En kulturnasjon kan gå fra stadige framskritt til fascistisk barbari på kort tid.
Flammene stiger mot taket i kunstmuseet i Sopot, badebyen mellom havnebyene Gdynia og Gdansk i Polen. Den nakne performancekunstneren kysser frivillige fra publikum. Stanken av brente fjær blander seg med lukten av spraylakk. Luften er allerede tett av svette fra det tallrike publikummet.
To dager senere: kunstnere i atelierfellesskapet Kolonia Artystow i Gdansk auksjonerer bort kunst til inntekt for nytt varmeanlegg. Publikum kan sikre seg verk av etablerte og mindre etablerte kunstnere. Under et arabisk tegn lyser det “This means love”. Bildet får mange bud. Det samme får bildet av gatekunstneren Mariusz Waras. Selv sikrer jeg meg blant annet en sølvforgylt porselensskulptur bestående av bokstavene “HwDP”. Polske lesere vil nok vite at det er en meget nedsettende kommentar til politiet. Jeg får også tilslag på noen tegninger, og en t-skjorte fra prosjektet “Protest” av Piotr Wyrzykowski.
Det andre Polen
Dette er det andre Polen. Det er der jeg tilbringer mesteparten av tiden min, i landet jeg har lært meg å sette stor pris på. Det er det Polen vennene mine kommer fra. Det er rett ved siden av det Polen som styres av regjeringspartiet PiS og den patriarkalske kirken. Det er det progressive, radikale og intellektuelle Polen. Et land der arven etter Solidarnosc lever videre. Og dette Polen er forbanna på regjeringen, som med kun ca 20 prosent av folket i ryggen fra forrige valg forsøker å gjennomføre dramatiske endringer. Det er mange andre som er sinte også. Det koker på begge sider. Tilhengerne av regimet og folk til høyre for regimet ser med arge øyne på de ikke så godt organiserte protestene. Demonstrasjonene er gjerne organisert av den spontant oppståtte Komiteen for forsvar av demokratiet (KOD). I marsjer over hele landet samles både folk som støtter den forrige regjeringens pro EU-linje og folk som stemte på PiS fordi de lovet bedre sosiale rettigheter enn den upopulære forrige regjeringen fra sentrum-høyre. Den førte en ekstremt økonomisk liberalistisk politikk i et land med utbredt fattigdom. Den brokete venstresiden er ikke lenger er representert i parlamentet. Det er sannsynlig, gitt den lave valgdeltakelsen, at mange i gatene ikke noen gang har stemt ved et valg.
Polakkene kjempet videre
I norsk media leser og hører vi om den negative utviklingen i Polen. Landene våre har vært i nær kontakt siden polske soldater deltok i gjenerobringen av Narvik i 1940. At det var en polsk ubåt som senket det første tyske skipet på vei til Norge i aprildagene var ingen tilfeldighet: Mens polakker ble slaktet ned av både sovjetiske og tyske diktaturer, kjempet polakkene videre. Ulykkene sto i kø for et folk som ble overlatt til et nytt diktatur etter krigen. Oppstanden i 1970 ble et vendepunkt. Den ble viet et gigantisk monument foran skipsverftet i Gdansk, som ironisk nok ble innviet med kommunistpartiets aksept i 1980. I 1981 var Polen i praksis i en dobbeltmaktsituasjon, der arbeiderråd for første gang siden 1968 i Frankrike, truet med å overta styringen av et europeisk land. Militæret innførte en panikkartet unntakstilstand, som utsatte den uunngåelige avviklingen av diktaturet med noen få år. I 1989 var det slutt. Polen ble det første landet i Øst-blokken som startet prosessen med å demontere kommandoøkonomi og de facto ettpartisystem. Da hadde diktaturet overlevd protestbevegelser gjennom alle tiårene etter krigen.
Politikken er et skittent spill
Det tar 1 time og 15 minutter med flyet fra Gardermoen til Lech Walesa lufthavn utenfor Gdansk. Fra flyplassen tar det ca et kvarter med taxi til leiligheten min i sentrum av Gdansk. Det er omtrent som å pendle mellom Fredrikstad og Oslo. Jeg tar denne turen et par ganger i måneden og kjenner friheten i luften hver gang jeg stiger ut av flyet. Det er problemer i Polen. Men det er mange flere mulige løsninger. I landet med nesten 40 millioner mennesker, geografisk på størrelse med Norge, plassert i midten av Europa, finnes det så mange kulturelle og politiske alternativer til det rådende regimet at kunstnerne i trebyen (Gdansk/Sopot/Gdynia) ikke bør være for pessimistiske med tanke på den autoritære høyresiden. De er opprørte nå. Da jeg kom til Polen i 2014 var stemningen mer dempet. Mine spørsmål om politikk ble gjerne møtt med skuldertrekk. Jeg ledet en workshop i dronebygging for en gruppe kunststudenter. I pausene ville jeg gjerne diskutere politikk. Det ville ikke de. I neste øyeblikk begynte de å diskutere den katolske kirken, som om ikke det var politikk. Jeg forsto etter hvert at polakker gjerne skiller “politikk” fra dagligliv. Politikk er noe som tilhører et skittent spill om makt og posisjoner. Alt annet er alt annet. Det er en forståelig, og kanskje sunn, holdning som har utviklet seg gjennom generasjoner.
