Arrestert, kledt naken og bøtelagt: det har vært ydmykende, men vi mener vår aksjonisme har stoppet uttransportering av folk med rett til å bli i Norge.

Vi har som de fleste nordmenn vokst opp i trygge og varme omgivelser. Krig og forfølgelse er ikke noe vi har kjent på kroppen. Det virker så fjernt når man bor i lille, trygge og snille Norge.

LES OGSÅ: 12 syriske barn utvises til Russland

Hjelp i Russland, hjelp i Norge
Som de fleste i landet vårt, fulgte vi nøye med på flyktningstrømmen som kom over Storskog i høst. Vi samlet inn klær og kjørte over på russisk side og delte ut til flyktningene som oppholdt seg på hotellet i Nikel. Vi kjøpte også mat og vann til dem, og ga dem også reflekser. Vårt engasjement var født.

Da vi hørte om regjeringens nye asylpolitikk med de innstrammingene som fulgte med, skjønte vi vel ikke helt omfanget dette ville få. Men vi så raskt hvordan dette utartet seg i praksis. Aksjonsgruppen «Refugees welcome to the Arctic» ble dannet som en undergruppe til «Refugees welcome to Norway».

Vestleiren som i utgangspunktet ble satt opp i full fart som en transittleir, ble nå fylt opp med flyktninger som skulle returneres til Russland. Regjeringen ville ha de over grensa så fort som mulig, ingen skulle få realitetsbehandlet søknadene sine. De 5500 menneskene som hadde kommet over grensa på Storskog, var ikke velkommen i Norge. Regjeringen brydde seg ikke om hvorfor de hadde flyktet til Norge, ut skulle de uansett. De skulle busses til Murmansks jernbanestasjon med en matpakke i handa, helt overlatt til seg selv.

LES OGSÅ: Bilder fra en flyktningleir på Lesvos

Strippa naken og ydmyket
Vi i Refugees fulgte situasjonen med argusøyne i Vestleiren. Første bussen med 13 personer ombord kjørte over grensa onsdag 20. januar. Buss nummer 2 skulle gå dagen etter. Vi hørte rykter om at blant annet barnefamilier skulle være ombord i bussen. Vi ble kontaktet av tre personer inni leiren som ville komme seg til kirka for ikke å bli uttransportert. De så på kirka som et fristed, et sted der de kunne være trygge for PU. Vi tenkte at vi kunne kjøpe dem litt tid hvis vi fikk dem til kirka, at UDI kunne se på sakene deres.

En av oss kjørte de til kirka uten at politiet fikk nyss i dette. Merete E satt i bilen sin utfor leiren da en syrisk familie med tre barn plutselig satte seg inn i bilen. De ville bli kjørt til kirka. Men politiet ante ugler i mosen og tok fra henne fører- og vognkort. De stilte også politibilen foran henne for å forhindre henne i å kjøre.

Merete N kom til leiren og gikk bort til bilen, tok familien over i hennes bil og skulle til å kjøre. Politiet kom og sa hun fikk kjøreforbud, og ville ha førerkortet hennes. Hun nektet å gi det fra seg, ga gass og startet mot byen. Etter ca 3-4 kilometer hadde politiet dannet en sperring over hele veien, var sikkert 10-12 tjenestemenn der. Blålys og gule refleksvester overalt. Slaget var tapt, familien ble tatt hånd om og Merete fikk pålegg om å ikke vise seg i Vestleiren resten av dagen. Hun startet hjemover med politieskorte. Etter cirka fem minutter ble hun stoppet av en politibil, og bedt om å kjøre til politihuset. Her ble hun satt i arresten, ble bedt om å strippe naken og sitte på huk og hoste. En forferdelig ydmykende situasjon for henne – helt surrealistisk. Hun spurte flere ganger om dette var standard prosedyre og om det var nødvendig. Det var det sa den kvinnelige politibetjenten. Merete E og Eirik N ble arrestert utenfor Vestleiren i mellomtiden, satt bak i maja og kjørt til arresten. De måtte kle ta av seg, men ble undersøkt med klærne på.

LES OGSÅ: Hei Aina, nyvalgt leder i Oslo Frp

Boten som aldri kom
Vi satt cirka tre timer på glattcelle, siktet etter Utlendingslovens §108, fjerde bokstav, andre ledd. Merete N snakket med advokat på telefon, og han oppfordret henne til å vedta forelegget. Dette gjorde hun, men Eirik og Merete E vedtok ikke sine forelegg. Vi har per dags dato ikke hørt noe fra politiet.

Tida de tre syrerne tilbrakte i kirka var god. De ble tatt godt vare på av meninghetsrådet i Sør-Varanger. De følte seg trygge. De var i kirkeasyl i åtte dager, før de skrev seg inn i Vestleiren igjen. To av dem har fått behandlet søknadene sine, og får mest sannsynlig opphold i Norge. Den tredje har ikke hørt noe fra UDI, og skal returneres så fort som mulig slik som mange andre. Vi er også av den oppfatning, at ved vår inngripen av å ha fått bort tre personer fra uttransporteringa, så har vi nok også vært en medvirkende årsak, til at den stanset opp.

