I kontinuerlig krig med stadig skiftende fiender, knusing av opposisjonsmedia og omskriving av historien. Tyrkia ligner George Orwells framtidsdystopi 1984.
Hvis du også krever at familie- og sosialministeren fratrer fra sin stilling etter å ha akseptert det faktum at minst 45 fattige familiers barn ble voldtatt i en utdanningsinstitusjon som er nært knyttet til Erdogans familie, hvis du godtar at hovedansvaret for den økende terroren i Tyrkia tilhører regjeringspartiet, som har hatt sittet med enerådende makt de siste 13 årene, og hvis du også mener at det er totalt urimelig at Erdogan lever i et overdådig palass med 1000 rom mens halve landet lever under elendige kår, da vil neppe George Orwells roman 1984 tilføre deg noe. Du holder allerede på å overleve, slik Winston Smith, karakteren i George Orwells roman, gjør. Derimot, hvis du er uenig med de nevnte vilkårene, er det ikke mye håp for deg. Eller Som George Orwell har sagt:
«Inntil de er ved sine fulle fem, gjør de aldri opprør, og når de gjør opprør er de ikke ved sine fulle fem.»
Jeg mener oppriktig at president Recep Tayyip Erdogan eller hans rådgivere må ha lest og analysert romanen 1984 grundig. Det kan ikke være noen annen forklaring på det som skjer i Tyrkia, spesielt etter Gezi-parkopprøret, som startet med noe så uskyldig som at en gruppe mennesker ønsket å beskytte trærne i Taksim i Istanbul.
I romanen 1984 er regjeringens oppfunnede språk «nytale» viktig. Det er et språk som tvinger folk til å ta i bruk «dobbelttenkning» — både forholde seg til virkeligheten og vise blind lojalitet mot de som styrer. Makthaverne innfører nye sannheter og nye ord , 2 + 2 = 5, en person kan bli en «uperson», og lignende. «Fredsministeriet» tar seg av krigføring… Under Erdogan oppsto følgende politiske ord etter Gezi-parkopprøret (31. mai 2013): «interesselobbyen»*, «plyndrere»*, «Geziere»*, «parallellregjeringen»*, «Det nye Tyrkia»*.
En annen merkelig likhet mellom 1984s makthaver Big Brother og Erdogan er deres måte å slette og revidere historien. I 1984 erklærer det fiktive landet Oceania stadig krig mot motstanderen, inngår fred etter en stund, for så å gå til krig mot en ny fiende. For å unngå uoverensstemmelser, sletter og omskriver partifolk historien med noen oppdateringer. Vi kan se en lignende sak i dagens Tyrkia. Etter Mavi Marmara-krisen, definerte tyrkisk media Israel som en fiende. På grunn av Maidan-protestene i Ukraina ble forholdet mellom Tyrkia og Russland styrket. Når Det muslimske brorskap tok makten i Egypt, ble Tyrkia nær venn med Egypt. Erdogans regjering undertegnet en fredspakt med PKK, som er oppført som en terroristgruppe gjennom NATO og EU. I løpet av denne tiden publiserte media nyheter i favør av regjeringspartiet.
Men i juni 2015 begynte det å skje endringer. Først erklærte Tyrkia krig mot PKK. Når Det muslimske brorskap mistet makten i Egypt, sluttet vennskapet. Etter at et russisk jetfly ble skutt ned på den syriske grensen, ble Tyrkia igjen venner med Israel og fiender med Russland.
Tyrkias gamle fiender ble allierte og gamle allierte ble fiender. Flere aviser har blitt tatt over av det ledende regjeringspartiet, som har revidert eller lagt ned deres nettsider. Tyrkere opplever også at enkelte populære skribenter til og med sletter sine tweets som enten fornærmer eller verdsetter handlingene til PKK, Israel og Russland. Professor Alan Sked fra London School of Economics publiserte en sterkt kritisk tekst om Erdogans retningslinjer i Financial Times, utformet som et brev. Med hans tanker tankene i hodet, skrev jeg et svar på brevet hans jeg leste og fikk det publisert i Financial Times:
Sir,
Å lese Professor Alan Skeds tekst (brev, 22. mars) til Recep Tayyip Erdoğan, der han refererer til en ny-fascistisk regjering, gjorde at jeg følte meg som en fange som ser en fri person kjører på en eng. Jeg begjærte denne friheten.
Jeg skulle ønske jeg også kunne skrive like fritt som ham, men risikoen er for høy, fordi vi har vi har familier og venner vi bryr oss om. Til og med Winston Smith fra George Orwells 1984 er mer bekymringsløs enn en fritenker i dagens Tyrkia. Storebror tillater ham ikke å ha en lykkelig familie; President Erdogan oppfordrer meg til å skaffe tre barn. Oceania erklærer krig mot Eurasia, historien omskrives, ny fred inngås med Eurasia; Tyrkia skaper fred med PKK, omskriver historien, erklærer krig igjen og sletter historien ved å nedlegge aviser som Bugun, Zaman og Radikal i dag.
——————————————————————
Redaksjonens noter:
– Interesselobby: Da opprøret rundt Taksim Gezi-parken startet, kalte Erdogan millionene som protesterte for plyndrere. Han dro til Marokko og kom tilbake til Tyrkia noen dager etter. I en tale på flyplassen hevdet han at protestene ble trigget av hemmelige fiendtlige krefter som han kalte “interesselobbyen”. Erdogans media fortsatte å bruke dette begrepet i nyhetene.
– Plyndrer: Ifølge studier skal mer enn seks millioner mennesker ha sluttet seg til Gezi Park-protestene. Det er det største folkelige opprøret i historien til den Tyrkiske republikken. Erdogan kalte opprørerne for tyver og plyndrere. Ordet blir også brukt hypig av massemedia.
– Geziere: Et annet diskriminerende begrep som refererer til folk i opposisjonen.
– Parallellregjeringen: Når Erdogans korrupsjonsskandale ble etterforsket, “tilsto” Erdogan og ministrene hans at det finnes en parallell regjering som I hemmelighet leder staten ut av kontroll.
– Det nye Tyrkia: Dette begrepet blir ofte brukt av tilhengere av Erdogan når grunnloven skal endres.