De åndelige parallelluniversene
Da Polens kommunistparti styrte staten, styrte de ikke kirken. De styrte heller ikke særlig godt over kulturen. Diktaturet var mer relativt enn diktaturer flest. I gaten jeg bor ble Polens første rockeklubb etablert i 1958. Jazz-scenen var også framtredende. De fleste kjenner til Polens rike filmkultur. Kunstnerne opererte fritt. Polens intellektuelle tradisjoner var så sterke at de, sammen med den katolske kirkens framtredende posisjon, måtte aksepteres av byråkratiet. Det utviklet seg åndelige parallelluniverser, som minst hadde røtter tilbake til de tre delingene av Polen på 1790-tallet som endte med 123 år under Russland, Prøysen/Tyskland og Østerrike-Ungarn.
Det polske språket er vakkert, mykt og sensuelt. Det er også grammatikalsk komplisert og vanskelig å uttale for en germaner. Men, jeg prøver å uttale standard høflighetsfraser til vennlige smil, av og til latter. Det er lett å være norsk i Polen. En norsk kollega som har jobbet i landet sa det slik: “Jeg oppfatter polakkene som broderfolk”. Jeg er helt enig! Det er nesten som om polakkene er en slags slaviske skandinaver eller som om nordmenn er skandinaviske slavere. Likhetene i væremåte og lynne er slående. Det er noen markante forskjeller, slik som polakkenes hang til religion, men disse, for oss, eksotiske innslagene er nesten befriende for meg som er vant til ateismens glemsel.
Søppeljobber og konspirasjonsteorier
Min entusiasme for Polen er ikke alltid lett for polakker å forstå, svært mange av mine yngre bekjente vurderer å forlate landet. Situasjonen for mange er prekær. “Søppeljobber” tilbyr ca 17 kr i timen. Og de er det flest av. Det er ikke uvanlig å tjene ca 3000 kr i måneden. En leilighet på ca 50 m2 i byene koster som regel 4000-5000 kr i måneden. En god venn av meg fikk nok her om dagen, etter et jobbintervju for en jobb som hotellresepsjonist som ville gitt han ca 2800 kr i måneden. Via kontakter skaffet han seg en jobb som guide rundt Middelhavet og skal i første omgang bo der i 6 måneder. “Jeg vil ikke slåss for dem mot russerne”, sier han over en øl. Det han vil bekjempe, er innføringen av det mange polakker oppfatter som et autoritært regime. Ikke ulikt Polen på 1930-tallet, et såkalt mykt diktatur. Lederne i regjeringspartiet PiS er ikke blyge når de viser til Ungarn som et forbilde. Etter regjeringsskiftet høsten 2015 har de gjennomført en rekke endringer. Blant annet har de innsatt partitro ledere i statlig media, sikkerhetstjeneste og innført vidtrekkende lover om overvåking, pressefrihet og regjeringens makt over domstolene. Noe av det første den nye regjeringen gjorde, var å kansellere avtalen med EU om å fordele flyktninger også til Polen. Min venn har forandret seg siden første gang jeg traff han for snart et år siden. Fra å være uttalt apolitisk, “på siden av samfunnet”, ble han skremt av PiS´ framgang under valgkampen. Men, merket av skepsis til alt politisk, sier han at han ikke er klar for å alliere seg med en gruppe ennå. Det er forståelig. Han har familie som var tilknyttet det forrige regimet og har opplevd ideologiens senile bedrag i praksis. Han vil kjempe, men trenger fortsatt tid til å fordøye situasjonen. Han forsøker å gi meg alternative svar på hvorfor PiS handler som de gjør. Særlig i forbindelse med tragedien i Smolensk. En stor delegasjon fra den polske politiske og økonomiske eliten skulle, som kjent, besøke Katyn, åstedet for Sovjetunionens massemord på minst 20.000 polske offiserer og intellektuelle etter invasjonen i 1939. Hendelsen skulle være et historisk forsoningsmøte med Putins Russland, men endte i katastrofal flystyrt og påfølgende konspirasjonsteorier. På tross av at uavhengige granskningskommisjoner har konkludert med at havariet skyldtes pilotfeil, framprovosert av press fra daværende president Lech Kaczyński (tvillingbroren til partilederen i PiS) om å lande flyet i tykk tåke, har Polens regjering åpnet for ny granskning. Min venn har, for øvrig