelsen for hele diskusjonen er at vi som bor i Norge har (en moralsk) rett til å kontrollere hvem som skal få lov til å oppholde seg på norsk territorium. Det er et prinsipp som aldri uttales, men som såvidt jeg kan se deles av alle parter og således er bærende for hele diskusjonen. Dersom noen overhodet tillates å bevege seg over grensen er det altså fordi vi som allerede bor her enten har noe å tjene på det, eller velger å være greie. Det er også i denne konteksten vi må forstå venstresidens bruk av solidaritetsbegrepet i flyktningedebatten. Det de mener er at vi skal være snille og hjelp folk i nød, gjennom (blant annet) å tillate dem adgang til riket. Begrepet brukes altså ikke i den tradisjonelle forstand, hvor det underliggende premisset er et interessefellesskap. Tvert imot aksepterer man fullt ut at norske borgere og flyktninger har motstridende interesser, og at det å slippe flyktningene inn derfor er en godhetshandling, en slags veldedighet.

I denne konteksten gir også høyresidens sterke engasjement for å kaste ut kriminelle innvandrere en slags mening. Hvis det å tillate mennesker fra andre land å bosette seg på norsk territorium handler om godhet, bør vi ikke da kunne forvente at vår godhet blir gjengjeldt? Og hvis den ikke blir det, har vi da noen moralsk forpliktelse til å fortsette å være snille? Utfra tanken om at å gi ikke-norske adgang til riket er å være snill, blir det plutselig ganske lett å konkludere med at alle som kan mistenkes for å være slemme må pælmes ut. Legg til en dæsj fremmedfrykt og du har forseglede grenser, komplett med gjerder og sinte karer med skytere.

Aksepterer man at vi som samfunn har retten til å fysisk sperre ute mennesker som ikke har gjort noe galt, så er vi også kun et kort tankesprang fra å akseptere at vi har rett til å fysisk sperre inne folk som ikke har gjort noe galt, for eksempel i lukkede asylmottak. Forskjellen er kvantitativ snarere enn kvalitativ, det er kun fengselets størrelse som er ulik i de to tilfellene. Det er ikke nødvendigvis en ubetydelig forskjell, men det kan være det.

Det er noe dypt ubehagelig ved tanken om at retten til å oppholde seg på norsk jord skal springe ut fra og reguleres av vår godhet. Ved å legge godheten til grunn setter vi flyktninger (og andre innvandrere) i en takknemlighetsgjeld. Vi inntar rollen som den milde herre, den generøse og vennlige rike, som allernådigst lar de nødstedte leve på almisser. Det er en urgammel og brutal form for maktutøvelse. Sylvi Listhaug gjør rett i å advare mot godhetstyranniet, selv om hun ikke selv har forstått beistets sanne natur.

Med rett til å leve
Vi på venstresiden må aldri akseptere premisset om at samfunnet av norske borgere har (en moralsk) rett til å nekte noen å oppholde seg på norsk jord. Det bryter med en av våre grunnleggende verdier, folks rett til å ha makt over sitt eget liv. Hvis man skal ta den retten på alvor må den innebære både retten til demokratisk medbestemmelse og enkelte grunnleggende individuelle rettigheter. Retten til å velge fritt hvor man fysisk skal oppholde seg til enhver tid bør være en av disse. Det er spesielt viktig å insistere på dette når vi vet at det for mange mennesker er liten forskjell på retten til å leve hvor man vil og retten til å leve.

Prinsippet vi på venstresiden bør legge til grunn for flyktingepolitikken (og innvandringspolitikken generelt) er at alle mennesker har rett til å bevege seg fritt omkring på hele jordkloden og flytte dit de ønsker når de ønsker det. I prinsippet bør vi derfor la folk reise fritt over grensa, ikke fordi vi er greie, men fordi vi ikke har noen rett til å stoppe dem. Bare ved å argumentere ut fra denne prinsipielle posisjonen kan vi unngå å legge forholdene pent til rette for rasistenes snarlige seier. Vi må komme oss ut av gjørmeslagsmålet før de drar oss ned i dypet av myra.

Åpne grenser er ikke det samme som ikke-eksisterende eller ubevoktede grenser. Man bør selvsagt registrere hvem som reiser til og fra, og i de tilfeller da man mistenker at noen har ondsinnede planer kan man gjennomføre de nødvendige sikkerhetstiltak innenfor rammene av rettsstaten, som man ville gjort med en hvilken som helst norsk borger man mistenkte for å planlegge kriminelle handlinger. Det er åpenbart også en forskjell på innvandring og invasjon. Å frakte våpen over grensa har ingen rett til. Og i den nåværende situasjon, hvor landene i Europa kappes om å slippe inn færrest flyktninger, ville det kanskje være umulig å praktisere helt åpne grenser. Men vi bør ta imot så mange som det overhodet er mulig å ta imot. Også dersom det betyr enden på den store materielle overfloden som de fleste av oss som bor i Norge nyter i dag. For vi har ingen rett til å beskytte våre privilegier ved å fysisk fjerne og sperre ute andre mennesker fra landområdet der vi bor. Hvis det var prisen for velferdsstaten, så ville prisen vært for høy.

