LO vil ha et beskjedent lønnsoppgjør grunnet tunge tider i oljebransjen. Men det er det ingen grunn til og det er opp til de andre forbundene om de vil følge oppfordringen.
Det er to kampanjer som gir bakgrunnen for årets tariffoppgjør. Den første er en kampanje for bedre pensjon. Den er på mange måter vanskelig å få oversikt over. Etter pensjonsranet i 2008, der alderspensjonen til de som går av ved 62 år ble kutta kraftig, har venstresida i fagbevegelsen fortsatt kampen for en rettferdig pensjon. LO-ledelsen og AP har derimot holdt fram pensjonsranet som en stor seier, og et eksempel på hva fagbevegelsen kan oppnå ved et tett fagligpolitisk samarbeid mellom LO og AP. Men også i de øverste etasjene i Folkets Hus har de oppfatta meldinger om at folk er bekymra for pensjonen sin. Deres svar er å kreve bedre tjenestepensjoner. Tjenestepensjon er et tillegg til pensjonen som spares opp av arbeidsgiveren din.
Nesten samlet om pensjon
I kravet om bedre tjenestepensjon har venstresida og høyresida i LO funnet sammen. På et vis. Venstresida er tydelig på at folk må få tilbake pensjonsrettigheter fra før Jens Stoltenbergs pensjonsran for at det skal bli en rettferdig pensjon. Bedre tjenestepensjon kan ikke endre urettferdigheten, men hver pensjonskrone hjelper for de som har for lite. Så derfor har LO stått relativt samla om kravet om bedre tjenestepensjoner. Siden tariffoppgjøret i 2014. Da var også tjenestepensjon en hovedsak, men ingen forbund ville streike for kravet, slik at alt man oppnådde var at det ble avtalt to utredninger: En i Fellesforbundet og en i Handel og Kontor, sammen med deres arbeidsgivere.
Disse utredningene løste ingen ting, som man måtte regne med. Tvert imot oppstod det et nytt problem. Fellesforbundet utredning gikk inn for at hver ansatt individuelt skulle ha en pensjonskonto, og betale alle gebyrer på denne, mens bedriften skulle stå for innskuddene. Så venstresida fikk det travelt. Først måtte kravet om en bedre tjenestepensjon holdes varmt. Samtidig måtte forslaget om å gå over til individuelle pensjonskonti slås tilbake. For å oppsummere kampanjen for tjenestepensjon: Krav om bedre tjenestepensjon vil ha stor støtte i fagbevegelsen – om de blir stilt.
Det er krise – det finnes ingen penger
Dette er kampanje nummer to. LO-leder Gerd Kristiansen har sagt: «Alle er klar over at det ikke blir noen lønnsfest i år. Da er det viktig at vi også sier det. Vi kan ikke være med å sette arbeidsplassene i fare». Jeg kan i grunnen ikke huske noe år hvor LOs leder har invitert til lønnsfest, men i år er kravet fra LOs leder til LOs medlemmer tydeligere enn vanlig: Hold dere på matta. Ikke sett arbeidsplassene i fare. Om dere ser store penger som flakser i retning av bedriftens eiere, så er det synsbedrag. Dere skal i alle fall ikke stille krav om at dere skal ha noe særlig av disse pengene.
Virkeligheten er derimot at den norske økonomien går bemerkelsesverdig godt. EU er i krise, USA ikke så mye bedre, og den høye veksten i Kina er i ferd med å bremse opp. Likevel går de fleste norske bedrifter brukbart. Unntaket er de som ble starta på grunnlag av en rekordhøy oljepris i årene 2005 – 2014. Fallet i oljepris fører til lite arbeid for oljeservicesektoren, mye permitteringer og oppsigelser. I denne bransjen er det sant at det ikke finnes penger. Men at man setter arbeidsplassene i resten av Norge i fare med å kreve normale lønnstillegg (eller pensjonstillegg) er bare tull. Det er snarere motsatt: Man setter like mange arbeidsplasser i fare ved å senke kjøpekraften, slik at profitten kan øke.
