Dattera til diktatoren som tvangssteriliserte 300.000 urfolkskvinner leder an i presidentvalget i Peru. Dagens korrupsjon og fortidas grusomheter hviler over valgkampen.
Få dager før Perus presidentvalg 10. april leder Keiko Fujimori, datter av tidligere diktator Alberto Fujimori som er dømt for brudd på menneskerettighetene og korrupsjon, på meningsmålingene. På 24-årsdagen for Fujimoris kupp 5. April 1992, demonstrerte titusenvis av mennesker i Lima og andre byer for å ikke glemme historien. ”Vi er barna til de kvinnene du ikke fikk sterilisert” ropte unge mennesker med henvisning til Fujimoris ”familieplanleggingsprogram” der 300.000 fattige urfolkskvinner i Andesfjellene ble tvangssterilisert mellom 1995 og 2000. Mye av valgkampanjen handler om hva som egentlig skjedde på 1990-tallet i Peru, da landet var tidlig ute med å erfare den stygge baksiden av nyliberalismen og ”kampen mot terror” som i dag er blitt global.
LES OGSÅ: En feministhyllest i tre akter: Berta Cáceres, Hillary Clinton og Berta Zúñiga
Dødelig økonomisk vekst
Med økonomisk vekst og mindre fattigdom går det tilsynelatende bra med Peru. Veksten er imidlertid hovedsakelig basert på gruveindustrien, og kommer med en høy pris. Forurensing av vann og jord rammer småbønder og urbefolkning, og antall konflikter mellom lokalsamfunn og utenlandske gruveselskaper har eksplodert de siste årene. Bare i Humalas regjeringsperiode 2011-2016, er 53 mennesker drept i slike konflikter. Dette er en direkte konsekvens av de nyliberale dereguleringene som begynte under Fujimoris styre på 1990-tallet, da det ble åpnet for utenlandske investeringer og storstilt utvinning av naturressurser.
Selv om Alberto Fujimori nå soner en 25 år lang fengselsdom har hans gjerninger satt varige spor i landet. Grunnloven som ble vedtatt i 1993 – etter at han hadde oppløst Kongressen og gjort seg eneveldig i et såkalt ”selv-kupp” – er fortsatt gyldig. Den ga mer makt til presidenten og la grunnlaget for gjennomgripende nyliberale reformer på 90-tallet hvor målet var fritt marked; staten trakk seg tilbake fra økonomisk styring, arbeidsmarkedet ble deregulert, arbeideres rettigheter svekket, den private eiendomsretten styrket, 173 av 183 av statlige selskaper ble privatisert, antallet offentlig ansatte ble halvert, og dørene ble åpnet for utenlandske investorer. De statlige selskapene ble solgt for over syv milliarder dollar, og av disse ble 1,2 millioner dollar brukt på utdanning i USA til Keiko og hennes tre søsken. Seks milliarder dollar skal ha vært sporløst forsvunnet fra statskassen da Fujimori gikk av som president i eksil i Japan i 2000, etter avsløringer om korrupsjon.
Inflasjonskrig og politisk forfølgelse
Den resterende milliarden ble brukt på infrastrukturen som gjorde Fujimori populær blant folk flest på landsbygda: veier og skoler til avsidesliggende steder i høyfjellet og i regnskogen. Da Fujimori ble valgt som president i 1990, var Peru i dyp krise med en hyperinflasjon på 7000 prosent og en eskalerende voldelig konflikt mellom de militære styrkene og to geriljabevegelser. De som støtter Fujimori i dag fokuserer på at han stabiliserte økonomien og knuste geriljaen med hard hånd, og at det var verdt de sosiale kostnadene som fulgte. Inflasjonen ble kontrollert gjennom det såkalte ”Fujisjokket” som innebar rente- og skatteøkning, samt kraftige kutt i offentlige utgifter og prissubsidier. Prisene på mat og bensin økte med henholdsvis 500 og 3000 prosent.
Den politiske venstresiden ble utradert gjennom økt overvåking, og hæren fikk utvidete fullmakter til å arrestere mistenkte terrorister og dømme dem i egne militærdomstoler. Sikkerhetsjefen Vladimiro Montesinos fikk nærmest ubegrenset makt: han kontrollerte de militære og ledet dødsskvadronen ”Grupo Colina” som stod bak to massakre av sivile i Lima – en i bydelen Barrios Altos i 1991 og en på La Cantuta-universitetet i 1992. Disse massakrene var en del av ”kampen mot terrorismen” som ble tiet i hjel. De ansvarlige fikk amnesti under Fujimori, men i 2009 ble Fujimori og Montesinos dømt. De ble også dømt for vidtrekkende korrupsjon. Montesinos hadde kjøpt seg kontroll over flere tv-kanaler og politikere fra andre partier. Bevisene var hans egne videoer fra sitt skjulte kamera, som viser at han overrekker kofferter fulle av penger.
Sin fars datter
Selv om Keiko ble farens førstedame etter at moren offentlig anklaget sin manns regjering for korrupsjon og tyranni i 1994, hevder hun sin uskyld. Hun innrømmer at det ble gjort kriminelle handlinger i farens regjering, men insisterer på at faren kun gjorde ”feil” som muliggjorde andres forbrytelser. Nå er flere av hennes støttespillere nevnt i forbindelse med avsløringen av skatteunndragelse og offshore-selskaper i Panama Papers. En av dem er Jorge Yoshiyama, nevø av en tidligere minister i Alberto Fujimoris regjering, som har gitt nærmere en million kroner til Keikos valgkampanje. En annen er advokaten Mauricio Muñoz-Nájar, en tidligere embetsmann i skatteetaten under Fujimoris regjering, som samarbeidet tett med Montesinos i å endre skattelovgivningen. Etter å ha sont en dom for korrupsjon, fikk han jobb som rådgiver for advokatselskapet Mossack Fonseca.
I valgdebatten blant Perus presidentkandidater 3. april, fokuserte Keiko på å gi løfter om alt hun ikke vil repetere fra farens regjeringsperiode. Hun lovte å respektere den demokratiske orden og menneskerettighetene, respektere og beskytte ytrings- og pressefriheten, kjempe mot korrupsjon og respektere maktfordelingsprinsippet. Hun lovte også å ikke skaffe fordeler for sine familiemedlemmer, og signerte et dokument med alle disse løftene. At en kandidat ser seg nødt til å signere et løfte om at hun ikke skal bryte menneskerettighetene lover ikke godt for et land. Med 35 prosent oppslutning vil Keiko sannsynligvis gå videre til annen valgrunde, og spørsmålet er hvem hun skal konkurrere mot. Den neste på meningsmålingene er Pedro Pablo Kuczynski, tidligere finansminister og styremedlem i flere gruveselskaper, som også er nevnt i Panama Papers. Tett på følger Veronica Mendoza, som tydeligst har tatt avstand fra Fujimoris arv; ikke kun korrupsjonen, volden og den autoritære styringsformen, men også avhengigheten av gruveindustrien, grunnloven og den nyliberale økonomiske modellen som fortsatt er rådende.