Både regjeringa og Jeremy Corbyn skremmer med Norges EØS-tilknytning i den britiske EU-debatten. EØS undergraver det norske folkestyret, men er likevel uendelig mye bedre enn et EU-medlemskap.
I den britiske EU-debatten advarer «alle» mot Norge. Hvorfor det? Hva er galt med Norge?
Sist ut er Jeremy Corbyn i Klassekampen 1. mars. Via sin pressetalsmann gjentar han det mange har uttalt tidligere: «Om vi melder oss ut, må UK fremdeles følge EU sine regler om vi vil handle med medlemslanda. Da har vi ingen ting vi skulle ha sagt når nye regler og vedtak blir stemt over. Det har Norge fått erfare». Dette er hele ja-sidas valgkampopplegg i UK: «There is no alternative». Og i hvert fall ikke Norge, som via EØS bukker og skraper inn hundrevis av nye EU-regler hvert år uten å ha noe å si.
LES OGSÅ: EU – med demokratiet på nyliberalismens alter
Bra for Norge, elendig for Storbritannia?
Som alltid finnes det nyanser i dette bildet. Jeg skal nevne noen få. Men i all hovedsak har Corbyn og ja-sida rett i kritikken av EØS-avtalen, som en avdemokratiserende avmaktsavtale. Det er bekrefta både fra tidligere EØS-statsråd Helgesen og selveste statsminister Erna Solberg, som på visitter i London sterkt har frarådet britene å følge Norges eksempel.
Tankekorset er sjølsagt: Hvorfor er denne forferdelige avtalen så elendig for britene – men så god for Norge? Denne sjølmotsigelsen må man være EU-tilhenger i Norge for å få til å gå opp. Mer om dette.
Først noen innvendinger mot helslakten av EØS og av avmaktsbeskrivelsen.
- Det alle disse ja-folka «glemmer» er at Norge i EØS har opprettholdt stor grad av suverenitet over viktige ressursområder som vann, olje, landbruk og fisk. Videre kan vi suverent inngå handelsavtaler med de land vi vil, på premisser vi forhandler fram, vi har vår egen valuta, og kan føre vår egen utenriks- og sikkerhetspolitikk – om vi vil. Vi er ikke bundet av EU, sjøl om den nåværende regjeringa binder oss så godt den bare kan. Båndene kan løses opp igjen, om et (nytt) flertall ønsker det.
- I EØS har Norge en vetorett og en reservasjonsrett. Vi kan forhandle fram viktige unntak og tilpasninger, slik vi har gjort ved en rekke anledninger. Alt er ikke helsvart. Men det er interessant at Høyres fremste tillitsvalgte ønsker å framstille det sånn. Når de er i utlandet.
- Norge benytter noen av sine fremste eksperter til å bidra til å utforme EUs regelverk. Spesielt på områder som er av særlig betydning for Norge, settes det inn strategisk påvirkning. Også politisk. Det finnes en rekke eksempler på at norske eksperter og embedsfolk har bidratt til bedre EU-lovgivning enn man sannsynligvis ellers ville fått. Så er det sjølsagt rett at Norge ikke «sitter ved bordet» når beslutninga tas. Men- i EU som i Norge – det er oftest viktigere å være med og legge premissene enn å være med og vedta ting enstemmig. Slik det oftest forgår i en konsensus-maskin som EU.
Jeg mener det ovenstående er viktige nyanseringer av det bildet som skapes av Norges forhold til EU. Bildet skapes av taktiske hensyn, både her og der. Det blir ikke helt sant av den grunn.
LES OGSÅ: Britisk særavtale splitter EU ytterligere
Undergraver folkestyret
Det som imidlertid er tilfelle er at EØS-avtalen undergraver det norske folkestyret. Hvorfor er ikke dette et problem for partier som Høyre og AP? Et nærliggende svar er at deres programpost – norsk EU-medlemskap – innebærer enda mer avmaktsdemokrati. Da vil alle samfunnsområder bli EU-anliggende, noe som overhodet ikke kan kompenseres ved å «sitte ved bordet» med ca. 1,5 % av stemmene.
Helgesen, Solberg og Høyres agenda når de snakker ned Norge i UK, er å bidra til den britiske ja-kampanjen. Dette er påtalt fra flere hold, men Høyre opptrer ikke mer tilbakeholdent av den grunn. De ser det åpenbare: Et britisk «Brexit» kan bane vei for en oppløsning av EU slik vi ser det i dag. Veien til et norsk EU-medlemskap kan bli uendelig lang, slik bl.a. Trond Giske har påtalt i Klassekampen. Som de siste riddere på banen vil Høyre for all del bidra til å tviholde på drømmen om «Norges plass i Europa».