ikke uten rot i polsk tradisjon, en konspirasjonsteori blant flere mulige forklaringer: Regjeringstopper er kjøpt av Russland, som ønsker et isolert Polen fra resten av Europa og NATO. Den “idiotiske krigshissingen” vi er vitne til tjener, etter hans oppfatning, kun Putins maktambisjoner. Og enda verre: “Før trodde jeg ikke på noen konspirasjonsteorier knyttet til styrten. Men Putin er troende til å ha fått ned flyet for å provosere fram en konflikt. Og PiS-toppene kan meget vel være Putins agenter, kjøpt og betalt”. En annen venn tar forholdsregler mot et potensielt framtidig diktatur. Han er ekstremt forsiktig med å etterlate seg elektroniske spor. “Jeg er paranoid!”, sier han, mens han slår ut armene. “Jeg vokste opp under kommunismen og var entusiastisk da kapitalisme ble innført. Jeg trodde virkelig på et nytt, kapitalistisk Polen. Nå ser det ut som vi er på vei tilbake til 30-tallet”.
Antisemittisme og fascisme på fremmarsj
Fascistene i Obóz Narodowo-Radykalny, en av de største nazistiske gruppene i Polen, med avleggere blant annet i Norge, bruker både solkorset og det polske nazisymbolet med hånd og sverd. Gruppen er alliert med den skandinaviske “Motstandsbevegelsen/Nordfront” og marsjerte før jul i de samme gatene NSDAPs marsjer foregikk i Danzig (Gdansk med omland var før 1939 den hovedsaklig tysk-språklige «Fristaten Danzig» etter en periode som del av Tyskland fram til 1919. Ble så overdratt Polen i 1945). De representerer en bitteliten, ekstrem minoritet. Det alvorlige er at de har et stort omland for sine nazistiske synspunkter. Antisemittisme er utbredt og ble utnyttet av det sovjetstyrte diktaturet. Noe som resulterte i utilslørte anti-jødiske hetskampanjer i 1968 som et ledd i intern maktkamp i kommunistpartiet og for å diskreditere opposisjonens demonstrasjoner mot regimet. Linjene går langt tilbake i tid. Det er veldokumentert, men likevel kontroversielt å nevne: polakker, vanlige borgere og aktive i motstandsbevegelsen drepte tusenvis av jøder både under og etter(!) krigen. Den polsk-jødiske historieprofessoren Jan Tomasz Gross er for tiden under granskning av PiS-regimet, som vurderer å frata han sin fortjenestemedalje fordi han hevder at polakker var delaktige i Holocaust. Samme Gross flyktet fra Polen i 1968 under de anti-jødiske kampanjene. Nylig trykket det glossy ukebladet wSIECI, med opplag på 200.000, en forside som var identisk med nazistisk propaganda fra 30-tallet: den blonde kvinnen som blir overfalt av barbarer. Da var det jøder, nå er det stort sett muslimer det er snakk om. I et land som knapt har andre muslimer enn den mikroskopiske, gamle polsk-tatarske befolkningen på noen tusen. Den samme symbolikken ble brukt foran en marsj med flere tusen deltakere mot “islamisering” høsten 2015 i Gdansk. En time før denne marsjen var vi omlag 300 som demonstrerte for flyktningers rettigheter. En tidel av rasist-marsjen som fulgte, men et viktig ledd i oppbyggingen av en antirasistisk opposisjon. Antisemittisme og generell rasisme er ikke bare tolerert, men har også talspersoner i den sittende regjeringen. Forsvarsminister Antoni Macierewicz er en av dem. Han har offentlig uttrykt tvil om hvorvidt den famøse og beviselig tsar-russiske provokasjonen «Sions Vises Protokoller» er et falsum eller ei og har slått fast at det uansett “finnes slike grupper i jødiske sirkler”, og det før han ble utnevnt som forsvarsminister. Dette kunne jeg lese samme dag som jeg så en TV-journalist stå sammen med nynazister med nazisymboler og rapportere at “alt gikk rolig for seg” i Wroclaw. Der var det som i mange andre byer høyreekstreme demonstrasjoner på nasjonaldagen 11. november. Det er en, gitt Polens historie, for meg sjokkerende toleranse for slagord som “heng de røde fra trærne” og “Auschwitz-Birkenau, na na na na na”. Kontrasten til Oslo, der det ikke har vært mulig å gjennomføre nazi-demonstrasjoner, med unntak av årene 1940-45, er slående. Det er også historiene til våre to land.
