Innesperret i Sinaiørkenen sitter tusener av eritreere og venter på å komme seg unna mishandling og tortur i flyktningkrisen verden glemte. Svensk-eritreiske Meron Estefanos har gjennom sitt eget radioprogram reddet rundt 1600 av dem fra den sikre død.
Som et av verdens yngste land har ikke Eritrea noen lang og stolt historie. Tvert i mot. Historien er både kort og kontroversiell. Preget av et regime som styrere med hard hånd og hvor ytringsfrihet og individuell frihet er nærmest fraværende. Tvungen militærtjeneste og få muligheter til en framtid i landet gjør at tusener månedlig flykter. For mange av flyktningene går ferden ved hjelp av kyniske menneskesmuglere gjennom Sinaiørkenen hvor de holdes i ‘torturleire’ på grensen til Egypt og Israel. Har man først kommet i menneskesmuglernes klør er utveien å betale for seg eller å ble drept når man forsøker å komme seg videre.
— Bare de siste to årene har 330.000 mennesker flyktet fra det eritreiske regimet. Hver dag kommer det eritreiske flyktninger til nabolandene, forteller den svensk-eritreiske menneskerettighetsaktivisten, Meron Estefanos til Radikal Portal.
Estefanos har de siste årene, fra sin egen leilighet i Stockholm, drevet et eget radioprogram hvor hun har formidlet kontakt mellom eritreere på flukt og deres familier. Forrige uke gjestet hun Norges Fredsråd i Oslo og fortalte om sine opplevelser og erfaringer i forbindelse med arbeidet med å hjelpe flyktningene.
Hjelp og støtte til flyktningene
— Målet mitt med disse radiosendingene er å forsøke å hjelpe og støtte flyktningene som er på flukt. Så langt har vi gjennom programmet klart å redde rundt 1600 mennesker ut av menneskesmuglernes klør, forteller hun.
Estefanos jobber ikke alene men har støtte av en rekke organisasjoner som jobber fr en bedre hverdag for de eritreiske flyktningene. Gjennom støttespillere på bakken spesielt i Israel, hvor mange av flyktningene ankommer før de beveger seg videre mot Europa, har Estefanos og hennes medhjelpere klart å bygge opp et nettverk som ivaretar flyktningenes behov og rettigheter.
— Eritreerne som har ankommet Israel, 35.000 i antall, har ingen form for rettigheter og blir sett på som en form for ‘pest’. Derfor er det viktig for oss å ha et nettverk på plass på bakken for å kunne hjelpe dem.
Torturleirene i Sinaiørkenen
Før flyktningene kan ankomme Egypt eller Israel har de gjerne inngått avtaler med menneskesmuglere eller blitt kidnappet av disse. De eritreiske flyktningene holdes som ‘gisler’ i eiendommer på egyptisk territorium på Sinaihalvøya og hverdagen er forferdelig.
— I disse ‘leirene’ opplever både menn og kvinner forferdelig tortur gjennom hele døgnet. I tillegg er det ikke uvanlig at kvinnene utsettes for voldtekt en rekke ganger i løpet av døgnet, forteller Estefanos.
Hun forteller videre om en hverdag blant flyktningene som er preget av frykt og smerte der de er bundet sammen med kjetting og gjennomgår de mest umenneskelige overgrep. Torturistene, som gjerne er lavt utdannede beduiner, lar også gjerne familie og venner få ‘ta del’ i mishandlingen over mobiltelefon slik at man skal bli presset til å betale løsepenger.
— Jeg er en sterk motstander av å betale løsepenger, men i tilfeller som dette er det ofte høyst nødvendig for å redde liv, understreker svensk-eritreeren.
Egypterne ser en annen vei
Tortureirene og deres lokasjon er godt kjent også hos egyptiske myndigheter, men foreløpig har man ikke hatt noe ønske om å gjør noe med problemet. Estefanos forteller at man før Hosni Mubaraks fall hadde en positiv dialog om å finne en løsning på problemet, men at man ikke kom noe videre før ‘Den arabiske våren’ kom for fullt og Mubarak ble styrtet som president. Aktivisten er ikke i tvil om at det ligger mye rasisme i egypternes tilnærming til problemet.
.. Det er ingen tvil om at det er rasistiske elementer i den behandlingen man ser flyktninger fra Afrika blir møtt med i arabiske land. For egyptiske myndigheter og egyptere generelt er dessverre ikke disse livene noe verdt, og dermed ønsker man heller ikke å gjøre noe for å redde dem, understreker hun.
Estefanos påpeker også at smuglerne er flinke til å sette egyptiske myndigheter i en knipe Ved å bruke israelske SIM-kort på telefonene man kommuniserer med, er det enkelt for egypterne å si at dette ikke er deres problem men et israelsk problem.
— Med denne praksisen er det lett for egyptiske myndigheter å si at dette skjer ikke på vært territorium så da er det ikke vårt ansvar, sier hun.
— Verdenssamfunnet har sviktet
Mens flyktningstrømmen fra Nord-Afrika til Europa, hvor også mange eritreere dukker opp, de siste månedene ha fått enorm medieoppmerksomhet er flyktningsituasjonen i Sinaiørkenen et glemt kapittel.
— Det er ingen tvil om at dette er en flyktningkrise verdenssamfunnet har glemt. 60.000 har død på flukt og rundt 6 millioner dollar har blitt betalt i løsepenger. Dette er en tragedie verdenssamfunnet ikke ar ønsket å ta på alvor.
Menneskerettighetsforkjemperen i Estefanos håper nå verdenssamfunnet endelig vil ta konflikten på alvor og stille de ansvarlige for lidelsene for den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag for brudd på menneskerettighetene.
— l nå har det ikke vært noen internasjonal vilje til å spore opp og straffe de som står bak disse fryktelige overgrepene. Jeg håper nå derfor snart kan være mulig å få til en endring slik at disse ‘udyrene’ må stå til rette for sine handlinger.
Løsningen ligger i Eritrea
I et land hvor befolkningen, som er igjen i landet, er beregnet til å være mindre enn den som har flyktet er det mange uløste spørsmål for fremtiden og hvordan kunne bygge opp et vekstkraftig og bærende samfunn. Med et regime som viser liten eller ingen interesse for verken et mykere styresett eller dialog med opposisjonen mener Estefanos det er viktig å styrke Eritrea ved å stanse de store flyktningestrømmene.
— Det beste man nå kan gjøre er å bli værende i Eritrea og jobbe for endringer fra innsiden, mener hun.
Estefanos mener det nå også er viktig at opposisjonen begynner å snakke sammen slik at man kan få på plass en samlende og sterk opposisjon.
— Slik det er i dag opposisjonen alt for svar og splittet til å kunne tvinge igjennom noen endringer. Derfor er det viktig at man smales og blir enige om en felles plattform som kan sette press på det sittende regimet, avslutter hun.