Flyktningene i Vestleiren må bli behandlet som mennesker

Vi spør oss, hva gjør det med et menneske å leve under de uutholdelige og uverdige forholdene i Vestleiren?

Vi har i lengre tid jobbet med asylsøkerne som bor i Vestleiren utenfor Kirkenes. Gjennom dette arbeidet har vi blitt veldig godt kjent med flere asylsøkere, både familier og enslige.  Det de forteller om forholdene i leiren er mildt sagt urovekkende.

LES OGSÅ: Erna Solberg roste Vestleiren fire dager før Bufetat oppdaget uforsvarlige forhold for asylbarn

Leiren ble satt opp i rekordfart
Det som er viktig å huske på er at Vestleiren ble satt opp i rekordfart høsten 2015. Den skulle fungere som et midlertidig ankomstsenter der asylsøkerne skulle være noen dager før de ble sendt videre, dermed var fasilitetene deretter.  Det gikk greit å være der noen dager, men i januar 2016 endret situasjonen seg. Mottakssenteret ble fylt med asylsøkere, tilbakesendt fra ulike mottak i Nord-Norge, og skulle returneres til Russland. Siden begynnelsen av januar har det vært ca 200 asylsøkere i Vestleiren, og flesteparten har nå vært der over en måned, noen i to måneder.

Vi har et annet mottak i kommunen, Neiden mottak, der de fleste av de tingene vi etterlyser i Vestleiren er på stell. Dette mottaket skal stenges 31. mars, noe vi også er svært kritisk til. Hvorfor legge ned det mottaket som fungerer og beholde det mottaket som ikke fungerer?

LES OGSÅ Refugees Welcome to the Arctics Rapport fra Vestleiren

Våre bekymringer er mange
18. februar var vi tre stykker fra Welcome Refugees to Arctic som hadde et møte med UDI der vi tok opp våre bekymringer. Flyktningene lever på små rom med opptil 18 stykker per rom. Det er mangel på oppholdsrom der de kan sitte ned og slappe av og være sosiale. Det er få dusjer og lite varmt vann på et stort antall mennesker, samt små muligheter for klesvask. Det er for få plasser til å sitte og spise, så folk må stå og spise. Vi kjenner til situasjoner hvor ansatte har brukt hersketeknikker, og det er ikke tilgang på helsefaglig personell i leiren. Vi uttrykte bekymring for barnas situasjon og stilte spørsmål rundt realitetsbehandlingen av søknadene. Vi vet om personer som har blitt sendt til Russland på «gyldig» studentvisum og som deretter blir returnert, da russiske myndigheter sier at visumet ikke lenger er gyldig. Denne usikkerheten skaper redsel og psykisk press på de voksne, noe ungene merker og blir påvirket av.

Hvordan er det i Vestleiren nå?
De siste dagene har rapporter beskrevet forholdene i leiren som verre enn det vi hadde kjennskap til, noe som viser at arbeidet mye arbeid gjenstår og at det er svært viktig å få tilgang til Vestleiren. Hva er så gjort i forhold til de bekymringene vi hadde?

* Oppholdsrom er ferdigstilt, men frivillige slipper fortsatt ikke inn i leiren, slik vi var forespeilet ved ferdigstillelse.

* Det er kommet 1 vaskemaskin, men beboerne må selv stå for kjøp av vaskemiddel. De hadde innen 18. februar ikke fått dagpenger av UDI, noe de har krav på. De får nå 16 kroner dagen, som blant annet må gå til å dekke kjøp av vaskepulver.

* De har mulighet å sende klær til vask, men det tar 5-7 dager før klærne er tilbake.

* De står fortsatt og spiser, selv om maten har bedret seg en del.

* Det er fortsatt ingen helsefaglige ansatte.

* Enkelte ansatte utøver stadig sin makt over personer i sårbare situasjoner.

* Det er fortsatt lite informasjon, og denne som endrer seg plutselig. UDI sier én ting og Hero en annen, eller de skyver ansvaret over på den andre.

* Alle har ikke fått sin sak realitetsbehandlet, og flyktninger står i fare for utsendelse til Russland, uten forsikringer om at de ikke sendes videre til Syria.

Uverdige forhold
Vi spør oss; hva gjør det med et menneske å leve under disse uutholdelige og uverdige forholdene både fysisk og psykisk? Hvilken usikkerhet og redsel skaper det hos mennesker, ikke minst barna, ikke å føle seg respektert, ikke å bli hørt og ikke få sine grunnleggende behov ivaretatt?

Vi ønsker at menneskene i Vestleiren blir behandlet med respekt og vennlighet.

Vi i Refugees Welcome to the Artic mener at forholdene, både de psykiske og fysiske, må utbedres snarest, eventuelt at leiren stenges og at asylsøkerne blir sendt tilbake til sine opprinnelige mottak og får sine saker behandlet på ordinær måte.