Det var en gang en velferdsstat

Vi hadde en arbeidsmiljølov, et oppsigelsesvern, et utskjelt NAV, men man innbilte seg at det norske demokratiet var så slitesterkt at ingen noensinne kunne rive det ned til grunnen.

Da jeg spiste lunsj på jobben i dag kom jeg plutselig til å tenke på gamledager, så jeg satte i gang en samtale med kollegene mine rundt bordet der jeg fortalte dem om hvordan vi hadde det før i tiden. Alle satt helt stille og bare så på meg mens jeg snakket i vei, men det virket ikke som de helt forsto hva jeg sa, språket jeg brukte, så jeg gestikulerte og tegnet i håp om at de skulle skjønne mer, kanskje oppfatte det som et slags budskap. Jeg vet ikke helt. Hun ene sykepleieren så nemlig litt sliten ut der hun satt og tygget på kyllinglåret sitt. Jeg forsto det slik at det kom av at hun hadde fulltidsjobb hjemme med sin gamle syke mor og sine tre mellomstore barn. Hun var blitt bestemor til en liten pjokk og hennes datter og svigersønn slet med å finne seg et sted å bo på grunn av arbeidsløsheten, så de ble boende hjemme hos henne og den syke moren, hennes mann hadde to jobber for å få det til å gå rundt med alle munnene som skulle mettes, og huseieren skulle ha sin leie uavhengig av tilstand og situasjon. Det er tross alt hver mann for seg selv nå. Kanskje var det underbevisstheten min som fikk meg til å sette i gang, for det var ikke slik i gamle dager. I gamle dager hadde vi ordninger og rettigheter både som mennesker og arbeidstakere, og de ble ivaretatt av fellesskapet. Jeg begynte:

«Vi hadde en sterk økonomi den gangen da jeg var ung, vi tjente oss rike på olje og laks blant annet. Vi tjente penger som bare det og vi levde som konger hele gjengen. En gjennomsnittslønn den gangen lå på 43.000 kroner, altså 516.000 kroner i året, skjønt vi i helsesektoren hadde ikke det da, men vi lå ikke skrekkelig langt unna heller. Jeg som helsefagarbeider lå på rundt 450.000 kroner i året, og du som sykepleier lå vel på like over 500.000 kroner i året, så skjev fordeling opplevde vi den gangen også. Bare det at vi hadde fagforeninger som vi kunne slutte oss til for å gå i felles lønnsforhandlinger, det var gunstig det ettersom vi representerte mange hundre tusen ansatte når vi snakket med arbeidsgiversiden som ikke kunne måle seg med vår oppslutning. Vi skjønte vel ikke helt dette med hvordan næringslivet faktisk klarer å gå rundt fra år til år. I ettertid så vi jo at det er oss her nede på gulvet som bærer samfunnet vårt fremover, men vi fikk ganske mye igjen for det den gangen i forhold til hva vi får i dag.»

Jeg tok et godt tygg av brødskiven min og svelget unna siste resten av vannet i glasset mitt før jeg fortsatte.

«Det vi var opptatt av den gangen der, folk flest, var det enorme skattetrykket og de sinnssyke avgiftene politikerne våre prakket på oss hele tiden. Inntektsskatt, eiendomsskatt, arveavgift, merverdiavgift, miljøavgift, årsavgift, tv-lisens, bompenger, importavgift, trygdeavgift, arbeidsgiveravgift og alskens tull.

Å som vi hatet alle disse tullete skattene og avgiftene, for ikke å snakke om statens konstante innblanding i våre private liv. Vi fikk jo ikke lov til å kjøre vannscooter en gang, ikke hadde vi Segway, de forbydde lakrispiper, sensurerte tobakk, porno, la ned strenge restriksjoner på hva vi fikk lov til å ta inn i landet på ankomst fra utland, økte opp avgifter i perioder for å melke flest mulig av oss stakkars undertrykte forbrukere.»

Jeg flirte og ristet på hodet.

LES OGSÅ: Ekstremismen – avfallet i sine religioner

«Også den der demokratiske varianten av at vi hele tiden skulle høre på alt og alle. Jeg sier dere, vi hadde foreninger for alt mulig den gangen, og de hadde møterett med våre politikere som igjen var pliktige til å høre på dem når de hadde noe å si. Til og med salting av veier hadde vi forening mot, og de måtte lyttes til, uansett hvor banalt det var å høre argumenter mot å salte en speilglatt vei om vinteren. Men jeg husker den telefondebatten på radioen, og jeg mener å huske noe forskning som kunne gi tydelige tegn på at salting av veier ville skade, og på sikt ødelegge det vannet som de brukte når de tappet Farris. Det ironiske er jo at mange år senere, etter at politikerne hadde stoppet kjeften på alle disse dumme foreningene, kom det frem at mange var blitt alvorlig syke som følger av at Farrisvannet viste seg å være alvorlig helseskadelig som et resultat av blant annet salting av fylkesvei 213 i Larvik. Så den skal de ha disse foreningene.»

