Forslaget til Arbeidstidsutvalget handler kort sagt om å fjerne og forringe vernet om fritida til arbeidstakerne.
Arbeidstidsutvalget har lagt frem sin innstilling. Et av hovedbudskapene er å utvide begrepet som i dag omtales som «ledende eller særlig uavhengig stilling». Under dekke av økt «fleksibilitet» omtales det nye begrepet som «delvis uavhengig stilling».
Arbeidstidsutvalget omtaler dette slik:
Arbeidstakere med ledende og særlig uavhengig stilling er unntatt fra de fleste av arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid. Utvalget foreslår at unntakene for arbeidstakere med ledende og særlig uavhengig stilling videreføres, men at vilkårene presiseres i loven.
Videre foreslår utvalget at noe flere arbeidstakere enn i dag skal kunne unntas fra de fleste arbeidstidsbestemmelsene. Arbeidsgiver og arbeidstaker skal kunne avtale at arbeidstaker har en såkalt delvis uavhengig stilling. Slik avtale kan bare inngås med en arbeidstaker som arbeider i en stilling med visse kjennetegn. Dersom det er inngått en slik avtale gjelder følgende grenser:
– Arbeidstaker skal ikke ha en samlet arbeidstid på mer enn 48 timer per uke i gjennomsnitt over 16 uker.
– Arbeidstaker skal ha minimum 8 timer sammenhengende arbeidsfri i løpet av 24 timer.
Bestemmelsen som utvalget fremmer inneholder et ønske om 16 timers arbeidsdager.
Tilbake til 1850-tallet?
På begynnelsen av 1800-tallet var det et stort sosialt problem med lange arbeidsdager i industrien. 11 til 12 timers arbeidsdag var ikke uvanlig – selv for barn. På midten av 1850-tallet ble den første reformen om 60 timers arbeidsuke innført i England.
I Norge kom den første lovregulering om arbeidstid i 1892, og gjaldt for barn. Høyre- og Frp-regjeringen og Arbeidstidsutvalget ønsker seg nå tilbake til 1850-tallet hva angår arbeidstid.
Ytterligere svekking av arbeidsmiljøloven
På NRKs programpost «Dagsnytt 18» (6. januar) ble lederen for Arbeidstidsutvalget, Karen Helene Ulltveit-Moe, intervjuet. Slik jeg oppfattet budskapet mener utvalget det er et sterkt behov for å utvide adgangen til flere ansettelser etter «ledende og særlig uavhengig stilling», og den «fleksibiliteten» slike stillinger åpner for. Det betyr at flere arbeidstakere vil falle utenfor arbeidstidskapittelet i arbeidsmiljøloven. Det betyr også en svekkelse av arbeidsmiljøloven og beskyttelsen fra denne.
Budskapet fra Ulltveit-Moe er at mange forskere og lignende har behov for å jobbe på kveldstid og ellers. De har nemlig en del frister de må forholde seg til, som gjør det nødvendig med økt «fleksibilitet».
Poenget er at forskere og lignende stillinger er i en sterk posisjon til å hevde sine rettigheter. Eksempelet til Ulltveit-Moe opplever jeg som en måte å forsøke å ufarliggjøre en slik lovendring. De fleste av personene som i dag defineres til å være i ledende/ særlig uavhengig stilling – er ikke i den posisjonen.
Bakgrunn I
De første beretningene om hvordan «ledende/særlig uavhengige stillinger» ble utnyttet fikk vi under oppbygging av de store varehandelkjedene. Det ble rapportert om arbeidstakere som mot, det jeg oppfatter som, et svært beskjedent lønnstillegg – fikk tilbud om bli «sjefer» med ansvar for visse avdelinger i butikkene. Så godt som alle ble «sjefer». Hensikten var åpenbart å fristille medarbeiderne fra arbeidstidskapittelet i arbeidsmiljøloven.
For å oppnå måltallene som rettferdiggjorde den beskjedne lønnsøkning disse «sjefene» fikk – viste det seg at arbeidstiden for mange økte fra omlag 40 timer til 50-60 timers arbeidsuke.
