Vidarløpet var arbeider-arrangementet som ble verdens største skirenn.
Å arrangere et turrenn gjennom Nordmarka, fra Stryken i Nord til Kjelsås i sør, var en god tanke, syntes Reidar Evensen tidlig på 1930-tallet, og plantet ideen hos Oslo Skikrets. De så imidlertid mest problemer med et slikt arrangement, og takket nei. Da gikk Evensen til Arbeidernes idrettsforbund-klubben Vidar, en liten arrangementskomite ble nedsatt, og 19. mars 1933 var det klart for det som seinere skulle bli verdens største skirenn.
Mange garvede skiløpere i Oslo-området mimrer om Vidarløpene, som ble lagt ned i 1994, i disse Birken-tider. Radikal Portal har snakket med noen av dem:
– Jeg tror Vidarløpet kunne gjenoppstå», sier Karin Ørbeck Braathen fra Høybråten og Stovner. Braathen var totalvinner i kvinneklassen i 1980. – Det var et flott løp som helt sikkert kan tas opp igjen. Jeg har mange minner fra dette skirennet, som gikk tvers igjennom Nordmarka, og tenker ofte på det, sier hun.
Arbeiderbladet gikk inn som medarrangør og ga løpet god spalteplass det første året, i 1933. Av 261 deltagere var Kåre Henriksen raskest med tida 2 timer 29 minutter og 19 sekunder. De neste årene steg deltagerantallet voldsomt. Vidarløpet ble, målt i antall deltagere, verdens største skirenn.
Ved premieutdelingen i Samfunnssalen på kvelden kunne alle få et fotografi av seg selv i løypa. Arrangøren hadde stilt opp fotografer langs løypa, og bilder av hver eneste løper var klar i løpet av ettermiddagen.
Løyperekorden
Tom Andresen (60) fra Rødtvedt i Grorudalen har løyperekorden. 1. 45.00 var tiden han brukte på 37 km i 1981. Andresen var en av de ledende langrennsløperne i Oslo på 80-tallet med plasseringer blant topp 15 i World Cup. Likevel var Vidarløpet noe han satset på.
– Min taktikk var å komme fortest mulig opp til løypas høyeste punkt etter 12 kilometer. Derfra var det relativt lett terreng med mye staking. Vi skulle over innsjøene Hakloa og Rottungen, og der gikk det unna i 81. På grunn av puljestarten visste vi ikke hvordan vi lå an i forhold til de hardeste konkurrentene, så vi måtte stå på helt inn til Idrettshøyskolen.
Det er synd at løpet ikke lenger står på terminlista. Men vi treffes fortsatt, vi gamle skiløpere, og om noen år sitter vi sikkert på gamlehjemmet og mimrer om Vidarløpet, sier Andresen.
Løypa måtte harves opp med hest
I 1938 var det 960 påmeldte. Det var strålende sol, men lite snø og holke på Stryken, tåke og mildvær på Kjelsås. Løypa måtte harves opp med hest i noen kilometer fra start, og på Kjelsås ble det kjørt til 350 billass med snø for å få løypa helt fram til Folkets Hus. Føret må ha vært raskt den dagen.
Vinneren, 21 år gamle Øivind Sørensen fra Brekke & Maridalen, brukte imponerende 2.05.10. Året etter, i 1939, hadde Vidarløpet for første gang mer enn ett tusen deltagere. NRK refererte direkte på radio fra målgang. I motsetning til Norges Skiforbund tillot Arbeidernes idrettsforbund kvinner å delta i langrenn, men noen egen kvinneklasse hadde ikke disse tidlige rennene.
– Dette er den gamle innspurten til Vidarløpet, sier Stein Thoresen, som vi møtte i fint driv på vei mot Idrettshøyskolen, og som debuterte i Vidarløpet i 1973, og de fleste rennene fram til det siste Vidarløpet i 1993.
– Her har jeg vært sliten mange ganger. Konkurransen fra kolleger på Forenede trykkerier var knallhard, og det var ikke bestandig like lett å disponere løpet riktig. Første gangen jeg gikk, var jeg så sliten at jeg gikk helt i ørska.
Havresuppe med noe rødt i
– Ved matstasjonen på Skjærsjødammen fikk vi en havresuppe med noe rødt i, og den reddet meg. Det var som om rullegardina gikk opp, og jeg kunne fortsette til mål. Vidarløpet var et løp vi trente for hele året, og jeg sov dårlig natta før. Premiene står selvfølgelig fortsatt på hylla, forteller han.
De snøfattige vintrene i begynnelsen av 90-tallet tok knekken på mange skirenn, og Vidarløpet var ett av dem. Løpet ble flyttet til Lygna på Hadeland, men mesteparten av sjarmen med arrangementet forsvant. Deltagerantallet sank dramatisk. I 1994 var det over. Da interessen for turrenn igjen økte, ti år senere, var det Birkebeineren som overtok som det store og viktige rennet, også for løpere fra hovedstaden. Dessuten var tidene annerledes. Det var mye mer spennende å ta fly til Italia for å gå Marcialonga fra Val de Fiemme til Cavalese enn å ta toget til Stryken og gå til Sognsvann.
Tom Andresen, Karin Ørbeck Braathen og mange andre mener likevel at Vidarløpet kunne gjenoppstå. Det er ei løype som passer for både elite og for mosjonister. Arrangementet er miljøvennlig, med felles togtransport til start og med t-bane hjem fra Sognsvann etter målgang.
Vidarløpet åpnes for alle
I 1940 kunne også løpere ikke tilsluttet AIF- lag delta. Hele 1800 løpere deltok. Arrangøren regnet med at omtrent 50 000 tilskuere sto langs løypa gjennom Nordmarka den dagen. Vinneren ble en gammel kjenning, Øivind Sørensen. Vidarløpet ble arrangert igjen fra 1946 og beholdt stillingen som rennet med flest deltagere fram til 1961, da svenske Vasaloppet hadde flere med. I Norge var Vidarløpet størst fram til begynnelsen av 70-tallet. Vidarløpets styrke var dets gode organisering. De tidligste arrangementene krevde en stor stab av frivillige, ikke minst til løypepreparering. Alt arbeid med sporet var manuelt og det var utstasjonert mange mann med snøskuffer, noen til å fylle på snø, andre til å fjerne løssnø under selve løpet. Løperne ble fraktet med tog til Stryken stasjon, rett ved start, og sluppet ut i sporet i puljer på 20 og 20 Fra 1973 ble innkomsten lagt til Idrettshøyskolen ved Sognsvann. Løypa ble to kilometer lengre, men man slapp å krysse Maridalsvannet rett før innkomst, og garderobekapasiteten ble større.
Turrenn avspeiler utviklingen i samfunnet, skriver historiker Thor Gotaas i sin bok om Birkebeinerrennet. Da er det kanskje ikke så rart at Vidarløpet med sitt motto «Den siste er like god som den første» nå har måttet ta en pause.