Jeg må ha fortrukket en alvorlig mine, for når jeg kom på de nasjonale skattene våre kjente jeg med ett en trykkende tristhet i meg, en ubehagelig varme som steg i kroppen og må ha kommet til uttrykk i blikket mitt.

«Vi tok toget den gangen, staten hadde et eget selskap som het NSB, og de sto for togtransporten her i landet. Her på vestlandet hadde vi ikke plagsomt mange skinneganger, én som gikk i retning østover, og den ble brukt både til passasjerer og varegods. Vi var litt misfornøyde med det må jeg si, men politikerne startet en debatt om å satse på togdriften og bygge flere skinneganger på kryss og tvers av landet, men at de skulle konkurranseutsette det, det vil si slippe private aktører til på markedet. I England frarådet de oss på det sterkeste mot å finne på noe så dumt. De hadde nemlig ekstremt dårlig erfaring med det da deres politikere gjorde den samme tabben mange år tidligere. Våre politikere hørte ikke på dem. Etter noen år fikk vi stygge ulykker som følger av manglende kommunikasjon mellom togselskapene, skinnegangene forfalt fordi ingen av bedriftene ville bruke penger på vedlikehold, og prisene steg til himmels. Så nå er det ikke så gunstig å ta toget likevel, for selskapene som eier dem satser tungt på turister som betaler en hvilken som helst pris bare for å sitte på toget og se naturen i 7 timer. Også har de disse latterlige VIP-vognene sine der de rike sitter og gasser seg i luksus mens vi andre sitter på de ubehagelige setene i coach-vognene. Provoserende.»

Jeg dro hendene lett gjennom håret, og de satt slukøret og stirret på meg etter at jeg hadde fortalt dem om det vanvittige overskuddet til NSB, og det faktum at NSB var felles eie den gangen.

«Vi hadde den arbeidsmiljøloven som lå i bunn, den var ikke stort å skryte av, men den var et resultat av gamle avtaler mellom fagforeningene og arbeidsgiversiden. Myndighetene så verdien av avtalene og la dem inn i lovverket for alle til å ta del i. Men vi fortsatte med fagforeninger selvsagt, helt til noen begynte å beskylde oss for å være mafia. Dere skjønner det at i USA ble fagforeninger beskyldt for å være mafia, og mange her til lands forherliget det amerikanske systemet som nesten lignet et anarki. Lite visste disse skeptikerne at tariffavtaler var alt og alles levebrød. I den gamle arbeidsmiljøloven var det festet at man ikke skulle jobbe på søndager med mindre bedriften hadde drøftet behovet med tillitsvalgt og blitt enige. Mange trodde den gang at man hadde krav på tillegg for helligdagsarbeid, søndagsarbeid, nattarbeid og annet arbeid utenom normal lovfestet tid. I tillegg innbilte de seg at denne loven hadde en minstelønnssats, men når disse påstandene kom på bordet var jeg snar med å gripe inn for å irettesette dem, for det stemte ikke, og det visste jeg som var tillitsvalgt den gangen. Alt som hadde med satser på lønn og tillegg lå i tariffavtaler det, og ikke i den arbeidsmiljøloven som de trodde, de som mente at vi fagforeninger var mafiafolk. Vi fikk jo 133% ekstra lønn på alle disse helligdagene siden vi måtte jobbe, og lønnen vår ble forhandlet opp stort sett annenhvert år uten noe nevneverdige problemer. Skjønt måtte vi streike en gang. Det var i herrens år 2012, en hel haug med skoler streiket, både fagarbeidere og lærere streiket i flere uker. Men det hjalp, vi fikk flesteparten av sakene våre gjennom, og vi fikk det lenge etterlengtede lønnsløftet vi sårt trengte.»

Tristheten begynte å velle opp i meg igjen.

«Den gangen var alle sykehjem døgnlig bemannet av våkent personell, fleste av dem sykepleiere og helsefagarbeidere med gode språkkunnskaper. Ikke som i dag når pårørende og andre frivillige må ta seg av mesteparten selv. Bofellesskapene hadde vernepleiere og fagarbeidere, hvem som helst fikk gå på hvilken som helst grunnskole, folk var reelt fri til å velge akkurat den utdannelsen de selv ville, det offentlige stilte opp med studielån til alle, stipend etter ordentlige kriterier om faktisk kompetanse og behov, ingen ble favorisert hva det gjaldt mulighet for utdanning på gode skoler, for vi hadde stort sett bare gode skoler, og alle var eid og drevet av staten vår, altså oss selv. Vi hadde et utskjelt NAV som sto for ytelser til mennesker i en vanskelig situasjon. Hvis ikke du hadde jobb fikk du en slags minstelønn fra dem i påvente av ny jobb, hadde du helseproblemer som forhindret deg i å jobbe kunne du få uføretrygd til du eventuelt ble frisk igjen. Inkluderende arbeidsliv var et lovverk som påla arbeidsgiveren å tilrettelegge oppgaver til folk med helseproblemer slik at de kunne holde seg lengst mulig i arbeidslivet. Vi hadde offentlig helsetjeneste med fastleger som kunne sykmelde deg om du var for svak til å gå på jobb, så du slapp å krype inn døren, du ble heller bedt om å dra hjem om du kom krypende, for det var ingen som så opp til folk som kom på jobb og smittet kollegene sine. Mens man var sykmeldt fikk man lønn fra arbeidsgiver i 16 dager, alt ut over det betalte NAV dersom man var sykmeldt sammenhengende over 16 dager. Etter ett år kunne offentlig ansatte holde på jobbene sine i ytterligere ett år for å se om de kanskje kunne komme tilbake til jobb. Vi hadde mange rettigheter den gang dere, det hadde vi.»

