Tårer, bomber og glemsel

Verdens største krigsmaskin klarte ikke å utslette Al Qaeda eller Taliban. Det er derfor naivt å tro at IS kan utslettes med bomber. Krigen mot terror har vært en katastrofe. Europa tapte. Bush, Blair og Bin Laden vant!

I 14 år har USA, Europa og deres allierte drevet intens jakt på terrorister i håp om å stoppe internasjonal terrorbølge som startet med angrepene mot USA 11. september 2001. Men nyere og farligere terrorgrupper oppstått. Det er derfor naivt å tro at IS kan utslettes med bomber.

Det er på tide å skifte utenrikspolitisk kurs for Europa og USA og ta drastiske grep tuftet på grunnleggende verdier som humanisme og tilgivelse. I demokratiske samfunn er disse begrepene ofte en del av politisk kultur. Samfunn som opplever intern krig eller massakrer tyr også til forsoning og dialog. Men hvorfor er det kun diplomatiske masker og jernhånd som gjelder i utenrikspolitikken?

Terrorisme på europeisk jord er «småforstyrrelser» i forhold til de enorme lidelsene og tapene amerikanske og europeiske bomber har påført muslimske samfunn siden 2001. For ikke å snakke om hva islamistiske terrorgrupper har påført av lidelser på sine trosfeller i Pakistan, Irak, Syria, Libya, Yemen, Afghanistan, Somalia, Kenya, Nigeria og flere andre land.

Ikke alt er amerikanernes skyld. Kampen mot terror har i alle land feilet. Europa må ta sin del av skylden. Nå er det på tide at også de folkevalgte erkjenner sine feil og tar et skritt tilbake for å tenke seg om. Fredelige midler og politiske verdier som forsoning og sameksistens må velges framfor bomber som til nå har avlet mer vold og flere terrorister.

LES OGSÅ: Stopp den jævla kriginga – så enkel er løsninga på flyktningkatastrofen

Terroristenes opphav
Den salafistiske og wahabistiske militsen IS/DAESH er en direkte konsekvens av krigen mot Irak som George W. Bush og Tony Blair startet i 2003. En blodig invasjon og okkupasjon etterfulgt av en grufull borgerkrig. Invasjonen av Irak bygget som kjent på en hvit løgn fra Tony Blair og George W. Bush som Collin Powell fremførte i FNs sikkerhetsråd. Den irakiske diktaturgeneralen Saddam Hussein var aldri i nærheten av å skaffe seg atomvåpen. I ettertid sies det hånfullt i korridorene i London og Washington at en verden uten Saddam er uansett en bedre verden. Men hva med alle de som ble drept og lemlestet?

IS ble født i 2006 som et ektefødt barn av voldsspiralen i det irakiske samfunn som startet med den USA-ledede invasjonen. Regionale aktører som Iran og Saudi-Arabia blandet seg inn for å oppnå sine politiske mål. Mønsteret i Irak er ikke ulikt fra Afghanistan. Både Afghanistan og Irak ble okkupert av utenlandske supermakter. Afghanistan havnet i en blodig borgerkrig og intern kaos etter sovjetisk invasjon. Ikke så ulikt havnet også Irak i en blodig borgerkrig med internt kaos etter en USA-ledet invasjon.

Mange sjiamuslimer ble okkupantenes samarbeidspartnere. De hadde selv vært undertrykt av Saddams regime, og så på omveltningen som en historisk mulighet til å kunne skape et nytt Irak. Kurderne på sin side så også muligheten til å bestemme over sine egne områder med minst mulig innblanding fra Bagdad.

Det var i hovedsak arabiske sunnimuslimer fra Saddams oppløste hær som sammen med Al Qaeda som organiserte motstandskampen. Ikke minst etter det blodige Fallujah-slaget der befolkningen ble tørstet og sultet i hjel. Da napalmlignende bomber som MK 77 og hvitt fosfor ble brukt av okkupasjonshæren, grodde hatet seg fast i mange sunnimuslimers hjerter. Dette hatet ble spyttet ut som ild mot både mot amerikanerne og sjiamuslimene.

