Unge er svært opptatt av fysisk aktivitet, men få tenker på trening av den psykiske helsa. Nå vil et lokallag i Mental Helse ha psykisk helse som obligatorisk skolefag.
Etter nyttårshelgens tragiske dødsfall til en 13 år gammel jente i Valdres har fokus nok en gang blitt rettet mot mobbing og annen psykisk terror og de alvorlige konsekvenser dette kan få for unge mennesker. Med denne og tidligere episoder i friskt minne mener nå foreningen Mental Helses lokallag på Stovner at det er på tide at psykisk helse og arbeidet med dette får en større plass i dagens skole.
— Alle snakker om fysisk aktivitet, trening på helsestudio, slankekurs, smilekurs og annet, men få eller ingen snakker om psykisk helsetrim. I skolen har blant annet naturfag, fysisk aktivitet og mat og helse fast plass på timeplanen. Hvorfor står ikke psykisk helse der også, spør lokallagsleder for Mental Helse Stover, Gunn Pound, på foreningenes egne hjemmesider.
• LES OGSÅ hvordan regjeringens satsing på tester og harde krav i skolen kan ødelegge elevenes psykiske helse: En blå-blå uhelsepolitikk
– Tiden er overmoden for et slikt fag
Etter å ha kjempet for innføringen av et slikt fag i mange år mener hun nå det er på høy tid at norsk skole setter dette på timeplanen.
— Tiden er overmoden for å tenke forebygging. Innføringen av skolefaget psykisk helse vil utvilsomt spare samfunnet for store utgifter. I tillegg vil det spare mange tusen mennesker for lidelser og tragedier, sier Pound.
Hun mener målet med faget må være å lære barn og unge å sette ord på sine egne tanker og følelser gjennom deltagelse i samtalegrupper. I tillegg mener hun elevene må få opplæring i ulike forskjellige psykiske lidelser og reaksjonsmønstre disse fører med seg. Elevene må, ifølge Pound, også lære om og få tildelt ulike verktøy for hvordan man kan takle livets små og store kriser.
Vil minske frykten
Ved å innføre et slikt fag i skolen håper Pound og hennes medlemmer at dette kan føre til en større åpenhet rundt psykisk helse og psykiske problemer enn hva som er tilfellet i dag.
— Jeg tror innføringen av et slikt fag kan føre til en større åpenhet og forståelse mellom mennesker og bidra til å minske frykten for det å bli sett på som annerledes, understreker hun.
Foreningen ser det også som svært sannsynlig at innføringen av et slikt fag kan gjøre mye for forebygge uønskede hendelser som selvmord, mobbing og skolefrafall. Samtidig mener de at toleranseevnen hos norske elever vil økes.
— Psykiske lidelser koster samfunnet rundt 40 milliarder årlig og rundt 225.000 mennesker står utenfor arbeidslivet på grunn av slike lidelser. Nå er det på tide at politikerne tar problemet på alvor og setter av penger på utdanningsbudsjettet til et slikt fag, konkluderer hun.
• LES OGSÅ hvordan systemet som er bygget for å hjelpe kan bryte ned barn med psykiske problemer: Brutt ned av systemet, i verdens beste land å bo i
Det finnes en del «barnevernskonspiratorikere» der ute. Jeg er begynt å få noe til felles med dem, dessverre, jeg er også begynt å bli kritisk til barnevernet. Men til forskjell fra dem mener jeg barnevernet blander seg for LITE, ikke for mye. Barnevernet tar ikke på seg sitt ansvar. Det går på erfaringer og opplevelser jeg har sett og gjort. Det gjelder for så vidt ikke bare barnevernet, hele systemet (kommune og stat) er gjennomsyret av en ukultur, «jeg gjør det jeg må så jeg kan vise til å ha gjort noe», heller enn et system som faktisk gjør noe for å hjelpe.
Jeg oppfatter det, dessverre, som at barnevernet i dette tilfelle har gjort alt for lite og nå forøker å skyve over ansvaret på andre. I likhet med barnevernskonspiratorikere er jeg pissed på barnevernet – hvis det viser seg at det er tilfelle. For da har et liv gått tapt for denne ukulturen.