Jeg så på klokken som var begynt å bli litt mer enn det vår arbeidsgiver definerte som pause. Jeg ga blanke faen siden han var ute, og tenkte at om han kommer kan jeg fortelle ham historien.

«En oppsigelse skulle mye til den gangen, for i arbeidsmiljøloven hadde vi stillingsvern med lovverk om drøftingssamtale med den ansatte før man eventuelt sa opp eller avskjediget. Vi kunne få skriftlige advarsler før vi ble oppsagt. Vi kunne gå til sak om vi mente oppsigelsen var usaklig, for vi HADDE lovverk som regulerte arbeidsgiveres rett til å kvitte seg med oss. Og alltid var den fagforeningen på banen når arbeidsgiver mente at det var grunn til å sette spørsmålstegn ved et arbeidsforhold. Alltid. Vi sto sammen i tykt og tynt, og dette visste de.»

Jeg så meg rundt og så at nå hadde jeg absolutt ALLES fulle og hele oppmerksomhet.

«Jeg hørte sjefen i går, han sa til hun ene helsefagarbeideren at han eier ræven hennes når hun er her, og at han ikke har noen problemer med å gi henne sitt eget fotavtrykk i den dersom hun ikke gjør som han sier når han sier det uansett. Hadde han sagt noe sånt før i gamle dager hadde han hatt et veldig stort problem, men det var da. I dag er det annerledes. Dere skjønner det at det jeg har fortalt dere nå er et resultat av et ekte åpent demokrati, som var det vi hadde den gangen. Men på grunn av misnøyen med alle skattene og avgiftene, som vi for øvrig nå vet hvor tok veien hen, så bestemte folk flest seg for å stemme på politikere som hele tiden spilte med åpne kort om at de faktisk IKKE ville jobbe for folk flest. Men dette ble altså begynnelsen på slutten, for i årene som kom viste de oss alle sammen klart og tydelig hvordan de forherliget store private næringsaktører, og lot dem få lov til å kjøpe seg inn i våre eiendeler, enda vi klart og tydelig aldri sa ja til å selge landet vårt. Likeledes kom de med en gammel avtale som het MAI, bare at denne gangen kalte de den TISA/TTIP, og den skulle liksom sikre oss masse penger for fremtiden, mens det den egentlig gjorde var å sørge for at hele landet ble styrt utelukkende av store private aktører. I kapitalismen er det pengene som styrer, og siden alt det startet har vi egentlig ikke helt skjønt hva de politikerne driver med i fire år av gangen, derfor er det vel ikke mange som gidder å stemme på dem heller. Valgdeltagelsen gikk jo radikalt ned etter at vi mistet alt vi hadde av felles eiendom og rettigheter, så jeg vet ærlig talt ikke hva de gjør i regjeringskvartalet….de har møter, det vet jeg….sikkert møter med sjefene våre.»

Nå var klokken for lengst bikket over, og jeg kom på at sjefen mest sannsynligvis kom til å komme tilbake til jobb før han skulle hjem. Han liker tross alt å sjekke oss hele tiden. Han jobber tross alt etter den en gang i tiden utdaterte NPM(New Public Management)-metoden.

«Nei vi får vel komme oss tilbake til plassene våre før vi får sparken. Men det hadde vært greit med en revolusjon. Kanskje dere får oppleve det en dag, selv er jeg nok redd jeg er for gammel til å starte eller få oppleve det, men så deilig det skulle vært å sett oss alle sammen tilbake til den friheten vi en gang hadde, men ga opp. For jo, det glemte jeg nesten å fortelle dere, det er jo hele poenget med historien min. Hva de fleste tenkte når de fortsatte å stemme inn politikere som jobbet for at de rike skulle bli rikere? Vet dere det? Det skal jeg si dere, det er fordi man den gang innbilte seg at det norske demokratiet var så slitesterkt og solid at ingen noensinne kunne rive det ned til grunnen, og at det derfor aldri kom til å spille noen rolle hvem som styrte landet vårt. Så feil kan man ta dere.»

Se bare på Expert som et av mange levende eksempler på at de aller fleste lover, regler og rettigheter kun er ett bittelite tastetrykk unna å forsvinne hvis ikke vi følger med. Vær så snill å ikke ta det du har for gitt, for du har i bunn og grunn svært få selvfølger her i livet!