Lavere skatt for de rike får oss ikke ut av oljekrisa

For tiden deles ulike bilder på sosiale medier som viser hvordan rikdommen er fordelt i verden. Bildene viser at de 62 rikeste i verden samlet eier mer enn 3,6 milliarder mennesker i verdens fattigste land. I tillegg til å sitte på slike enorme verdier formidler også noen av bildene at dette er penger som blant annet tjenes på å underbetale arbeidere fra de landene som har minst. Bildene er ikke gjenstand for den bekymringen og diskusjonen vi kunne tenke oss i forhold til hva de formidlet. Det virker som de fleste av oss godtar disse enorme forskjellene uten å tenke over hvordan det har seg at de rike blir stadig rikere. En viktig grunn er nok mytene rundt rikdom og de rike.

Når politikerne vil sette ned skatten til dem som tjener mye, begrunner de det ofte med at det er nødvendig for å sikre verdiskaping. Retorikken er at rikdom kun er et resultat av verdiskaping. Utenom regjeringen har blant annet Kristin Skogen Lund og Stein Erik Hagen uttalt at vi trenger flere rike i Norge. Måten de vil legge til rette for dette er ved å redusere skattene til disse nest rikeste, slik at de kan få muligheten til å akkumulere enda flere ressurser. Begrunnelsene er at de rike er positive for samfunnet.

Rikdom er bare et resultat av en verdiskapning som kommer alle til nytte. Å kreve høyere, eller i det minste lik, skattebyrde for de med høy inntekt blir dermed som å sage av den greinen en sitter på. I tillegg er det jo ganske smålig. Vi må jo være såpass storsinna at vi unner dem som både har jobbet hardt for pengene sine og bidratt til verdiskapning å tjene gode penger. Spørsmål, som hvordan folk blir rike, hvor pengene kommer fra, om de i det hele tatt bidrar til den felles verdiskapningen det påstås, hvorfor beskatning ikke kan anses som verdiskaping, om de jobber hardere enn de som tjener halvparten osv. drukner i den besnærende påstanden om at rikdom skaper verdier for alle.

Retorikken om at velstand for de rike vil gi velstand for alle bygger på trickle down-, også kalt sildrings-teorien. Tanken er at om en fører en politikk som gagner de rike vil det oppmuntre til investeringer, og dermed på sikt gagne alle nedover i det økonomiske hierarkiet. Hvis vi ser til land som har styrt etter denne politikken i flere tiår, som England og USA, viser det klart at penger dessverre ikke oppfører seg som sildrende vann. Også innen bistand ble trickle down-teorien brukt for å løse verdens fattigdom på 1950- og 60-tallet. Her viste trickle down-teorien raskt at den ikke fungerte i praksis, og ble forkastet. Konklusjonen var rett og slett at økonomisk vekst i et land ikke automatisk fører til fattigdomsreduksjon.

LES OGSÅ: Slå tilbake angrepa på fagbevegelsen og kollektivavtalene – tvers gjennom lov til seier!

Hvis det ikke påsees at flest mulig får en bit av rikdommen, vil den ofte samles på få hender, og i mange tilfelle også fjernes fra landet og over til skatteparadis. Det er ingenting som tyder på at fordelene sildrer ned. Det som skjer i virkeligheten, både i forhold til bistand og politikk som legger til rette for at de rike i minst mulig grad blir beskattet sine inntekter eller formuer, er at de rike blir enda rikere. Mellomsjiktet, middelklassen, skrumper inn, og det blir flere fattige. Med andre ord vil trickle-down tilnærming gi økte forskjeller.

Penger er en knapp ressurs som på en eller annen måte skal fordeles i samfunnet. Det som kjennetegner knappe ressurser er at både enkeltpersoner og grupper i samfunnet stadig konkurrerer om dem. Knappe ressurser gir nemlig muligheter og makt. Hverdagen vår preges derfor i stor grad av å jobbe for å få stadig mer av de knappe ressursene. Higen etter penger, eiendom, varer, gode posisjoner og stillinger i arbeidslivet, deltakelse i grupper osv. er blitt en del av hvem vi er. Hvor godt du lykkes i denne kampen avhenger i bunn og grunn av hvor mye kapital du allerede har. Dermed ligger det i de knappe ressursenes natur at den som har mye av en eller flere knappe ressurser, enklere klarer å skaffe seg enda mer enn de som har lite.