Ble ikke dette en form for sosial dumping og en altfor vid tolkning av begrepet av «ledende/ særlig uavhengig stilling»? Etter hvert som åpningstidene er utvidet kraftig, har dette sikkert vært lønnsomme avtaler for eierne?
Bakgrunn II
Etter hvert som de store varehandleskjedene ble store og fikk mye makt, ble det innført ordninger med franchise/franchise light-takere. Det betyr at en forretningsutøver, det vil si «franchisetaker», får selge varer for en kjede på lisens, og vareuttakene skjer via den kjeden forretningen har kontrakt med. En franchise-kontrakt betyr gjerne at forretningsutøveren eier varebeholdningen mot en avgift, mens franchise-light betyr at man forvalter varekjedens varebeholdning i en forretning mot en avgift.
Eidsivating Lagmannsrett hadde en sak knyttet til en franchisetaker (butikksjef) som ikke nådde sine måltall og som av den grunn ble sagt opp fra avtalen. Franchisetakeren opplyste i retten at vedkommende hadde en arbeidstid på opp mot 70 timer per uke for å nå sine måltall. Det gikk bra helt til familien ikke ville mer, og det oppsto samlivsbrudd. Da ble det avtalt at franchisetakeren skulle ha omsorg for sine to barn annenhver uke. Det betydde at i de ukene vedkommende hadde omsorgsuker, kunne han ikke jobbe mer enn 40 timer per uke. Det resulterte i at vedkommende ikke greide å oppnå sine kontraktfestede forpliktelser etter avtalen. Da krevde kjeden en oppsigelse av avtalen under dekke av mislighold av avtalen.
Arbeidstilsynet kom frem til en interessant konklusjon i en tilsvarende sak ved en Nille-butikk i Tromsø i 2015, hvor konklusjonen var at butikksjefene ikke hadde en ledende stilling. Det betydde at butikksjefene etter Arbeidstilsynets konklusjon er omfattet av arbeidstidskapittelet.
Vil utvide arbeidsmengden
Slike eksempler som beskrevet i bakgrunn I og II snakker selvsagt ikke utvalgsleder Ulltveit-Moe høyt om? Og hvorfor det? Min spådom er at Ulltveit-Moe ønsker å legalisere arbeid som beskrevet i bakgrunn I og II under det nye begrepet «delvis uavhengig stilling».
Etter dagens lovverk er neppe eksemplene i bakgrunn I og II definert under «ledende/ særlig uavhengig stilling». Til det er de pålagte arbeidsoppgavene for detaljerte beskrevet i forhold til pålegg, instrukser og arbeidstidsordninger. Men for dem som har takket ja til slike arbeidskontrakter, uten tanke på hva lovverket sier, har situasjonen bare blitt slik.
Ingen tjener seg rikere raskere her i landet enn eierne av varekjeder, og det i et land med bare fem millioner innbyggere. Det fins årsaker til at det er blitt slik.
Innføring av «delvis uavhengig stilling» leser jeg slik at de store kjedene, aksjonærene og eierne av virksomheter ønsker seg «sjefer» som kan jobbe lange dager, og uten ekstra betaling. Og det ønsket tar Arbeidstidsutvalget hensyn til. Kort sagt – billigere arbeidskraft.
Bakgrunn III
Det å være eier av kjøpesentre er blitt lukrativt. Å drifte kjøpesentre handler ikke bare om å leie ut lokaliteter. Ofte krever eieren av et kjøpesenter en andel av overskuddet som den enkelte leietakeren får inn. I tillegg bestemmer senterledelsen åpnings- og lukketidene, hvilket gjør at den enkelte innehaveren av en butikk i liten grad kan defineres som selvstendig i forhold til arbeidstidene. Faktisk blir leietakerne fanget i et system som ligner på eksemplene beskrevet i bakgrunn I og II. Her vil begrepet «delvis uavhengig stilling» passe godt inn.
Bakgrunn IV
Vi må «omstille oss», hører vi til stadighet. En del av «omstillingene» som er gjennomført den senere tid går ut på at arbeidstakere må koste på egen utdannelse og sertifiseringer, holde eget utstyr (bil) og selge arbeidskraften til en virksomhet de har kontrakt med. For eksempel er dette vanlig i transportnæringen. Det fins tilfeller der prisene (fortjenesten) er blitt så presset av kjedene/oppdragsgiverne at arbeidstakeren ofte må langt over hva som er normal arbeidstid for å kunne få ei lønn å leve av. Her vil begrepet «delvis uavhengig stilling» passe godt inn.
