Feminismen for elitene, som forutsetter et klassesamfunn med høy grad av inntektsulikhet, må byttes ut med en feminisme som også gjelder for vaskehjelpen. En slik feminisme springer ut av et radikalt krav om likhet.

Det er en logisk umulighet at en vaskehjelp selv kan kjøpe seg vaskehjelp. Fenomenet vaskehjelper i private hjem forutsetter et system med høy inntektsulikhet. Man må tjene minimum 374 kroner i timen[1], som tilsvarer godt over 600 000 kroner i året etter skatt, for at det skal lønne seg å kjøpe fri sin egen tid fremfor å vaske selv, gitt at man bruker omtrent like lang tid som vaskehjelpen på å vaske sitt eget hjem.

Hvis dette premisset stemmer blir ikke kjøp av vaskehjelp et spørsmål om prioritering. De aller fleste vil tjene for lite til at det vil være økonomisk rasjonelt for dem å ikke vaske hjemmet sitt selv. Da blir spørsmålet, skal vi virkelig kaste bort energien vår på å kjempe for privilegiene til eliten, bare fordi denne eliten er kvinner? Er det dét som er feminisme?

Elitenes feminisme

I kvinnekamp, som i klassekamp, er det viktig å stille seg spørsmålet hvem er det vi forsøker å flytte makt til, og hvem er det vi forsøker å flytte makt fra. Hvis en løsning bare flytter makt i favør av en liten, privilegert gruppe, må vi spørre oss om det er mulig å universalisere problemstillingen med løsninger som kommer vanlige folk til gode.

Det virkelige problemet er ikke at høyinntektskvinner gjør mer husarbeid enn mennene sine, selv om menns holdninger også er viktige. Problemet er 8 timers normalarbeidsdag som fører til tidspress i hjemmet. Den universaliserbare løsningen er arbeidstidsreduksjoner. Dette kommer også vaskehjelpen til gode.

Det virkelige problemet er ikke at det sitter for få kvinner i styrene til statseide bedrifter. Problemet er at en liten gruppe personer i praksis har alt for stor innflytelse over utøvelsen av statens eierskap. En universaliserbar løsning er en massiv omfordeling av politisk innflytelse fra eliten til vanlige folk. Dette kommer også vaskehjelpen til gode.

Problemet er heller ikke at det er for få kvinner på listen over verdens 62 rikeste personer. Problemet er at verdens 62 rikeste eier like mye som den fattigste halvparten i verden. Den universaliserte løsningen er en massiv omfordeling av ressurser. Dette kommer også vaskehjelpen til gode.

Elitenes feminisme er en feminisme som forutsetter og forsterker et klassesamfunn der noen få personer har mest penger og makt. Økonomisk ulikhet og maktkonsentrasjon blir ikke bedre av at kvinneandelen i herskerklassen er minimum 40 %.

Vaskehjelpens feminisme

En feminisme som også skal gjelde for vaskehjelpen må springe ut av det samme radikale kravet om likhet som klassekampen i sin tid sprang ut av. Et krav som sa at det verken var naturlig, gudgitt, eller økonomisk nødvendig at en gruppe mennesker skulle få bestemme over en annen gruppe mennesker. Det er denne feminismen venstresiden bør holde fast ved. Spesielt når debatter om vaskehjelpenes arbeidsbetingelser og klassesamfunnet dette forutsetter blir forsøkt avsporet ved å skyve elitenes feminisme foran seg. Å kjempe for godene til et mindretall av privilegerte kvinner er en jobb som «feministene» i Høyre og NHO kan ta. Den kampen angår ikke oss.

[1] Klassekampen har regnet ut at minsteprisen på en times vasking er 374 kroner hvis vaskehjelpen skal sitte igjen med 169 kroner i timen selv, etter at trygdeavgift, forsikringer, moms osv. er trukket fra. 169 kroner timen er den allmengjorte minstelønnen i vaskebransjen og utgjør en årslønn på mindre enn 300 000 kroner før skatt.

Morten Johansen er lønnsarbeider.

2 svar på “En feminisme også for vaskehjelpen”

  1. Her er det mange gode påpekinger! Feminisme og klassekamp henger logisk sammen.
    Men det kunne også vært verdt å diskutere premisset i artikkelen om at man bare velger vaskehjelp dersom det lønner seg. («Man må tjene minimum 374 kroner i timen, som tilsvarer godt over 600 000 kroner i året etter skatt, for at det skal lønne seg å kjøpe fri sin egen tid fremfor å vaske selv, gitt at man bruker omtrent like lang tid som vaskehjelpen på å vaske sitt eget hjem.»)
    Motivasjonen for å kjøpe vaskehjelp (eller ferdig middag eller dekkskifte eller enkle håndverkertjenester) er vel ikke at regnestykket viser at det er pengemessig lønnsomt? Det er vel at man oppnår andre fordeler? F.eks. mere overskudd, tid med ungene, mindre belastning på en skrøpelig skrott eller mindre konflikter i hjemmet?

Kommentarer er stengt.