Hvis den knappe ressursen skal tilgodesees noen for slik å sildre videre nedover til alle, er det helt avgjørende at alle som har mye av en knapp ressurs klarer å omdanne eller fordele den med et mål for øyet – fellesskapet. Har du mye penger må du omdanne dem til verdier som gagner flertallet, har du mye eiendom må du bruke det på et vis som gjør at mange får nytte av det. Slik virker et samfunn der det forventes at knappe ressurser skal sildre ut til alle borgerne. Kun noen trenger å sitte på ressurser, for det vil automatisk føre til at alle andre også vil nyte godt av den.

Når det gjelder penger, er politiske beslutninger avgjørende for hvem som lettest skal kunne få tak i de pengene som er i omløp. Hva som gis verdi, hva som beskattes og hvordan forskjellige ting beskattes er avgjørende for den økonomiske fordelingen i samfunnet. Et samfunn som klarer å generere stadig flere rike er ikke nødvendigvis et problem i seg selv. Det avgjørende er hvordan de knappe ressursene er fordelt i befolkningen og om de som tilgodesees med lav beskatning klarer å drysse av sine verdier til alle i samfunnet. Land der enorme rikdommer sitter på svært få hender har hverken økt vekst, sysselsetting eller verdiskaping. Velstanden er for de få, ikke for majoriteten.

LES OGSÅ: Klimaavtalen er uforpliktende og utilstrekkelig

Allerede her ser vi en av trickle down-tilnærmingens utfordringer. Hvis det legges til rette for en politikk med lav beskatning på høye inntekter, eiendom, formue, produksjonsmidler og andre ting som enkelt kan gi økonomisk avkastning, legger det et press på de som blir tilgodesett med statlige midler via skatteseddelen på denne måten . Det skaper en gruppe som det forventes at skal fordele rikdommen til resten av samfunnet og en annen gruppe, majoriteten, som kan forvente at rikdommen kommer sildrende hvis de oppfyller visse krav. Trickle down-tilnærmingen legger dermed press og forventning på ulike samfunnsgrupper. Den legger til rette for at utvalgte grupper kan generere store mengder økonomiske verdier og forventer deretter at denne gruppen skal bruke disse verdiene på et vis som er til det beste for resten av samfunnet.

En kan nesten si at staten, ved å legge til rette for en slik politikk, overlater mye av ansvaret for den økonomiske fordelingen til en liten gruppe mennesker som de anser skal dryppe penger ned på resten av folket.

De som gis mulighet til å akkumulere verdier blir ansvarlige for hele resten av befolkningens velstand, eller mangel på velstand. De som ikke gis samme mulighet til å akkumulere verdier, vil prøve på ulike måter å gjøre seg fortjent til verdiene. Enten ved å selge sin arbeidskraft til de med penger, håpe på veldedighet og almisser eller forvente at de som har mye forbruker så mye at deres forbruk holder samfunnshjulene i gang.

De færreste av oss ønsker et samfunn bygget på veldedighet og velgjørere. Det mest ønskelige blir dermed det vi forespeiles at skal skje, nemlig at en slik omfordeling av penger skal skape arbeidsplasser. Dette kan skje både ved at de skaper faktiske arbeidsplasser eller at det skapes arbeidsplasser på grunnlag av denne gruppens høye forbruk.

For å se på den første, i hvilken grad skattelette til noen av de rikeste skaper nye arbeidsplasser, må vi se hvilke grupper og yrker det er som nyter godt av skattelette som gis med bakgrunn i trickle down-teorien. I Aftenposten satte Knut Olav Almås søkelys på hvilke yrker som tjener mellom 5-25 millioner i året. Dette er yrker med inntekter som skal skånes mot skattetrekk, da det kan kneble deres mulighet til å skape verdier som kan gjøre at rikdom sildrer nedover i samfunnet. Ifølge artikkelen består denne gruppen i stor grad av ulike typer meglere, økonomiske forvaltere og rådgivere, advokater, konsulenter og rådgivere med oppdrag for offentlige og private selskaper.

I denne gruppen finnes det selvfølgelig yrker som skaper reelle verdier, men meglere, advokater og rådgivere skaper ikke nødvendigvis nye verdier. En fondsmegler produserer ikke nye verdier, hun er en mellommann når verdier som allerede er i markedet skal flyttes. På lik linje produserer ikke en eiendomsmegler nye boliger, men er en brikke i en transaksjon der eiendommer skifter eiere. Meglere bidrar til at verdier skifter eiere, går fra en hånd til en annen, bidrar med andre ord til verdiforflytning.