Bakgrunn V
Import av arbeidstakere fra andre land kan være en trussel mot våre arbeidstidsbestemmelser. Ofte tilbys disse gjestearbeiderne oppholdssted i Sverige, men opererer i Norge.
Dette kom for dagen for to-tre år siden, da en sjåfør som kjørte for Bergvarabuss AB var innblandet i en trafikkulykke på Vestlandet. Sjåføren kom fra Filippinene. Angivelig både bodde, sov og jobbet vedkommende i den bussen han kjørte, med ei lønn på 23 kroner i timen.
Regjeringen og Arbeidstidsutvalget tilpasser seg servicenæringen
Fjorårets endringer i arbeidsmiljøloven og de endringsforslagene som Arbeidstidsutvalget foreslår handler i all hovedsak om
* arbeid på søndager (som vil øke fortjenesten til eierne av handelssentre)
* utvidelse av normalarbeidsdagen fra kl 21.00 til kl 23.00
* dagsverkets lengde utvides (det vil si at arbeidsgiver slipper krav om overtidstillegg/ubekvemstillegg for ubekvem arbeidstid)
* mer midlertidige ansettelser
* at avgjørelsesmyndighet på skift- og turnusplaner i større grad tillegges arbeidsgiveren.
Dette er alle kjente krav fra arbeidsgiverforeningene i handels- og servicenæringen.
Det vi også vet er at noen av dem som eier og kontrollerer handelssentre gir store valgkampbidrag til Fremskrittspartiet og Høyre. I tillegg vet vi at en av dem stilte helikopteret sitt til disposisjon for Høyre i valgkampen. Det gjør at de endringene som har funnet sted i arbeidsmiljøloven og de som foreslås av Arbeidstidsutvalget minner mer og mer om udemokratiske vennetjenester enn fundert ut fra samfunnsinteresser, demokratiske beslutningsprosesser og arbeidsmiljøforskning. Det er min påstand inntil det motsatte er bevist og dokumentert.
Den såkalte vetoretten til arbeidstagerne
Skift- og turnusarbeidere har ifølge loven rett til drøfting på vaktplaner med avtalerett. Det betyr at arbeidsgivers siste tilbud ikke gjelder ved inngåelse av vaktplaner som avviker fra arbeidsmiljølovens bestemmelser (og krever gjennomsnittsberegningsavtale). Det betyr at begge parter må være enige i innholdet i den avtalen som inngås. Arbeidsgiver hevder at dette betyr at tillitsvalgte har «vetorett».
Men dette handler ikke om at den ene eller andre siden har vetorett. Det handler om balanse i styrkeforholdet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden for å sikre at arbeidstakeren ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger ved utøvelse av arbeidet eller at sikkerhetshensyn forringes (som det heter i loven). Dette viktige prinsippet blir underslått og ikke kommunisert i de fleste debattene.
Ingen straff for arbeidsmiljøkriminalitet
I programposten Dagsnytt 18 (den 6. januar) ble leder i arbeidsgiverforeningen Spekter, Anne-Kari Bratten, intervjuet. Brattens begrunnelse for å avvikle ordninger med «drøftinger med avtalerett» er at «så lenge arbeidsgiverne holder seg innenfor lovens rammer, så bør arbeidsgiver ha siste ord når en turnus legges». Avsløringene i for eksempel Adecco-skandalen (fra 2011) viser at ikke alle arbeidsgivere tar ansvaret for en forsvarlig turnus særlig nøye.
Av samtlige 141 saker Arbeidstilsynet anmeldte for arbeidsmiljøkriminalitet i 2013, endte ingen av dem med dom, ifølge Dagsavisen. Det forteller noe om hvor lav risikoen er for arbeidsgivere som bedriver arbeidsmiljøkriminalitet.
Forslaget til Arbeidstidsutvalget handler kort sagt om å fjerne og forringe vernet om fritiden til arbeidstakerne.