Fellesskap i felles kamp
Men det er ikke sant at velferdsstatens eksistens forutsetter begrensninger på fattige menneskers frihet og rett til å bevege seg hvorhen de vil.

Snarere tvert imot vil en virkelig radikal innvandringspolitikk, med åpne grenser som ideal og uttalt mål, kunne åpne opp for en fornyelse av den norske venstresidas kamp for frihet, likhet og solidaritet. Vi må oppgi tanken om interessemotsetninger mellom de som bor her fra før og de som ønsker å komme, og heller forsterke bevisstheten om våre felles interesser; omfordelig av samfunnets rikdom, økonomisk demokrati og retten til å ha makt over sitt eget liv. Vi må vise at ved å åpne grensene, og gjøre felles sak med dem som kommer flyttende hit, kan vi både hjelpe dem og oss selv.

For velferdsstaten er truet, ikke av dem som ønsker å bli en del av den sammen med oss, men av dem som ønsker å bygge den ned og putte verdiene vi har skapt i sin egen lomme.

Hanne Sigrun Byhring er fysiker og bor i Tromsø.

18 svar på “Solidaritet og samhørighet over godhet og moral”

  1. Dette er en fantastisk bra skrevet kronikk om prinsippene som burde bli drøftet politisk. Vi beveger oss mye i kortsiktige løsninger mens forslagene av forfatteren kan løse lignende situasjoner på sikt og på permanent basis.Vi skapte grensesystemet og vi kan med fordel minske den betraktelig.
    Disse prinsippene bør nok praktiseres sammen med andre tiltak, men dette var en forfriskene prinsipiell gjennomgang.

    1. Avskaffer man hele velferds-systemet og alle er sin egen lykkes smed pluss universelle lover og rettigheter kan kanskje grensesystemet bygges ned. Slik det er nå har vest-Europa og Skandinavia spesielt bygget opp ett system som er veldig sårbart. Med fortsatt lav oljepris og nedbygging (avskaffelse) av oljeindustrien og finansiell uro på verdensmarkedet så oljefondet går på en smell vil Norge være verre stilt enn Hellas og knapt kunne fø sin egen befolkning.

      1. Jeg vil ikke si det. Folk som mener at press på velferden er det eneste alvorlige problemet med innvandring er folk som aldri har åpnet en historiebok. Jeg vil heller hevde at dette ikke er det største problemet med innvandring. Det største problemet med innvandring er de voldelige konfliktene det kan føre med seg, og disse blir værre dess mer forskjellig fra majoriteten innvandrerne er. Det er jo bare å se på den omfattende volden mot innvandrere i Sør Afrika idag, eller den til dels grove volden mot kinesiske arbeidsinnvandrere i USA før den annen verdenskrig fra og med borgerkrigen. Mye av volden mot de svarte var også en reaksjon på intern migrasjon av svarte innad i USA. Uten velferdsstat har man jo tross alt rasjonell grunn til å banke opp eller drepe innvandrere, da de i mye større grad blir en trussel mot ens egen overlevelse.

        Ellers ser jeg at du unnlater å nevne skattekonkurransen som globaliseringen fører med seg, som en trussel mot velferdsstaten…

        1. Nevner indirekte skattekonkurransen med globale lover og rettigheter. Syntes forøvrig det er greit med en viss konkurranse på det feltet også. Det må imidlertid være åpent for innsyn og selskaper/personer må skatte av virksomheten i de forskjellige land. Mener de at det er urimelige satser får de heller holde seg borte fra det landet/markedet.

  2. Jeg er enig med Sonia Muñoz Llort at «dette var en forfriskene prinsipiell gjennomgang«, særlig første del. Men så kommer vi til avslutninga og da blir det straks litt vanskeligere. Årsaken til det er at verden ikke er ideell. Ja, mennesker burde kunne reise fritt over landegrensene, men vi snakker ikke om turister om er ute og ser seg om i verden.
    En side er flyktninger og asylanter som rømmer fra krig, vold, nød og undertrykking. En annen side er immigranter og arbeidssøkende. I utgangspunktet skal disse ha samme rett til arbeid på like vilkår som det som ellers tilbys, men fungerer det slik? Hva dersom disse blir brukt som redskap for å uthule gjeldende rammeverk, tariffavtaler, arbeidsvilkår og arbeidsmiljølov?
    I utgangspunktet, ja, vi har like rettigheter, men hvem kontrollerer at disse blir oppfylt når ulikhetene i kultur og samfunnsforståelse er svært forskjellig? Heller ikke velferdsstaten er fri for interessemotsetninger og er tross alt fortsatt et klassesamfunn.