LES OGSÅ: Hvordan unngå islamistiske terrorangrep i Norge

Brutalitetens barn
Etter november-krigen i Fallujah startet en geriljakrig som spredte seg til store deler av Irak. Som et mottiltak bevæpnet USAs strateger egne militsgrupper. En strategi som i dag omtales som vellykket av CIA-sjefer og amerikanske generaler, men som i virkelighet var sponsing av dødsskvadroner hvis grusomhet har satt dype spor i den irakiske bevisstheten.

Grusomhetene som fant sted i årene mellom 2003 og 2009 er svært lite beskrevet og omtalt i vestlige medier. Vi kjenner kun til deler av grusomheten blant annet gjennom hvordan amerikanere torturerte fanger i fengslene, og hvordan de stormet hus med barn og kvinner og nedverdiget fedre og mødre foran øynene på deres barn. Kirurgiske droneangrep og fosfatbomber drepte også mange uskyldige. Men hvordan sekteriske sjia- og sunni-militsgrupper sponset av Saudi-Arabia, Iran og USA plyndret hverandres bydeler, skar opp gravide kvinner, drepte og lemlestet småbarn, er bilder på grufull brutalitet Vesten ikke har tatt innover seg. Det var i et slikt brutalt Irak at IS oppstod.

Taliban ble også født under brutale omstendigheter
Etter årevis med borgerkrig, og uten utsikter til fred og rettferd, var det kun en ting som kunne gjelde. Urokkelig tro på at egen sannferdighet og massiv bruk av vold som skulle skremme selv de verste voldsutøverene og krigsherrene. Et bilde på brutaliteten er den mye omtalte torturmetoden til Dostums soldater mot krigsfanger som ble omtalt som «raqs-e-murdah», eller likets siste dans. Først kappet Dostums bødler av hodet til krigsfangen, og deretter stakk de en glovarm ildtang i den hodeløse kroppen til den drepte. Den hodeløse kroppen vrengte seg i smerte og krampe. Dostums soldater brøt ut i latter og kalte dette for «siste dansen» – eller et dansende lik.

Det var under slike omstendigheter at Taliban garanterte fred og rettferd basert på den overmektige Allahs lover. Alle andre ismer var utprøvd og hadde feilet. Islam ble redningen for stammefolket. De opprettet en islamsk stat. Det samme gjorde IS, som i begynnelsen het ISI – Islamic State of Iraq.

Mens Taliban i begynnelsen ikke hadde ambisjoner utover sitt eget land Afghanistan, var IS en internasjonal bevegelse fra starten av, på grunn av sitt opphav i Al Qaeda-nettverket og finansiering fra utenlandske aktører. Og ikke minst som følge av den moralske og politiske støtten, samt oljesmugling som flere naboland tjente på.

Jihadister lar seg ikke styre av stater
Vi har gang på gang sett at militsgrupper bygges fort opp i samfunn uten rettferd og sikkerhet. Men stater og underliggende instanser som åpent eller skjult bidrar til å bygge dem opp, mister fort styring over dem. Det har Pakistan så smertelig erfart med Taliban i Afghanistan. Det samme erfarer Saudi-Arabia og Tyrkia nå med IS som har begynt å utføre selvmordsangrep både i Saudi-Arabia og i Tyrkia.

IS er dessuten aktiv i Yemen. Herfra angriper de sjiamuslimene i Saudi-Arabia. Men de deler også Al Qaedas gamle drøm om å styrte kongefamilien Saud. De ønsker begge å innføre et puritansk islamsk styresett med en hellig Khalif for hele den muslimske ummah. Vokterne av hellige byer Mekkas og Medina, som kongefamilien i Saudi-Arabia liker å bli omtalt som, er trolig mindre bekymret for et direkte angrep fra Iran eller Syria, enn terroren fra IS og Al Qaeda. En bølge med terror i Saudi-Arabia vil fort kunne skape en ustabilitet og en sikkerhetssituasjon som kan endre hele krigsscenarioet i Midtøsten.