Slaget om Stalingrad
Her i overført betydning, for jeg mener slaget om arbeidslivet i Norge. I mange bransjer har kapitalen funnet ut at det er for dyrt med arbeidere med fast ansettelse, for dyrt med tariffavtale, for dyrt å følge arbeidsmiljøloven. Fast ansatte fortrenges av innleie fra bemanningsselskap. Dette er gjerne folk med arbeidsavtale på 0 % stilling. Så fort oppdraget er over, så er du arbeidsledig. I tillegg settes arbeid bort til underleverandører som baserer seg på billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Flere og flere jobber uten tariffavtale. I bransjer som tidligere hadde mange fagorganiserte faller medlemstallet ned mot 10 %. Fagforeningene kjemper en daglig kamp mot dette, men greier bare å bremse galskapen. Fagbevegelsen er helt klart på defensiven i mange bransjer. Viktigste medisin for å gjøre noe med dette er å få Norge ut av EØS-avtalen. Men kampen står på mange områder, ett av dem er allmenngjøring av tariffavtalene og et annet er bestemmelser om innleie i tariffavtalene.
Allmenngjøring gjelder noen av tariffavtalene. Her er det bestemt ved forskrift at tariffavtalen skal gjelde alle – ikke bare de i organiserte bedrifter. Dermed skal tariffavtalen gjelde for bemanningsselskap og underleverandører også. Men bare deler av tariffavtalen. Med tanke på tariffoppgjøret er det viktig å legge merke til at bestemmelsene for arbeid utenbys (dekning av kost, losji, reiseutgifter og hjemreiser) er allmenngjort. Her har noen arbeidsgivere/bemanningsselskap prøvd seg på en ny vri: I januar er du ansatt i Lofoten. Så blir du oppsagt der, men blir ansatt i Oslo i mars. Så blir du oppsagt der, og blir ansatt i Arendal i mai. Bedriften holder til i Oslo, men ansettelsen skjer på anleggsstedet, og vipps så slipper de å dekke utgifter til kost, losji osv. Her er det fremmet tariffkrav om en bestemmelse som sikrer dekning av kost, losji osv selv om arbeidsgiver trikser med ansettelsene.
Videre så har ESA (EØS-avtalens juridiske politimann) starta undersøkelser om norske tariffavtaler gir bemanningsselskapene den nødvendige frihet til å fortrenge fast ansatte arbeidere. Mange tariffavtaler er under vurdering, men det er uklart hvordan angrepet på disse tariffavtalene vil komme. Det kan bli krav fra arbeidsgiverne i tariffoppgjøret.
Årets tariffoppgjør
I år er det et forbundsvist oppgjør. Det foregår sånn at de viktigste tariffavtalene i Fellesforbundet forhandler først. Dette kalles Frontfaget. Frontfaget er av tradisjon beskjedne i kravene, og er i år prega av at det er de som organiserer de kriseramma oljeservicebedriftene. Selv om alle andre forbund skal ha forhandlinger på fritt grunnlag etterpå, så går det ut stallordre til både NHO-medlemmene, riksmeklerne og regjeringen at ingen skal ha lov til å forhandle fram et bedre resultat enn Frontfaget. Hvis noen prøver seg, blir de uthengt som uansvarlige i pressa, får kjeft av meklerne, og hvis de prøver seg med en streik for å oppnå mer enn Frontfaget, så kan må de regne med full rulle fra makta, med lockout, streikeforbud og tvungen lønnsnemnd. Blåkopien fra Frontfaget skal gjennomføres i alle forbund. Ikke minst LO-ledelsen pleier å passe på at ingen prøver seg med å streike for høyere krav. Og disiplinen i forbundene er høy. Krav som går lengre enn resultatet i Frontfaget blir trukket under megling.
Så spørs det da hva andre fagorganiserte vil mene om det som avtales om for eksempel tjenestepensjon i Frontfaget.
Det vil nok være mange fagorganiserte som vil ønske seg noe bedre. Det spennende i alle disse forbundsvise tariffoppgjørene er om noen våger å utfordre blåkopien, og gå til streik for kravene sine. Forberedelsene må i så fall være gode. Medlemmene må stille seg 100 prosent bak kravene, og være klar over at de må slåss mot sterke krefter. Særlig hvis noen krever bedre tjenestepensjoner i et omfang som tilsvarer de kravene som fagforeningene har gått inn for på forhånd (f.eks. at 5 prosent av lønna skal betales inn til tjenestepensjonen) må de regne med å kunne tåle en lang streik.
Men det har skjedd før at forbund har oppnådd mer enn blåkopien. Dette er jo fordelen med forbundsvise oppgjør. At kravene kan vedtas demokratisk i hvert forbund, og at det også er uravstemning om en eventuell forhandlingsløsning. LO-ledelsen har ingen formell mulighet til å stoppe forbund som ønsker å streike for bedre vilkår enn Frontfaget.
Mandag 4.april
Da kan vi høre siste nyheter om forhandlingene i Frontfaget. Enten er det streik, enighet, eller det megles på overtid. Og det er da tariffoppgjøret egentlig starter.