    Erling Grape

  3. Du har jo helt glemt at vi lever i et demokrati hvor vi velger politikere med ett hovedansvar: Å ivareta borgernes og landets sikkerhet inn i overskuelig framtid. For litt voksenopplæring og virkelighetsorientering så kan man jo lese Sylo Tarakus illustrerende møte med ghettoer i Sverige. Landet som lenge styrte etter naive kardemommebyprinsipper ikke ulikt de som foreslåes i artikkelen. Men som nå har måttet gå igjennom en hard restart i møtet med verden.

    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hvordan-unnga-ghettoer–Sylo-Taraku-8436510.html

  4. Velferdsstaten er en skjør konstruksjon, og den hviler på maktbalanse mellom folk og kapitalmakt. Den er stammefellesskapet løftet til nasjonalt nivå. Den er IKKE basert på et slags overflødighetshorn vi kan øse ut av, selv om det virker som mange tror det. Om vi velger å ha åpne grenser så MÅ velferdsstaten slik vi kjenner den forsvinne, ganske enkelt fordi tilgjengelige goder er begrenset.

    Den regisserte migrasjonsbølgen er ett av flere element i bevegelsen mot et kaotisk høyentropi-samfunn, der folkets reelle makt smuldrer bort til fordel for internasjonale institusjoner og global kapital. Men denne prosessen tåkelegges med argumenter om godhet og humanisme. Den samme godheten & humanismen som har vært begrunnelse for de krigene som nå har resultert i flyktningeproblemet. Kjærlighet gjør blind, ok, men det er kanskje på tide å gni øynene litt?

    1. Det som er litt interessant er jo at det til tider kan virke som om liberalister og venstreradikale egentlig jobber mot samme mål? Med alt sitt mas om godhet og humanisme har jo venstresiden gjort det nærmest umulig å argumentere for den eneste fornuftige politikken, men proteksjonisme. Det blir rett og slett umulig å argumentere mot liberalistene uten å fremstå som en ondskapsfull jævel, fordi venstresiden har innprentet i folk at alt som egentlig teller er at barna i Afrika har det bra, og så lenge norske arbeidere har mer enn en gjeter på savannen i Afrika så er den norske arbeideren egentlig bare priviligert og bortskjemt.

  5. Er enig i at idealet om at alle mennesker bør ha rett til å reise, bo, arbeide hvor de vil og at nasjonale grenser ikke skal være en hindring for dette. Dette idealet kan like gjerne sies å høre til den individuelle frihetstanken på høyresiden, om en skal drive med akseposisjoner. Men frihet til å trå jorden man er født på er ikke det samme som rettighet på å leve på andres oppsparte arbeidskapital. Vi kan ikke være Frans av Assisi, for da går vi bare rundt i filler til slutt alle sammen. Velferden slik den er organisert i dag, der den er knyttet til territoriet, er ikke kompatibel med åpne grenser.

  6. Tanken er selvsagt artig å leke med. Ja hva hvis vi hadde åpne grenser hva da? Ytterste konsekvens er jo at vi da også forkaster statsborgersystemet og demokratiet, for vi kan umulig oppretholde disse tingen om vi åpner grensene helt. Velferdsstaten vil jo kollapse totalt ettersom folkemengden som evt vil komme til Norge ikke vil være økonomisk bærekraftig.

    Poenget for meg med en sterk stat er at den tvinger frem et samhold mellom «nordmenn» som nettop gjør at vi kan bruke penger på å styrke velferdsstaten. Du finner ikke et land utenfor Norge som har et så strekt sikkerhetsnett som Norge. Det er naivt å tro at med en enorm invandring både evt fra ikke vestlige og vestlige så ville samfunnent enkelt kunne forholde seg til det. Enhver innflytter kommer med kostnader (økt infrastruktur, sykehus, skole osv) Med langsiktig planlegning kan et samfunn legge til rette for dette, med plutselig enorm innvandring blir det omtrent umulig.

    Hva skal evt skje med den private eiendomsretten? om du mener at alle burde flytte der de ville må du også mene at man evt kan bosette seg der man vil?

    Du skriver videre at velferdsstaten ikke er truet av en evt enorm innvandringsbølge da er det kanskje passende å spørre hvordan du mener dette økonomisk skal gå ihop? Du slenger ut en påstand uten substans. Åpne grenser er fint men det skal også være jobber til alle på den andre siden..

