Det er trist at Berge er borte. Personlig beskjedne Berge. Som likevel ruvet: som politiker i SF og SV, som teolog og professor i historie, som mesterlig taler og fagbokforfatter, som visjonær demokratisk sosialist.
Berge Furre ble 78 år. Han var født på Stjernarøy i Ryfylke i 1937, tok artium på «Katta» i Oslo og begynte deretter å studere teologi. Han ble aktiv i Sosialistisk Studentlag, tilsluttet AUF, og kom etter hvert med i kretsen rundt avisa Orientering. Han ble også aktiv i Kristent fredslag og Folkereisning mot krig. Hans engasjement mot atomvåpenpolitikken både i øst og vest – og for en mer aktiv og brobyggende norsk fredspolitikk var allerede da svært tydelig.
Påskeopprøret i 1958
Berge var ledende i det såkalte «påskeopprøret» i 1958. Da klarte han og andre sos.stud.-ere å få flertallet i Aps stortingsgruppe til å skrive under en uttalelse om at Norge måtte bruke vetoretten i NATO mot USAs planer om å plassere atomvåpen i Vest-Tyskland. Men da partitoppene i AP og LO kom hjem fra sine påskeferier, startet de en motaksjon. Og de fleste underskriftene ble trukket tilbake etter sterkt press ovenfra.
Sosialistisk Folkeparti ble til
Etter hvert ble Aps uklare atomvåpenpolitikk og USA-binding og partiledelsens motvilje mot de radikale studentenes kontakter i Øst-Tyskland, umulig å leve med. Dermed begynte planene om å danne et nytt parti, et Sosialistisk Folkeparti, som både var rødere enn AP – men kanskje først og fremst et konsekvent fredspolitisk alternativ til NATO-partiene. «Det tredje standpunkt» ble lansert som et viktig slagord da SF ble dannet i 1961. Det innebar å kombinere en sosialistisk økonomi med fulle demokratiske rettigheter, til forskjell både fra kapitalismens materialisme og klasseforskjeller og ettparti-diktaturene i Sovjet og Øst-Europa. Det tredje standpunkt betød også et Norge utenfor NATO; en alliansefrihet i den kalde krigen med klare fordømmelser av atomvåpenopprustning både i øst og vest. Og langt sterkere satsing på tillitsskapende tiltak, forhandlinger om rustningskontroll og nedrustning. Og til slutt: Det tredje standpunkt innebar å ta parti med nasjonale og demokratiske frigjøringsbevegelser i den såkalte «tredje verden», motarbeide alle former for nykolonialisme og imperialisme – og satse mer på utviklingsbistand og en mer rettferdig verdenshandel.
En brennende ildsjel
Berge var noe i tvil om et SF. Det var viktige argumenter for å forbli i AUF og AP – og satse enda sterkere på en sosialistisk og fredspolitisk fornyelse innenfra. Han var ikke da, og ble aldri, tilhenger av tiltak som ikke var grundig gjennomtenkt og drøftet. Men når argumentene var avveid og beslutninger var tatt, var han da, som senere, en effektiv organisator, en politisk saklig agitator og en brennende ildsjel. Og ble dermed i 1961 en opplagt og svært kompetent første partisekretær for det nystartete SF.
Berge Furres liv
Resten av Berge Furres faglige og politiske liv har vært fyldig framstilt i aviser, radio og TV. En forkortet kortversjon er slik:
* Etter hvert ledende i å markere avstand til Mao-dyrkelse og autoritære og dogmatiske trekk i SUF (ml) i 1968/69 med resultat at SF fikk en ny ungdomsorganisasjon, SFU, som ideologisk var mer på linje med partiet.
* Stortingsrepresentant for SF/SV 1973-77 etter nei-seieren i EF-avstemningen i 1972. Berge ble leder av Stortingets landbrukskomite og fikk flertall i 1975 for et prinsippvedtak om at bøndenes inntekter skulle likestilles med lønningene til industriarbeiderne. Både EF-kampen og dette vedtaket var viktige spirer til det senere mer omfattende rød-grønne samarbeidet, både på Stortinget og i regjering.
* SV-leder 1976-83 – der han diplomatisk og tålmodig ledet det nye Sosialistisk Venstreparti, tallmessig dominert av det tidligere SF, gjennom flere vanskelige politiske prosesser. SV ble i hans periode mer og mer også opptatt av miljøpolitikk og feminisme – i tillegg til SFs tidligere hovedsaker. Mer kontroversielt ble Berges ideer om et mulig regjeringssamarbeid med AP. Men debatter og vedtak i partiet viste økt oppslutning om denne kombinasjonen av å være et protestpreget opposisjonsparti og å kunne bli et mer resultatorientert parti i formelle maktposisjoner. I alle fall måtte denne muligheten være avhengig av et sterkere SV, et ønske hos venstrefløyen i AP om et slikt samarbeid og støtte fra fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser. Denne diskusjonen fortsatte de neste tiårene – og endte som kjent med det rød-grønne regjeringssamarbeidet 2005-13. Byrådssamarbeidet i Oslo fra 2015 mellom SV, Miljøpartiet de Grønne og AP er foreløpig det siste resultatet av denne prosessen.
Teolog og kirkepolitiker
Berge Furre var langt fra «bare» politiker. Han var, som nevnt innledningsvis, også aktiv og aktet som historieforsker, fagbokforfatter og foreleser både som teolog og historiker. Mange av hans gjøremål og tillitsverv lå i grenselandet mellom politikk og fag; for eksempel medlemskapet i Lundkommisjonen som avslørte POTs ulovlige overvåking og i Nobelkomiteen, som ofte delte ut kontroversielle fredspriser. Også i grenselandet mellom teologi og religionspolitikk var han særlig aktiv det siste tiåret – med innlegg og tillitsverv som markerte ham som en liberal og åpen teolog og kirkepolitiker.
Hva var Berge Furre ikke?
* Han var ingen typisk utspillspolitiker for å komme fram i media. Besindig og avveiende var hans kvaliteter – av og til irriterende for noen, men på lenger sikt klokt.
* Han var ingen typisk SV-er slik stereotypene gjerne beskrev oss. Jeg så ham knapt med fotformsko eller lilla skjerf. Han var ekstremt ujålete i klesveien. Desto tydeligere ble hans politiske budskap.
* Han var ikke en typisk kulturradikal og urban intellektuell. Intellektuell, ja – men med røtter i bondesamfunnet, i nynorskkultur og kristent måtehold, både med hensyn til det økonomiske og det flytende.
En redelig idealist
Berge var en svært kunnskapsrik, klok og redelig idealist, vil nok attesten være, også fra mange politiske motstandere. Og samtidig jordnær – i sin interesse for landbruks- og distriktspolitikk. Og menneskenær i sin viktige innsats for blant annet Kirkens bymisjon og lokalt menighetsarbeid, dialekt- og målsak. Med slik saksbredde og grundighet i så mye; global solidaritet og fredspolitikk var kanskje hans viktigste engasjement – slik jeg møtte ham rundt 1960 i Sos. stud. og fredsbevegelsen, senere i en rekke aksjoner og utvalg – og i ledelsen av SF og SV.
Berges politiske verdier, hans tro, håp, mot og kloke aktivisme skal leve videre. Jeg vil lyse kampen for alles menneskeverd, for solidaritet og for fred over hans minne.