LES OGSÅ: Hykleri og bortforklaring fra UD om Norge og Saudi-Arabia

Deobandi-wahabisme – en ny puritansk retning som ble selve jihadideologien
Jihadister som kjempet mot sovjetisk okkupasjon i Afghanistan, ble styrt fra General Headquarter i Rawalpindi Islamabad med velsignelse fra Washington og Riyadh. Talibans frammarsj plagde ikke mange statsledere i Europa heller. Saudi-Arabia og Pakistan var fornøyde med Talibans islamske prosjekt som i utgangspunktet baserte seg på deobandi-tolkning innen hanafi-sunni-islam. Men selve jihadideologien oppstod da deobandi-tolkningen ble bevisst manipulert og blandet sammen med wahabi-teologi importert fra Saudi-Arabia, sammen med massiv pengestøtte fra oljesjeikene. Før den tiden var ikke deobandi-retningen krigersk. Deres hovedskole ligger fortsatt i Deoband i India. Der produseres ikke Taliban eller jihadister. Men det gjør det i Pakistan. Takket være oljedollar-ledningen, og statlig sponsing av wahabismen.

Fra venn til fiende
Det var først når Taliban nektet å utlevere Osama bin Laden etter 11. september 2001 at de ble erklært som fiende. Krigen som fulgte klarte likevel ikke å avskaffe verken Al Qaeda eller Taliban. I Pakistan har minst 60 000 mennesker blitt offer for krigens vold og terror de siste 14 årene. I Afghanistan er det ingen som har oversikt lenger. Trolig er tallet på alle drepte så høyt som 400 000.

Akkurat som med de irakiske lidelsene har vi også fortrengt den afghanske og pakistanske lidelseshistorien. Vår mediestyrte virkelighet handler oftest om jakten på terrorister som Abu Musab al-Zarqawi, Osama Bin Laden og Mullah Omar. Og snart vil historiene om khalif Ibrahim vil begynne å rulle på våre skjermer. Men hva med alle de andre? De som USA, Europa, og deres allierte regimer dreper går fort i glemmeboken. I dag er det ingen som har oversikt over hvor mange terrorister de utallige droneangrepene, tortur i fengslene og vilkårlige drapene har skapt i Pakistan og Afghanistan.

Uten eksterne aktører kan ikke terrorgruppe overleve
En annen likhet mellom Taliban og IS er at begge ble hjulpet av eksterne aktører. Mens amerikanerne var opptatt av å beskytte sitt irakiske demokratiprosjekt, jobbet Saudi-Arabia og Qatar intenst med å motvirke iransk innflytelse i Irak og regionen. Saudi-Arabia sendte dessuten tropper inn i Bahrain for å brutalt å stoppe en demokratisk revolusjon. De kunne ikke godta at også Bahrain skulle falle i hendene på sjiamuslimer etter Bagdad.

Tyrkia lukket øynene for IS-brutalitet og smugling av olje. At IS rettet sine kanoner mot Damaskus hadde verken USA, Saudi-Arabia eller Europa noe i mot. Sunnimuslimske ledere i Europa velsignet åpent europeiske fremmedkrigere. Det er først etter at IS selv begynte å publisere sine brutale drapshandlinger at Europa våknet. Å fjerne Bashar al Assad var et felles mål for Europa og USA sammen med Israel, Tyrkia, Saudi-Arabia, Emiratene og Qatar. Derfor fikk terrorgrupper som Jabhat-al-Nusra herje fritt i mange år.