  7. «For velferdsstaten er truet, ikke av dem som ønsker å bli en del av den sammen med oss, men av dem som ønsker å bygge den ned og putte verdiene vi har skapt i sin egen lomme.» Er fullstendig enig i konklusjonen, det pussige er at argumentene i teksten forespråker det motsatte. I tillegg så legges det ikke opp til å identifisere hvem dette «vi» som har bygget velferdsstaten er. Frøken Byhrings bruk av invektiver samt underlige forståelse av vitenskaplige begreper gjør sitt til at jeg ikke kan ta henne alvorlig. Imidlertid så skal Radikal Portal og fysikeren(?) fra Tromsø ha ros for ihvertfall prøve å stille spørsmål ved sine egne politiske og samfunnsmessige dogmer.

    Jeg bruker alltid å taste meg til Nordfronts hjemmesider etter å ha vært innom her. Artiklene som Nasjonalsosialistene produserer har etter mitt syn ikke de samme intellektuelle pretensjoner som RP, men de skårer nok høyere hos norsk arbeiderklasseungdom med sine aksjoner, sitt kameratskap og fotografier. Slike ting som radikale og ekstreme rørsler bør ha høyt fokus på. Dessuten registerer jeg at de har blitt mye flinkere til å holde fokus på de positive tingene som de identifiserer seg med. Nordfront er på ballen. Radikal Portal er knapt nok på banen. Et tydelig tegn på det er hvordan disse to sosialistiske bevegelsene feiret 1. Mai i år…

  8. Jeg regner med at du ikke har løs på døren inn til leiligheten din? Jeg stikker innom, siden jeg har rett til å bestemme hvor jeg vil oppholde meg fysisk. Jeg blir neon dager, eller kanskje litt lenger. Og kan du gi meg noe penger til mat? Jeg har jo ikke jobb i Tromsø, men jeg får nok en, til slutt. Da skal jeg kjøpe egen mat. Du får plassere meg på et mottak i leiligheten din, men om jeg blir lenger enn to år så tror jeg nok at jeg bosetter meg på soverommet ditt. Det er jo fritt å bosette seg hvor en vil da. Hvis jeg trives så har jeg noen kompiser jeg kommer til å anbefale å flytte etter.

    Ser ikke at dette kan by på noen som helst problem og utfordringer ut fra standpunktene luftet i artikkelen.

    1. Kunne ikke kommet på et bedre eksempel for å demonstrere naiviteten på den venstreregressive tankegangen som forsøkes demonstrert her med forskersjargong og rasjonalisering. Det hoppes til tider litt for fort til visse konklusjoner etter noe som best kan beskrives som et forsøk på argumentasjon.
      – «Vi på venstresiden må aldri akseptere premisset om at samfunnet av norske borgere har (en moralsk) rett til å nekte noen å oppholde seg på norsk jord. Det bryter med en av våre grunnleggende verdier, folks rett
      til å ha makt over sitt eget liv…»
      Vi på venstresiden-argumentet er interessant.
      – «Prinsippet vi på venstresiden bør legge til grunn for flyktingepolitikken»…
      Nok en gang: Vi på venstresiden…..
      Her forsøker man å definere (les: moralisere) for andre venstresidefolk (som meg) om hva og hvordan man burde tenke og hva venstresiden er.
      Vel, som Halse ville sagt: Ikke min venstreside.
      http://www.vg.no/nyheter/meninger/integrering-og-innvandring/ikke-min-venstreside/a/23608293/

      1. Alle religioner har moralisme som mål, om det er KRF, MDG, V, AP,H, FRP, SV, Pinsemenigheten, Kirke eller LO, så blir resultatet det samme. At du skal skamme Deg for å tenke fritt, for å gjennomskue illusjonen; frelse her, klimaskrise der, CO2, prester, imamer, og alle andre som vil herske over Deg!

  9. Antall mennesker som heller vil bo i Norge enn i sitt eget land kan telles i hundretalls millioner om ikke milliarder.

    Tanken om å åpne grensene for enhver som ønsker å komme hit og bosette seg ville med andre ord utløse en tsunami med en slik kraft at samfunnet hadde brutt fullstendig sammen til det rene anarki.

    For anarkister er kanskje dette en slags drømmetilstand, inntil den dagen de for eksempel kunne tenke seg en jobb eller litt trygghet i hverdagen i form av ordensmakt eller litt legehjelp, osv, osv. Plutselig ville man oppdage at det strukturerte og regulerte samfunnet vi har kanskje hadde noen gode kvaliteter likevel.

    Men etter tsunamien ville en slik viktig erkjennelse være fullstendig bortkastet, for da ville det dessverre være for sent.

Kommentarer er stengt.