Samisk reindrift er en økologisk bærekraftig næring som bidrar til opprettholdelse av en urfolktradisjon.
Skrevet i samarbeid med Tor A. Benjaminsen (professor Noragric, NMBU), Inger Marie Gaup Eira (førsteamanuensis Samisk høgskole), Hugo Reinert (seniorforsker Tallinn University), Mikkel Nils Sara (førsteamanuensis Samisk høgskole) og Hanne Svarstad (professor Høgskolen i Oslo og Akershus).
Den samiske reindriften i Norge har et dårlig rykte. Uavhengig av de faktiske dyretallene har det lenge blitt hevdet at det er for mange reinsdyr, spesielt i Finnmark. Sau og geit på utmarksbeite er derimot en verdsatt ressurs. Disse dyrene framsnakkes med rette som viktige for å opprettholde det norske kulturlandskapet og det biologiske mangfoldet. Det påpekes dessuten ofte at disse beitedyrene omdanner gress til kjøtt på en økologisk bærekraftig måte, og at de lever et fritt og godt liv om sommeren langt fra industrilandbruket. Dette er de aller fleste med interesse for norsk miljø og landbruk enige i.
Les også om Frp-politiker Ulf Lersteins hoderystende inkompetanse om samene og deres rettigheter.
Reinsdyr som økologisk trussel
Med reinsdyr som gjetes i Midt- og Nord-Norge er det annerledes. Samtidig som sauer og geiter gjerne betraktes som miljøhelter, blir disse reinsdyrene nesten utelukkende tildelt skurkeroller i den norske offentligheten. Dette gjelder særlig reinen på Finnmarksvidda. Antall rein har variert mye de siste tiårene. Likevel dominerer forestilling om at det alltid er for mange rein på vidda. Ulike argumenter har blitt framsatt: Reindriften er ikke bærekraftig fordi produktiviteten er for lav og lavmattene på Finnmarksvidda overbeites. Dyrevelferden er lav, reineierne jukser med rovvilterstatninger, og reinen avgir for mye metangass og bidrar til klimaendringer.
Senhøsten 2014 er det en rekke medieoppslag om at rein som leveres til slakteriene i Vest-Finnmark er så magre at de må kasseres. Dette blir ikke bare en stor sak i pressen i Finnmark. Den rapporteres også i NRK Dagsrevyen og i hovedstadspressen. Samtidig varsles mange reineiere om bøter på opp mot 140.000 kroner i måneden om ikke reinflokken slaktes ned til fastsatt reintall.
Et lite omfang av avmagring
Så hva konkret var grunnlaget for disse kriserapportene i mediene i november og desember 2014? Av 11.000 rein på slakteriet i Karasjok i 2014 ble 1 % kassert på grunn av avmagring (altså 110 rein). I følge Mattilsynet lå denne prosentandelen de tre foregående årene på 0.5-0.6 %.
Men er en andel på 0,5-1,0 % kassasjon mye eller lite? Hva er rimelig å forvente av en utmarksnæring hvor dyrene går ute hele året i et tøft og variabelt klima? Selv forventet vi en langt høyere andel avmagrede dyr, etter medieomtalene og før vi selv sjekket fakta med Mattilsynet.
Samisk reindrift, som finnes på 40 % av Norges areal, blir altså sett på som en trussel og ikke en berikelse for det norske kulturlandskapet. Miljøvernere, biologer, statsansatte agronomer og politikere fra alle partier har vært spesielt aktive i å kritisere reindriften de siste tiårene. Sist reindrift ble sett på som ”ålreit” blant det brede lag av miljøinteresserte var under konflikten om utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget rundt 1980. Da stod miljøvern og samisk reindrift på samme side. Deretter har de i stor grad gått hver sin vei. I dag kan derfor stortingsrepresentant Rasmus Hansson for Miljøpartiet De Grønne fri til miljøengasjerte velgere ved å henvise til reindriften i Vest-Finnmark som “Norges største offentlig finansierte dyretragedie” (Dagbladet 6 desember 2014).
