Cornelis Vreeswijk er min og mange andres profet, en kristus for sin tid, og ved å dvele ved hans usle person, er profeten krenket.
Når de gamle grekere skulle skrive taler vektla de tre ting: Taleren skulle fremstå som en god person, taleren skulle formidle sin tale på en slik måte at den traff rett og talen skulle ha et substansielt innhold. Dette kalte de ethos, pathos og logos.
Selv om jeg tilhører det ytterste venstreside, er det noen trender på venstresiden jeg ikke kan fordra. En av disse er den overdrevne vekten på ethoset, hvordan en person ter seg, fremstår og hvor godt rykte vedkommende har. Et eksempel er en bloggpost, hvor bloggeren har hengt seg opp i Cornelis Vreeswijk.
Dårlige mennesker, skikkelige rasshøl
Bloggposten er forfattet av Isabelle Ståhl, doktorgradsstipendiat ved Stockholms universitet og kronikkforfatter og litteraturanmelder i Svenska Dagbladet. På mange måter er denne et ekko av en lignende debatt som oppsto etter David Bowies død. Både Vreeswijk og Bowie var dårlige mennesker, skikkelige rasshøl. Bowie voldtok og pleiet seksuell omgang med mindreårige, mens Vreeswijk tydeligvis var en alkoholisert og sexistisk konemishandler. Denne typen kritikk, hvor man fokuserer på en persons gjerninger, er ikke så uvanlig på venstresiden.
Hovering over andres usselhet
Nei, jeg liker meg bedre blant horer og kriminelle, som en anarkistisk venn sa til meg en gang, enn blant disse selvgode venstreradikale pietister som finner seg selv i rett form. Horer som Sportiga Marie og kriminelle amfetaminhandlere på snetorget var også Vreeswijks foretrukne selskap, og det var blant disse, med sine skamslåtte kropper og slitte ethos, han skrev sine sanger. Han skrev sangene sammen med dem, om dem, og for dem. Vreeswijk selv var nemlig en av dem. En narkoman, alkoholisert kjeltring, et traumatisert flyktningbarn med alvorlige mentale lidelser.
Det er noe ærligere over et slikt menneske, som er mindre opptatt av formen, da hovering over andres usselhet blir mindre viktig. Desto viktigere var det nok å formidle en stemme, de usles logos, og den stemmen kan bare komme fra innsiden.
Hang med feil mennesker
Den som er fri for skyld kan kaste den første stein, var det en annen gammel anarkist som sa en gang for lenge siden, uten at vedkommende nødvendigvis hadde ventet seg at vi alle plutselig begynte å steine hverandre til døde. Logoset til den gamle anarkisten var bra, det var bare selvinnsikten det skortet på. Han kjente helt enkelt ikke sitt selvgode publikum, og kanskje skyldtes det at han helst pleiet omgang med horer og kriminelle.
Vreeswijk, en sexist?
Vreeswijk hadde nok et smått anarkistisk syn på det meste. I dag vil mange av hans sanger bli oppfattet som sexistiske, akkurat som Isabelle Ståhl påpeker, men satt i sin samtid var de nok ikke det. Og vi skal være forsiktige med å tilpasse fortiden til samtiden. Mange av hans viser ble laget i en tid hvor pornografi ble betraktet som noe venstreradikalt og frigjørende. Dette var i en tid hvor fri seksualitet sto mot høyresidens kristenmoralistiske pietisme. Den gangen da ethoset var høyresidens viktigste kjennemerke, uansett hvor hyklersk det måtte ha vært. I dag sammenfaller deler av venstresiden med gårdagens høyre i sin pietistiske hang til å fordømme et logos ved å klage på ethoset.
Fortiden er ikke nåtiden
Å omtale mester Cornelis som sexist, er omtrent like tåpelig som når ulike rasistklovner forsøker å ta Astrid Lindgren til inntekt for sine avskyeligheter, bare fordi hun hadde gjort Pippis pappa til «negerkung». Lite bryr disse seg om at hun senere angret dypt på dette da hun forsto hvor håpløst rasistisk det faktisk var. Men Lindgren skrev ikke sine bøker for sinte, hvite menn. Hun skrev for barn. Hun var selv en antifascist og kjempet et helt liv mot undertrykkelse. Hennes ethos er nærmest uangripelig. Dette gjenspeiles også i hennes bøker, med sin revolusjonære tematikk.
Selv om jeg tilhører det ytterste venstreside, er det noen trender på venstresiden jeg ikke kan fordra.
Tider forandres og det gjør også litteraturen. Onkel Toms hytte var en gang en antirasistisk roman som tok til orde for avskaffelse av slaveriet, uten at det nødvendigvis er slik vi betrakter den i dag, med alle sine rasistiske stereotypier. Det ville vært feil å omtale Harriet Beecher Stowe som rasist, for den del. Et rykte skal ha det til at Abraham Lincoln omtalte henne slik: «So this is the little woman who wrote the book that started this great war?», den gangen en anerkjennelse, i dag noe misogynt. Hvis det nå ble sagt i det hele tatt, selvfølgelig.
Kapitalismens ansikt
Vreeswijk skrev sine sanger for drankeren på glattcella, narkomanen med nåla i armen, tyven og morderen og alle andre som hadde falt utenfor. Sinnsyke syfilitiker, slik Jens Bjørneboe ville sagt anerkjennende. Disse, som hadde falt utenfor det beinharde og nådeløse kapitalistiske samfunnet. Nå befinner vi oss i en tid hvor den samme kapitalismen er i ferd med å vise sitt sanne ansikt for mange flere. Men én ting er sikkert, det var horene, fyllikene og de narkomane kriminelle som oppdaget det først. Også disse har venstresiden feilet.