I Libya var også jihadister gode å ha
Etter Irak, fryktet mange sjiamuslimer, at Iran var det neste landet USA og Europa ville knuse med sin enorme krigsmaskin NATO, men det ble Libya. Det kan i dag stilles spørsmål ved om det var riktig å gå så drastisk til verks med all bombingen. Så å si hele Libyas infrastruktur og politiske system, som holdt samfunnet sammen, ble bombet i fillebiter. Jihadistene fikk fritt spillerom. De jublet over NATOs og Norges bombing av Libya. Senere drepte de samme jihadistene den amerikanske ambassadøren, og slepte hans lik gjennom Benghazis gater. I deler av Libya er både Al Qaeda og IS aktive. I dag driver USA dronebombing i deler av Libya på jakt etter IS og Al Qaeda.

LES OGSÅ: 4 år etter Libya-krigen: — Dette må bli en lærepenge for venstresida

Vi støtter despoter samtidig som vi formaner til demokratisering
Mens vi jublet over at den libyske diktatoren Muammar Gaddafis ble knivstukket til døde, trykket vi den egyptiske diktatoren Abdel Fattah al-Sisi til vårt bryst. I løpet av en eneste dag, 14. august 2013, drepte al-Sisi minst 800 mennesker og skadet 3500 medborgere. De aller fleste var ubevæpnet, og ble skutt i hodet eller overkroppen.

De som trodde at tiden da vi tok generaler og despoter under våre vinger var forbi, tok så grundig feil. General al Sisi ble invitert til Berlin og beæret som en statsmann. Det samme ble gjort da USA og Europa trengte Saddam Hussein i en konstruert krig mot Ayatollah Khomeinis nye islamistiske Iran. I åtte år pumpet Saudi-Arabia, USA og Europa sin venn Saddam Hussain med penger og våpen for å svekke Iran. USA solgte dessuten våpen til Iran også, samtidig som de støttet Saddam Hussain i Irak.

Og den pakistanske generalen Zia Ul Haq må vi heller ikke glemme. Under den kalde krigen var Haq god å ha i krigen mot Sovjetunionen i Afghanistan. Haq ble elsket av både USA, Saudi-Arabia, Europa og alle jihadister i den muslimske verdenen som strømmet til Afghanistan. At general Zia Ul Haq hadde hengt den folkevalgte statsministeren, Zulfiqar Ali Bhutto, og kuppet makten, brydde demokratiets fanebærere lite seg om det.

For Europas og USAs folkevalgte ser dette historiske bakteppe ut til å ha liten eller ingen betydning, men for befolkningen i land som Libya, Egypt, Irak, Iran, Pakistan og Afghanistan vil enda mer bombing neppe virke som salve på såret.

Over 40 nasjoner har allerede bombet IS i over ett år
Etter det massive angrepet på Paris lovet våre folkevalgte igjen å knuse IS. Vi har sett bilder av Barack Obama og Vladimir Putin som visker til hverandre gjennom tolkene sine. Bashar al Assad skal kanskje bli en del av løsningen. Igjen er signalet fra våre folkevalgte at de ikke vil hvile før de har gjenskapt trygghet. Det samme sa de etter New York, Madrid, London og København, og da avisredaksjonen til Charlie Hebdo i Paris ble angrepet for over ett år siden.

Den nyeste bombingen av IS har nå foregått i to måneder allerede. Hvorfor har da ikke verdens største krigsmaskin klart å knekke IS? Europeiske og amerikanske folkevalgte slipper å svare på slike betimelige spørsmål. For det er ingen som spør dem. Alt skal nå koordineres fortalte dyktige reportere fra Paris, Moskva og Washington. Hvor mange barn, kvinner, fedre, mødre, sønner, ektemenn og døtre skal drepes av bomber produsert av demokratiets fanebærere vet vi ikke noe om.

Slik var det i Fallujah, Waziristan, Kabul, og slik er det fortsatt.

En ny generasjon jihadister ble avlet av amerikanske og NATOs bombetokter i Irak. Nå herdes de av franske, engelske, arabiske, russiske, amerikanske bomber.