Ledelsen har solgt Polen til en internasjonal elite
En kveld møter jeg en venn av en venn. Han uttrykker misnøye med medias dekning av nasjonaldagsmarsjen i Warszawa. I 2015 var marsjen ekstra tallrik, men det var ingen større opptøyer som i tidligere år. I 2012 angrep tallrike fascister Warszawas “Blitz-hus” og forsøkte å storme det. De omringete anti-fascistene unngikk blodbad ved å forsvare det med alle tilgjengelige midler. Jeg studerte videoopptak på anti-fascistiske nettsteder og så TV-opptak. Min venns venn måtte medgi at det fantes udemokratiske krefter i demonstrasjonen, men at de ble brukt av media for å diskreditere patrioter. “Polen er ikke styrt av polakker. Landet styres av fremmede, og media er styrt av fremmede som vil ødelegge Polen”. Mannen, som beskriver seg som “polsk patriot”, virker sympatisk, lavmælt og kunnskapsrik der han sitter i min egen stue. Det slår meg at jeg aldri har hatt en person i mitt eget hjem med tilsvarende oppfatninger. Når jeg spør han om hvem som styrer Polen, er svaret ullent, men han nevner frimurere, EU, Tyskland og USA. Ledelsen har solgt Polen til en internasjonal elite. En skulle tro at en mann med slike oppfatninger ville være fiendtlig innstilt til innvandrere. Han uttrykker, for meg overraskende, det motsatte. Jeg finner, til tross for at noen av hans synspunkter faller soleklart inn under høyreekstremt tankegods, ingen spor etter det samme tankegodsets rasisme. Ingen bortforklaringer angående jødenes skjebne i Polen, slik jeg har hørt enkelte forsøke. Tvert i mot understreker han at Polen er multietnisk og alltid har vært det. Når vi begynner å diskutere arbeideres rettigheter, fagforeninger og arven fra Solidarnosc, tenker jeg at han like gjerne kunne være tilbøyelig til å ende opp på venstresiden. Problemet er at det ikke finnes en venstreside som framstår som et politisk og kulturelt alternativ. Realiteten er at mennesker velger mellom alternativer. Og i Polen ser ikke folk flest min røde stjerne-tatovering som et uttrykk for frihet, slik jeg gjør. Eller som en hvilken som helst tattis, slik de fleste i Norge gjør. De fleste ser symbolet på over 40 år med diktatur, og jeg kan ikke klandre dem.
Homopropaganda
De neste årene vil vise hvilken vei Polen tar. Det er ikke bare et spørsmål om Polens vei videre, men om Europas valg. Polens betydning for Norge er stor: landene er nært knyttet sammen også demografisk. Norge er hjemmet til hundretusener av registrerte og uregistrerte polakker. Polen er det nye Danmark hva turisme angår, det er åpenbart når man går i Gdansks gater. Det er ikke tilfeldig. Når jeg ser hvordan den nye regjeringen her fjerner TV-reklame for kildesortering fordi den «egentlig er homopropaganda», er det like lite forankret i folkene jeg møter som den norske regjeringens hjerteløse og livsfarlige utsendelse av asylsøkere i 30 minusgrader. Vi er anstendige folk, men noen av politikerne våre har en ekstrem agenda.
Polens rike historie
I den tankevekkende TV-serien “Kampen for tilværelsen” beskrives et Norge som er lullet inn i en tilstand av sløvende materiell velstand. Menneskene der skaper seg problemer for å føle at de lever. Det er én side av Norge, ett av flere “Norger”. Det Norge som (kanskje) finnes i Ullevål Hageby. Det bildet som en kan få av Polen i norsk media er tilsvarende ett av flere “Polen”. Problemet er at det ikke er mer representativt for Polen enn det Ullevål Hageby er for Norge. De autoritære trekkene til den sittende regjeringen gjenspeiles ikke i samfunnet jeg lærer meg å kjenne. Den katolske kirkens innflytelse er definitivt ikke allestedsnærværende. Og blant vennene mine finnes det troende katolikker som sterkt tar avstand fra kirkens ledere. Klasseskillene er større enn i Norge, men det er ikke et underutviklet land. Tvert imot er det et høyteknologisk, moderne samfunn som også har områder som er mindre materielt utviklet. Polens økonomiske framskritt etter murens fall har vært formidabel, og landet har siden 2009 hatt den raskest voksende økonomien i EU. Men det mange oppfatter som en arrogant politisk elite med tette bånd til business, har ført en politikk som har ført til store forskjeller.