Myter og sannheter
Hovedideen i majoritetssamfunnets fortelling om samisk reindrift er at det er for mange dyr spesielt i forhold til lavmattene på Finnmarksvidda. Dette er blitt stadig gjentatt i debatten siden 1980-tallet, selv med lite støtte i forskningen. Dette ble også ukritisk gjentatt i Riksrevisjonens rapport fra 2012 hvor det påstås at ”store deler av Finnmarksvidda er overbeitet, som følge av et for høyt reintall”.
En gjennomgang av forskningen viser imidlertid at beitene er resiliente, det vil si at de tar seg raskt inn igjen etter en belastning, og at klimavariasjon har vel så mye å si for lavmattenes utbredelse som antall rein. Mye snø og islag kan i dårlige år gjøre beitene utilgjengelige. Da sulter dyrene, mens lavmattene klarer seg bra. Men de siste 15 årene har beiteforholdene på vidda stort sett vært utmerkede. Dette har bidratt til økningen i reintall i samme periode. Denne økningen ville ikke vært mulig om lavmattene var i så dårlig forfatning som mange vil ha det til. I annen naturbasert produksjon feires høy produktivitet med gratulasjoner, mens i den samiske reindriften frembringer slike kronår den helt motsatte reaksjonen fra omverdenen.
Moderniseringen av reindriften
Når staten skulle begynne å modernisere og regulere reindriften, var det ikke reindriftssamenes eget kunnskapsgrunnlag som ble brukt. Den tradisjonelle fagkunnskapen innen reindrift representerer imidlertid en helt annen og langt mer nyansert og kompleks forståelse av forholdet mellom rein, beiter og klima. Denne forståelsen er i dag usynlig i den norske debatten, selv om en kritisk gjennomgang av det vitenskapelige grunnlaget for debatten langt på vei støtter den tradisjonsbaserte kunnskapen.
At det blir mindre lav enkelte steder med flere reinsdyr er logisk, selv om klimavariasjon også spiller inn. Men hva er et akseptabelt nivå på lavmattene på vidda? Hvem bestemmer hva dette nivået skal være? Og hvilke kriterier bør brukes for å fastsette dette nivået?
Både forskningen og politikken har så langt hatt et rotete forhold til disse spørsmålene. Ulike forståelser av ”bæreevne” og ”overbeiting” blandes sammen, og ”høyeste reintall” brukes på uavklarte måter i den offentlige debatten. Man blander sammen argumenter som omfatter produksjon på den ene siden og økologi på den andre, som om disse problemene og deres tilhørende reintall var sammenfallende. Det forskningsmessige grunnlaget for spørsmålet om reintallets forhold til beitegrunnlaget i Finnmark er med andre ord overmodent for en kritisk gjennomgang.
Les også om mulighetene for en grønn omstilling av den norske jordbruksmodellen.
Reindrift fortjener status som verdensarv
I motsetning til alle mytene og påstandene fra politikere, finner vi altså at samisk reindrift er en økologisk bærekraftig næring som bidrar til opprettholdelse av en urfolktradisjon med et avansert kunnskapsgrunnlag forankret i samisk språk. UNESCO bør derfor vurdere å gi reindriften status som verdensarv. Dette tror vi kan bidra både til at politikere, journalister og folk flest får øynene opp for det viktige bidraget samisk reindrift faktisk er til en bærekraftig utvikling. Dessuten er det ikke minst viktig at den norske statens forvaltning får øynene opp for kvalitetene i den tradisjonsbaserte reindriften, før hele virksomheten tvinges i kne.
Vi underbygger argumentene i denne kronikken i vår nye bok “Samisk reindrift, norske myter” som nettopp er utgitt av Fagbokforlaget.
Hensikten med dette kommer helt sist i artikkelen, – UNESCO bør derfor vurdere å gi reindriften status som verdensarv.- Reindriften har alltid rett og deres interessen skall til enver tid gå foran alle andres.