Uansett løsning for Syria, og uansett hvor lenge bombingen varer, vil ikke den islamistiske terroren forsvinne. For IS er i bunn og grunn en motstandsbevegelse som ikke kan utslettes før årsakene til dens eksistens er endret. Flesteparten av militsgruppene i Syria som ble sponset av utenlandske aktører som Saudi-Arabia og Qatar har for lengst sluttet seg til IS. Derfor finnes det IS-sympatisører langt utenfor områdene som kontrolleres direkte av IS. Også i Irak har IS fortsatt stor plass i sunnimuslimenes hjerter. Det samme gjelder i mange av nabolandene til Irak og Syria.

IS er dessuten en erklært stat, og den raskest voksende terrorgruppen globalt. Ingen andre jihadistbeveglser enn nettopp IS, har rekruttert i så stort omfang fra Europa og Kaukasus. I Afghanistan, Irak, Tyrkia, Saudi-Arabia, Pakistan, Yemen og Libya er IS-krigerne allerede i gang med væpnet kamp. IS er en realitet, en virkelighet som krever å bli forstått i dens kontekst, hvorfor og hvordan den oppstod.

Hva bør så Europa gjøre?
Krigen mot Afghanistan i 2001 startet med disse ordene fra George W. Bush: «Vår krig mot terror starter med Al Qaeda, men den stopper ikke der.» Siden den gang har store deler av verden vært gissel for Bush, Blair og Bin Ladens krigstenkning. Tårer og bomber har blitt vårt handlemønster, men verken terrorens omfang eller framveksten av terrorgrupper har stoppet.

Europa må minne seg selv om at vi var blant de som tvilte da Bush og Blair spilte på krigstrommene i 2003. Frankrike var den fremste motstanderen av bombing av Irak som Blair og Bush ivret etter. Store folkemasser i Europas byer tok til gatene og protesterte mot at FN ble satt til side. Men hva skjedde? Hørte de de folkevalgte på folket?

Altfor stor del av utenrikspolitikken handler i dag om å administrere konflikter og kriger. Lite gjøres for å stoppe eller motvirke dem. Det er få langsiktige tanker og visjoner å oppspore i europeisk og amerikansk utenrikspolitikk i dag. Demokratisk kultur og ånd gjelder kun innenfor egne landegrenser. Mange av oss liker kanskje ikke at Russland bomber, men vår egen bombing er tydeligvis ikke noe galt med. Politikere som i det hele tatt sier noe, forklarer det som eneste riktig utvei.

Med all bombing og ressursbruken på etterretning og forsvar kan vi i mange år fremover klare å holde terroristene på armlengdes avstand. Men uten direkte samtaler med IS og Jabhat-al-Nusra vil det neppe bli fred verken i Syria eller store deler av Irak. Vi bør trekke lærdom fra Afghanistan og involvere jihadistene i åpne samtaler på et tidligere stadie.

Tilbake på humanismens spor
Bin Laden lever ikke lenger, Mullah Omar er også død, men Bush og Blair har fortsatt mulighet til å si unnskyld til det irakiske folket. Det er mulig å skape fred og motvirke terror dersom Europas og USAs folkevalgte viser viljen til å innse og forstå det blodige bakteppet med urett, hykleri og brutalitet som preger livene til mange millioner mennesker i den muslimske verden, og spesielt i Midtøsten. Men ikke bare under valgkampene og i festtalene.

All krigsretorikk og bombing drepte Europas tvil og motstand mot bruk av vold uten en FNs resolusjon. Få europeere demonstrerte mot angrepet på Libya. Og enda færre bryr seg om bombing av IS-mål i Syria. Humanistisk tradisjon med å tvile gjelder ikke lenger. Europa tapte. Bush, Blair og Bin Laden vant!

Skal Europa å vinne «krigen mot terror» må våre folkevalgte komme med en ny visjon utover bomber og glemsel. De må fylle disse kjente ordene med ny mening: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!