Det er et rikt land, med en rik historie. Det er landet til astronomen Nikolaus Kopernikus vi snakker om, landet som fostret Chopin og Madam Curie. Det er landet som både fostret helten Thaddeus Kościuszko kjent i Vesten fra den amerikanske revolusjonskrigen, Jarosław Dąbrowski, som ledet forsvaret av Pariskommunen i 1871, den innflytelsesrike revolusjonære Rosa Luxemburg og fagforeningsmannen Lech Walesa. Disse, og mange andre, sprang ikke ut av et vakuum, like lite som vår Martin Tranmæl, Henrik Ibsen eller Gro Harlem Brundtland gjorde det. I dag forsøker det sittende regimet å diskreditere nevnte Walesa som politiagent på 70-tallet. Påstandene faller på sin egen urimelighet, fordi det ikke kan herske tvil om at Walesa var alt annet enn agent for staten da han ledet streikende arbeidere.
Razem, det nye partiet til venstre
Polens store utfordring framover vil, slik jeg ser det, være å etablere en slagkraftig opposisjon til venstre. Razem (Sammen) er det nye partiet som verken har røtter til det diskrediterte tidligere kommunistpartiet eller det pro-vestlige sentrum. Partiet er i ferd med å etablere seg i byene og har stor oppslutning i min omgangskrets. Det minner på mange måter om Podemos i Spania og Syriza i Hellas og tar lærdom fra disse partienes raske vekst mot makten. Jeg tror Razem vil bli et kjent ord også i Norge de neste årene. Partiets unge og dynamiske ledelse sammen med dets aktivister som var aktive under generalstreiken på begynnelsen av 80-tallet er i ferd med å gjøre sitt Polen gjeldende.
Å gå sammen med polske demonstranter, fra Gdansks skipsverft ned til gamlebyen og rope «Demokracija» er noe flere nordmenn enn meg bør gjøre. Det er faktisk en tradisjon for det. I 1981 deltok norske aktivister i solidaritet med de streikende arbeiderne i Solidarnosc. Vi kan lære noe av Polens demokratiaktivister med tanke på vår egen situasjon. Det lyder nemlig hult når nordmenn snakker om «Polen» som om ikke vi også har en sterkt høyreorientert regjering. Jeg vedder på at Frps ledelse studerer PiS med stor interesse og gjerne vil kopiere deres suksess. Frp vil demontere det Norge som er attraktivt for mange polakker. Det kan vi ikke tillate, like lite som vi kan tillate at PiS ødelegger det Polen stadig flere nordmenn utvikler nære bånd til.
Polen, jeg elsker deg
Det er dette Polen jeg hopper sammen med, når demonstrantene roper “den som ikke hopper, støtter PiS!”. Et hoppende folketog i Gdansk. Klisjéfylt, men humoristisk og varmende i vinterkulda. Det er dette Polen jeg ser fram til å møte i Warszawa på den internasjonale dagen mot rasisme 19. mars. Da avholdes en marsj av stor symbolsk betydning. Norske Ellisiv Rognlien, fagforeningsaktivist og sosialist bosatt i Warszawa i en årrekke, står oppført som initiativtaker sammen med en rekke kjente, polske politikere og kulturpersonligheter og tallrike organisasjoner. Jeg drar dit sammen med min polske kjæreste. Vi drar fordi det er en styrkedemonstrasjon etter at fascistene har vist muskler i gjentatte demonstrasjoner og angrep på venstreaktivister og innvandrere. Det er en kamp som minner om starten på en tapt kamp i det forrige århundre, i nabolandet Tyskland. Det var mange nordmenn som hadde sterke bånd til det progressive tyske samfunnet. Alt dette raste sammen i løpet av kort tid. En kulturnasjon kan gå fra stadige framskritt til fascistisk barbari på kort tid, dersom forholdene ligger til rette for det og motkreftene ikke er sterke og samkjørte. Og som alltid, det angår også oss. Dette er ikke bare en kamp mellom polakker, men mellom virkelighetsoppfatninger. Det er en tabbe å tro at det først og fremst er noe galt med polakkene, slik en kan få inntrykk av i norsk media. Det er noe galt med verden, og Polen har enda en gang havnet i problemets øye. Polska, kocham cie! (Polen, jeg elsker deg!)