Likevel – den politiske saltomortalen Høyres toppfolk foretar hver gang de lander på Gardermoen etter å ha reist fra Heathrow – bør adresseres. Hvordan kan norske medier la Solberg & co slippe unna med sin to-tungetale: Alt som feil for UK, er bra for Norge?
LES OGSÅ: Fascismens framvekst i Europa: — Et resultat av elitenes politikk
Udemokratiske Høyre
Hovedsvaret på dette er at Høyre slett ikke er spesielt opptatt av demokratiet. Det er ikke noe stort problem for Høyre at norske lover i stadig større grad skrives av etter Brussel. Det ønsker de uansett. Men FrP? Og Krf? Nydalen-forliket ser ut til å ha sugd margen ut av enhver kritisk tenking om EØS-avtalens demokratiske underskudd. Direktiver som kan utkonkurrere frivillige organisasjoners rolle i omsorgstilbudet i kommune-Norge svelges ned sammen med andre kameler. Ordet «veto» er forsvunnet fra det norske vokabularet. At FrP stiller med et flertall av nei-folk i regjering er overhodet ikke synlig noe sted.
EØS-motstanderen Robert Eriksson ble først brakt til taushet, siden forsvant han helt ut. Høyre tok grep fra første stund, fordi de var det eneste partiet med en virkelig EU-agenda. Statsminister, utenriksminister og EU/EØS-minister fra Høyre. Full kontroll. Ingen avvik tolereres. Siden alt som har med EU å gjøre bare er en pine og kilde til bråk for FrP, ga de hele saken til Høyre. Det har de fått godt betalt for, i form av samferdselsminister, justisminister og olje- og energiminister. Saker som virkelig betyr noe for FrP (og deres velgeroppslutning). Det hele toppet seg med Sylvi Listhaugs «kroning» som innvandrings- og integreringsminister, av onde tunger kalt ekskluderings- og deportasjonsminister.
Norsk EØS-motstand har gode, saklige kort på hånda. De er bare blitt sterkere med Solbergs og Helgesens famøse utsagn i London, og med den britiske EU-kampen. Problemet er at det norske politiske miljøet ikke tør å ta i debatten med ildtang. Det er kun i SV og SP av stortingspartiene at det er EØS-motstand av betydning. Det betyr marginalisering i dagens politiske situasjon. Rett nok er det en tydelig og voksende EØS-opposisjon i norsk fagbevegelse, med bl.a. flere LO-forbund som krever at EØS-avtalen erstattes av en vanlig to-sidig handelsavtale. Kan denne motstanden få vind i seilene på grunn av den britiske EU-debatten? Kanskje.
There are alternatives!
Den britiske nei-sida er nødt til å finne fram til alternativer til dagens medlemskap. Da vil de kunne ha svært godt utbytte av de utredninger som er foretatt av norske Nei til EU. «Alternativrapporten» fra 2012 – utarbeidet av 17 organisasjoner – skisserte hele seks ulike alternativer uten EØS (og EU-medlemskap). Rapporten høstet anerkjennelse fra så vidt ulik hold som Jonas Gahr Støre og Dagens Næringsliv. Rapporten «Norge og EØS – Handelsmønstre og rammer for samhandel i EØS» fra Menon Ecomics (2013) peker på det interessante faktum at det finnes nyere og mer interessante eksempler på handelsavtaler mellom EU og andre land (som Korea – den s.k. «Koreu-avtalen») som på en helt annen måte enn EØS kombinerer frihandel med nasjonalt sjølstendighet. There are alternatives!
Noen må få fram at det finnes alternativer – både for Norge og for UK. Nei til EU har påtatt seg sin beskjedne del av dette ansvaret ved å reise til London og treffe ulike partier og politikere. I flere omganger. Liv Signe Navarsete har bidratt i den europeiske debatten. Representanter for norsk fagbevegelse har et omfattende kontaktnett som brukes. Men flere må delta! I den britiske EU-debatten ligger nemlig nye muligheter både for Norge og for andre land. Hva med å se på nytt på EFTA f.eks.? Kunne EFTA, med Sveits, Island, Liechtenstein og Norge – supplert med f.eks. UK, Sverige og enda noen land – utgjøre en partner og en motvekt mot EU i å framforhandle en reell, gjensidig, likeverdig og avgrenset handelsavtale med EU? Uten EØS-avtalens bindinger?
Dette er muligheter! Men gripes de av det norske politiske miljøet? Eller sitter man fast i gjørma fra 1993/1994 og klorer seg fast i en avtale som margspiser norsk demokrati dag for dag, samtidig som man håper at «underet skal skje» og det norske folk igjen skal bli «modne» for EU? Alt mens man bidrar alt man kan til et fortsatt «ja» i Storbritannia? I tilfelle tar man ikke det ansvaret man kunne forvente av landets regjering og av Stortinget, på vegne av det norske folk.