En profet for sin tid
Vreeswijk er min og mange andres profet, en kristus for sin tid, og ved å dvele ved hans usle person, er profeten krenket. Men ikke mer enn at profeten selv ville svart i munter tone: «Ni kallar mig gör krumelur, uti ert damorgan. Och kritiserar min figur, som faktiskt liknar fan: Han gör små fräcka visor som damerna förströr! Men det är inte damerna, jag gör mina visor för». Det er også sant, men jeg syns likevel at enhver som har hengt seg opp i mester Cornelis’ ethos, kan finne frem «Ballad till en bra polis». For det er et logos for vår tid, i møte med neste generasjon av traumatiserte flyktningbarn.
Glitrende og modig essay om et generøst og djupt følsomt menneske. Respekt, Magnus!
Den tok du på kornet, Magnus! Som aktivist for likestilling og inkludering har jeg alltid hatt dyp respekt for Vreeswijk og Lindgren, banebrytende som de var på disse områdene.
Hvor er det du har opplysningene dine fra? Hvorfor kaller du Wreeswijk et «traumatisert flyktningebarn»? Hvilke kilder har du for at Bowie er en voldtektsforbryter? Er ikke dette stort sett fantasier?
Jeg bryr meg 00. oo om hva slags psykiske lidelser kunstneren hadde.
Og jeg velger å ha glede av morsomme viser og sanger som kunstneren framførte.
Kunsten lever, og mye av det er morsomt og treffende og ironisk og med gode miljøbeskrivelser.
Jeg bryr meg om kunsten som kunst og ikke om personen som kjendis eller pasient eller menneske med behov for legehjelp eller psykolog eller avrusing.
Jultomten. Ångbåtblues. F Åkare. Mördaranders.
Bra. Det er gledelig å se at det iallefall er noen som klarer å skille kunstneren fra privatpersonen.
«Det er noe ærligere over et slikt menneske».
Ingen tvil om det, og takk for at du påpeker det. Dessverre er det alt for få som klarer å fatte dette viktige poenget.
«Cornelis var ærlig tvers gjennom».
Javisst var han det, både gjennom tekster og livsførsel, på godt og vondt, og han la ikke skjul på det. Han ga det ut på plate med stor glede, humor, alvor og seriøsitet, selv om han visste at det ofte ville gi ham stor negativ kritikk og problemer. Spesielt i Sverige. Og det fikk han, mer enn fortjent, og ikke minst i Sverige, der han følte seg misforstått. Han uttalte flere ganger at han foretrakk å turnere i Norge fremfor Sverige, for han følte at nordmenn var mer lydhøre, ikke minst til hans tekster i.f.t sine «medborgare» i Sverige,som det meste forlangte å få høre «Hönan Agda». I tilegg til Sverige og Norge turnerte han ikke bare i Danmark, men også Belgia, Luxembourg, Frankrike og selvfølgelig Nederland. I Nederland hadde han også stor suksess som plateartist. Javisst var han alkoholist, stoffmisbruker, ikke bare snill mot sine koner, sjåvinist, homofob og mere til. Men det fratar ham ikke under noen omstendigheter det faktum at han fortsatt er Nordens største låtskriver og tekstforfatter. Og kanskje den mest produktive. Bare det siste tiåret av sitt liv ga han ut imponerende 17 LP-plater på 14 forskjellige plateselskap i 5 land. Som kunstner er det ingen som når han opp til hælene den dag idag, selv etter hans altfor tidlige død i 1987, i en alder av kun 50 år. Og han har kanskje aldri vært mer populær enn nå. Om man er uenig eller enig i hans tekster, så fratar det ikke det hans evne som en brilliat låtskriver, visepoet og lyriker. Man kan bare spekulere i hvilken vei hans karriere ville tatt om han ikke han hadde dødd så tidlig. Da han døde hadde et nytt og ungt publikum oppdaget denne unike artisten. Bare måneder før hans død, opptrådte han på Roskildefestivalen, på en av de mindre scenene, der arrangørene måtte stoppe konserten flere ganger pga den enorme pågangen av folk som ville se Cornelis, av et ny og ungt publikum som flere ganger holdt på å rive ned teltet der han og musikerne opptrådte i iveren for åoppleve konserten. Og dette var et nytt og ikke minst, ungt publikum som hadde oppdaget denne fantastiske artistens musikk. Selv Cornelis var svært overrasket over interessen for ham og hans musikk. Flere har uttalt at dette er eneste gang de har sett den ellers alltid selvsikre Cornelis redd, usikker og overrasket over den overveldende mottakelsen. Det er ikke annet enn tragisk at denne konserten ikke ble filmet. Og her startet for alvor en helt ny karriere for Cornelis, med et nytt, ungt og lydhørt publikum for Cornelis. Bare så trist at han aldri fikk oppleve dette selv. Kun måneder etterpå var han død, med over 700 000 i gjeld. Bare noen år etterpå hadde stiftelsen etter Cornelis millioner i overskudd, og øker fortsatt hvert år. Så både en og to nye generasjoner har oppdaget den allsidige kunstneren Cornelis. Noe Cornelis virkelig hadde fortjent å oppleve i sin levetid.