LES OGSÅ: Truslene mot norsk økonomi

Et eksempel er markedet for eksklusive boliger. Fra planlegging til salg av slike boliger involveres en rekke yrkesgrupper, som utbyggere, arkitekter, bygningsarbeidere og meglere. Uten utbyggere, ingen kapital til bygging, uten bygningsarbeidere, ingen bygning, men kan vi si det samme om meglere. Ingen megler, intet salg? Hvem som skaper reelle verdier og hvem som sitter igjen med pengene kan vi se ut fra skattelistene og vurderingen av den reelle verdien til boligene.

I tillegg kan også de høye lønningene som skal beskattes lavt bidra til det helt motsatte av verdiskaping, nemlig utarming av bransjer. En slik utarming tok gründer Ståle Kyllingstad  et oppgjør med på årets oljemesse, Offshore Northern Seas, i Stavanger. Kyllingstads uttalelser tegner et bilde av en næring med ekstreme lønninger og pengestrømmer. Denne pengestrømmen har gjort det mulig for riggeiere å nedbetale milliardrigger på fire-fem år. Med andre ord, de som allerede har verdier kan i løpet av svært kort tid opparbeide seg enda flere verdier. Den ekstreme pengestrømmen og riggeiernes ønske om å betale ned riggene over et så kort tidsintervall gjør at det er gunstig å utsette utbygginger av nye felter, da en slik utbygging er ensbetydende med svært høye kostnader. Kyllingstad hevder at noe av årsaken til nedturen i oljebransjen og utsetting av nye felt er det han betegner som rådyre innleide konsulenter.

Høye lønninger er med andre ord ikke ensbetydende med verdiskaping. Dermed har vi den andre måten pengene kan omfordeles på, eget forbruk. En del med høye inntekter har også et enormt forbruk, noe vi i stor grad godtar. Folk må selvfølgelig bruke pengene sine, som de selv ønsker. Men når pengene delvis er et resultat av politiske avgjørelser som har som mål å fordele statlige penger via en gitt gruppe, kan det ikke kun sees på som egne penger. I tillegg står høyt forbruk i kontrast til ønsket om redusert forbruk.

Om vi ser bort fra disse faktorene, er det mulig at en liten del av befolkningen klarer å ha et forbruk som er så stort at det holder i gang nok arbeidsplasser til at det monner for resten av befolkningen? Dessverre gir forbruket, uansett hvor stort det er, lite uttelling. For uansett hvor stort forbruk enkelte personer har, kan det aldri måle seg med det forbruket til en stor gruppe av befolkningen. Når pengene sitter på få hender, klarer de ikke å bruke dem i verdikretsløpet på samme måte som når de sitter på flere hender. For verdi dannes hovedsakelig i sirkulasjonen av kollektive bruksgjenstander, som husholdningsartikler, mat og møbler, og det finnes grenser for hvor mange brød, puter, sengetrekk og parkdresser en liten andel av befolkningen trenger. Opphopingen av knappe ressurser, i dette tilfellet kapital, på få hender, undergraver slik på sikt mulighetene til verdiskaping. Verdiskaping krever mengdebehov for hverdagsvarer og bruksgjenstander, ikke et begrenset forbruk av luksusvarer.

Det er vanskelig å kalle vekst i rikdom som ensidig verdiskapende. Høye lønninger i enkelte yrker kan i større grad være et verdisluk enn verdiskaping eller, som Kyllingstad sier, lønningene blir prisdrivende og ødelegger både bransjen og samfunnet. Kunstig høye inntekter driver opp prisene og fører til at de som ikke har slike inntekter får problemer med å komme inn på eksempelvis boligmarkedet.

Retorikken med å redusere skattene til dem som tjener mest kan dermed diskuteres i langt flere lys enn den ukritiske forståelsen som sier at det er den eneste muligheten til å øke verdiskapning og få landet ut av dumpen fra en sviktende oljenæring. Vi må ta andre grep, lære av andre lands erfaringer og ikke hoppe på trender som har vist seg å gi flere fattige og noen få svært rike.

LES OGSÅ: Oppnår vi frihet ved å kvitte oss med staten og la markedet råde?

Vi må også ta verdien av beskatning inn i bildet. Skattlegging er statens måte å fordele ressurser på. Det gjør at eksempelvis yrker som er forbundet med høye inntekter, tross at de ikke skaper mer verdier for fellesskapet enn yrker som er langt lavere lønnet, får utbetalinger som harmonerer mer med det arbeidet de faktisk gjør for samfunnet. Skattlegging gir også staten muligheter til å opprettholde velferd, forsvar, utdanning, samferdsel og yrker som er upopulære, men nødvendige for velstandssamfunnet, samt sikre sysselsetting og bosetning i alle deler av landet. Det fører til en stabil stat.