Uønskede soldater
Med tanke på Odins soldater sin innmarsj i mange byer i Norge, blant annet Alta, i vårt eget fylke, finner vi dette skremmende og tar sterk avstand. Dette er høyreekstremister som under falske lovnader inntar gatene våre. At enkelte i politiet, som Morten Daae, påtaleansvarlig i Finnmark politidistrikt, finner dette positivt, kan vi i Refugees ikke fatte og forstå. Ronny Alte, talsmann for Odins soldater, er kjent for innvandrings- og islamfiendlige holdninger med tilknytning til blant annet Pegida og Norwegian defence leauge.

Ellen Kathrine Hætta, politimester i Finnmark, sier også at så lenge Odins soldater oppfører seg og ikke virker skremmende, kan de gå i fred i Finnmarks gater. Vi mener de er skremmende i seg selv med sine sorte hettegensere med hetta tredd godt over hodet. Hettegensere med symboler fra norrøn mytologi som er flittig brukt i nynazistiske miljø. De skaper en uro i gatene blant folk, og vi mener dette er med på å fremme hat mot innvandrere. Dette virker mot sin hensikt. Vi har hatt natteravner gående i gatene våre i mange år, og de gjør en kjempejobb. Odins soldater burde blitt nektet inntog i Norge mener vi.

Eirik Nilsen har jobbet som gruvetekniker i Sydvaranger gruve, frem til konkursen i november. Engasjert i fagbevegelsen, og sitter som vara til kommunestyret i Sør-Varanger, for Ap.

3 svar på “Rapport fra Vestleiren”

  1. Jeg er glad for at sabotører av lov og orden står frem og gir oss et lite innblikk i sitt virke. Det vi kan lese om her er et uttrykk for en ukultur som dessverre ikke bare er forbeholdt politiske ekstremister som gjør ugjerninger på fritiden, men som også gjelder for offentlige tjenestemenn som arbeider på innvandringsområdet. Forvaltningen er fylt av byråkrater som misbruker sine stillinger til å utøve makt i tråd med sin personlige agenda. De er sabotører, rett og slett.

    Folk går rundt og er så ideologisk overbevist at de utfører handlinger de ellers ikke ville ha begått, fordi de normalt har respekt for loven. Deres respekt for loven er imidlertid størst når det gjelder såkalt internasjonal lov, som de tolker etter eget forgodtbefinnende og setter over nasjonal lov og nasjonale interesser.

    Vi snakker om folk som mener at nordmenn ikke skal kunne være alene om visse rettigheter i eget land med hensyn til at det er unaturlig at rettigheter skal kunne begrenses ut i fra opprinnelse, statsborgerskap og geografi, som samtidig mener at det skal utløses en lang rekke rettigheter overfor mennesker fra fjerne land som med ulike triks og knep klarer å lure seg helt frem til Norge, som de mange titalls millioner av ekte flyktninger i verden aldri vil være i nærheten av å kunne nyte.

    Asylsystemet er gjennomgående vilkårlig. Det er vilkårlig hvem som klarer å komme seg til landet for å legge inn asylsøknad, det er et vilkårlig regelverk som regulerer adgangen vil videre opphold, og det er vilkårlig hvordan man klarer å vurdere de aktuelle søknadene opp mot dette i det hele tatt.

    Dermed er det vanskelig å se hvordan det å smugle mennesker unna lovens lange arm ved hasardiøs bilkjøring skal være et meningsfullt humanitært bidrag til flyktningsituasjonen.

    Det ble ikke slått alarm før systemet var så overbelastet at byråkratene hadde asylanter under pultene sine. Etter hvert kom det visse, trolig midlertidige, innstramminger i asylpolitikken. I Sverige ble restriksjonene innført mens de ansvarliges tårer trillet. Sånn er det å ha ansvar. Sabotørene hadde hatt godt av å kjenne på denne følelsen. Men sånn er folk. De kutter ikke ut sigarettene før hjerteinfarktet slår til, og de kutter ikke ut idealistisk flyktningpolititisk sabotasje før samfunnet har gått i oppløsning og det plutselig er like aktuelt å flykte den andre veien. Menneskets bønn til Gud skjer som regel med mest iherdig innlevelse på dødsleiet. Men det kommer folk etter oss også. Det er ikke sikkert at de tilgir like lett.

  2. Det er tre sentrale ting her. For det første er det kritikkverdig heve seg over loven, selv om man virkelig mener at det er det rette å gjøre. For det andre er det relevant å diskutere hvorvidt ens handlinger i det hele tatt tjener til noe godt, uavhengig av hva loven sier. Når det også, for det tredje, beviselig følger utilsiktede negative konsekvenser av antatt gode, men ulovlige gjerninger, må dette belyses.

    Hvordan kan jeg ta tak i dette uten å bli sensurert?

  3. Det er ganske så fascistisk å gå tvert imot folkeviljen på denne måte. Dere er jo verre enn regimet i Norge.

Kommentarer er stengt.