Reinert viser her at han ikke har peiling. Han baserer sitt syn på samarbeid med indoktrinerte kumpaner med en agenda: hvordan tyne samfunnet for mest mulig ressurser. UNESCOs verdensarv? Ha, få meg ikke til å le! Har du sett for mye på «Ante» eller? La meg oppdatere deg i så fall. Reindriftssamen som følger flokken i tykt og tynt eksisterer ikke mer. Han har en jobb på si og ansetter en «dreng» til å følge flokken dann og vann. Romantikken er død, Reinert. Du sitter i Tallinn eller Oslo og innbiller folk at du har peiling på siste tiårs slitasje på naturen her oppe. Vi som har bodd her i nord hele livet ser konsekvensene hver bidige sommer og det er ikke et pent syn kan jeg fortelle deg! Den samme næringen du forsvarer presterte å loggføre rødrev som storkonsument av reinkalver. Da statens naturforvaltning ikke fant bevis for dette og stoppet utbetalinger for det var det plutselig ingen reinkalver som ble tatt av rødrev: nei nå var det ørn og kråke som var synderen! Kunne skrevet en doktoravhandling om svineriet som foregår her nord. Og før du kommer med rasistiske hentydninger så er jeg av samisk slekt med reindriftsaner tre generasjoner tilbake og har deltatt aktivt i reindrift selv gjennom min eks-samboer.
Erik Reinert har rett, og han er en viktig stemme når reindrift er temaet.
Enkelte argumenterer fra tid til annen med utsagn som «det er altfor mange rein som ødelegger beitegrunnlaget, derfor er ikke reindriften legitim.» Men overtall av rein er for det første et lokalt problem som ikke gjelder alle områder. For det annet er det et problem som kan og bør løses der hvor det oppstår, og som ikke kan hefte ved hele næringen. For det tredje er forholdet mellom reintall og bæreevne aldri statisk avhengig, men avhengig av en rekke naturgitte faktorer.
Vi må her se det store bildet: Reindriften er en unikt bærekraftig næring, hvor mennesker temmer dyr uten å domestisere dem. Tamreinen har bevart sine villdyregenskaper, og dette har enorm signifikans både dyreetisk og praktisk – tamreindriften krever på ingen måte de sårbarhetsskapende og kostnadskrevende innsatsfaktorene som preger det industrielle husdyrholdet. Hvis vi kan klare å bevare tamreindriften etter de samme prinsipper og ikke domestisere dyrene og gjøre dem til «fjøsrein» vil reindriftens betydning både kulturelt og ressursmessig bare bli større i dagens og fremtidens virkelighet. At tamreindriften kan utnytte tamdyr uten å domestisere dyrene, er nærmest unikt og det er merkelig at dette aspektet ikke er trukket frem i særlig grad i debatten om reindrift.
I stedet for å bygge opp feilaktige myter om at reindriften ikke er bærekraftig, bør vi fokusere på de store og fundamentale truslene som virkelig truer både reindriften og all annen naturbasert virksomhet: Kortsiktige økonomiske strategier i form av gruvedrift og vindmølleindustri som raserer og ødelegger levende natur for all fremtid. Det er kortsiktighetsøkonomien som er den virkelige truselen mot naturverdier, og her er alle i samme båt. Det som er bra for reindriften, er også bra for alle andre inkludert turismen. Ingen turister kommer for å se enorme grushauger og forgiftede landskaper, døde elver og vann eller vindmøllelandskaper hvor gigantiske vindmøller og brede anleggsveier dominerer landskapet.
Det klassiske naturbevaringsaspektet er like viktig som noensinne, og vår utfordring er nå å ta vare på vårt felles naturgrunnlag. For reindriftens skyld – og for vår alles skyld.
Her fremstilles den samisk errindrifta som om den er reneste naturalhusholdningen. Dette er en bevisst løgnantig framstilling. Østmoen er en fremtredene NSR er så han har et politisk motiv for å holde på slik. Virkeligheten er den at reindrifta er gjennommekanisert. Det brukes ssnøskutere, ATVer og sågar helikopter i virksomheten. Ute ved kysten benyttes motoriserte båter når reinen er på sommerbeite. I økence grad så fraktes reinsdyr med trailere til og fra sommerbeitene. «Gjeterhyttene» blir større og større mer og mer og mer fasjonable.
Representanter for NINA har slaktet det faglige grunnlaget/innholdet i boka. Dette er gjort i innlegg i aviser i Finnmark. det er å håpe at disse slipper til med et motinnlegg på denne portalen.