Av hensyn til moren til jenta og saken bør utenforstående ikke spekuelere i årsak til det tragiske utfallet her, en ung jente på 13 år er død. Flere faktorer er ikke avklart og vil kanskje aldri bli det. Det man har hørt er at jenta har bitt utsatt for mobbing i mange år. Moren har tydelig vist et stort engasjement for å hjelpe ungen sin- det er også folk som har kjennskap til anoreksi hos unge som har uttalt at det kan være vanskelig å se at sykdommen er i en akutt fase når det er pågått over flere år.
Jeg spekulerer ikke stort mer enn du gjør når du nevner mobbing og anoreksi. Helt enig med deg i at moren har vært tydelig engasjert, det er jo derfor hun kontaktet barnevernet i håp om å få hjelp. Så lenge de ansvarlige skal granske seg selv vil det være en garanti for at feil og mangler ved systemet aldri vil bli utbedret.
Heldigvis er ikke alle enige med deg.
http://www.dagbladet.no/2016/01/14/nyheter/innenriks/krim/42724829/
Forhåpentligvis, krysser fingrene, betyr dette at en vil gå de forskjellige etatene skikkelig etter i sømmene. For moren har gjort alt hun kan. Det er både feigt og forferdelig galt (ikke minst, umoralsk) av staten å anklage moren når hun har tryglet og bedt alt av etater om hjelp – uten å ha fått noen.
Altså: Da er jeg stort sett enig med deg. Jeg mener bare at dette er så klart en svært sår sak, særlig for de nærmeste: da er det nok enda viktigere at utenforstående som ikke har satt seg veldig godt inn i saken spekulerer for mye i hvorvidt noen her kan klandres eller ei for 13 åringens død. Men når moren som fra flere hold er blitt beskrevet som veldig engasjert i datterens ve og vel og som en omsorgsfull forelder blir mistenkt for omsorgssvikt så er det jo riktig av pressen å fremme synspunktene til de som stiller seg kritisk til denne siktelsen. Anoreksi er en farlig sykdom som kan være dødelig. Hvilken behandling som bør tilbys anorektikere er så vidt jeg vet omstridt. Det er ikke alle som blir hjulpet. Jenta ønsket absolutt ikke å komme tilbake til sykehuset, vi vet ikke hva som var grunnen til at hun ikke ville det, men det kunne vært interessant å få innsikt i synes jeg. Når jenta i tillegg til anoreksi ble utsatt for en mobbing som ble ansett som så alvorlig at hun trakk seg ut fra den aktuelle skolen så er det en kombinasjon som ikke kan ha vært lett for noen å håndtere, særlig om ikke jenta hadde tiltro til hjelpeapparatet i tillegg. Jeg er enig i at en slik sak krever at hjelpeapparatet og alle involverte parter må bli utspurt og undersøkt i forhold til jentas helse og det tragiske utfallet men for mye spekulering er ikke bra synes jeg,
For ordens skyld: jeg vet hva anoreksi er. Som i, jeg har ei venninne som har slitt (og sliter vel fortsatt) med det. Hun lever normalt i dag da, men tankene er jo der. Det er det å føle at en har kontroll på noe, når så mye annet rundt en er vanskelig. En opplevelse av å mestre og å oppnå noe.
Min kritikk av offentlige etater går nok mer på at jeg ser et spor, et mønster, av noe jeg har sett mange ganger før. Mitt sinne går også på at jeg har sett de som skal være «de svakes forsvarer» heller være de som legger stein til byrden. Og det har jeg like mye rett til å føle på, og ytre, som andre har rett til å føle sorg.
Er det ikke innlysende hvorfor hun ikke ville tilbake til sykehuset? Hun ble ikke møtt med den omsorg – og ikke minst forståelse! som hun trengte. Og ikke minst, hun fikk aldri hjelpen hun skulle hatt. Somatisk har de nok hjulpet henne, men det var jo bare et symptom. Et symptom som… Nei, for meg er det rimelig tydelig hva som er skjedd. Så får du hate meg for at jeg sier høyt (skriver) det jeg tenker.
Mener dere på alvor at man i skolen skal forsøke å bøte på alle samfunnsskapte mangler.
Nei, hovedinnlegget tar kun opp det å legge til et fag om psykisk helse på skolen. Hvis du sikter til at det er utilstrekkelig for å få bukt med en rekke andre problemer, som mobbing, ekskludering, rasisme, osv, så er jeg enig med deg.