Sylvi Listhaug stjeler showet for tiden, og det kan virke som om partiets gamle stjerne, Per Sandberg, har mistet noe av piffen. Vi vet hvorfor.
Ved en inkurie kom jeg over en håndbok i baren på danskebåten. Eieren av denne hadde ved et uhell kommet i skade for å forlate stedet uten sine interne papirer for krisehåndtering i Fremskrittspartiet.
Dette rett etter at han vant hesteveddeløpet på scenen og galopperte avgårde til de liflige tonene fra Rai, Rai, no blir det fæst.
Les også: Fortellinga om en blåblå regjering.
Siden jeg er høyst ansvarlige, tok jeg hånd om papirene hans og prøvde etter beste evne å spore ham opp. Det lyktes meg ikke.
Jeg har ikke helt visst hva å gjøre med denne instruksen.
Men siden Frp nå kanskje mangler dette tydeligvis viktige dokumentet, trykker vi den her in extenso, så Frp vet hvordan de skal forholde seg til bruken av Per Sandberg.
Les også: Arbeiderpartiets farlige flørt med de blå blå.
At regjeringen nå har oppnevnt ham til fiskeriminister kan nemlig være en indikasjon på at Frp har mistet oversikten over korrekt prosedyre. Her følger den:
Fremskrittspartiets instruks for riktig bruk av Per Sandberg
I et parti som vårt har vi stadig en del problemer med velgerne våre. Det største er at de stemmer på den politikken vi har.
Når vi så kommer i posisjon og får gjennomført, viser det seg at våre velgere fort løper av gårde igjen.
Les også: Da Sverige snudde og fikk Europas strengeste innvandringspolitikk.
Videre er vårt velgergrunnfjell mer som de syv fjell enn ett ordentlig et.
Noen vil helst at vi skal være liberalister, noen at vi ikke skal like mange grupper, noen vil at vi skal være i opposisjon. Noen liker Siv, mens andre foretrekker Carl Ivar.
En del synes vi går for langt, andre aldeles ikke langt nok.
Både Carl Ivar og Siv byr på en del bryderi for oss.
Men når alt går i ball har vi et svært lager av supertøff teflon slik at absolutt ikke noe av feil fester seg.
Les også: Trusselen fra falske flyktningregnskaper.
Sterkt virkemiddel
Vi snakker om Per Sandberg (heretter PS). Selv om han på ingen måte er oppgradert eller fornyet så virker bruk av PS svært godt på våre velgere. Faktisk bedre enn Carl Ivar.
Dersom noen likevel skulle komme med stålredskaper mot teflonhinnen, så kjører vi pakka barndom og familiehistorier 2.0.
Når Per forteller om dette, tør ingen bruke skarpe gjenstander og absolutt all kritikk preller av.
Les også: Slår ring rundt norske asylmottak.
Nettopp fordi han virker så godt som sparkel over uheldige riper i renomméet vårt, bør han ses på som en type piri piri.
En svært sterk chili som setter en god spiss på en gryte, men som fort kan gjøre deg svært fortvilet ved for stor dose.
Han er best som libero og bør absolutt kun brukes uten faste bindinger. Ingen har prøvd dette noen gang, og konsekvensene er fullstendig uforutsigbare.
Måte å bruke ham på varierer fra medieutspill, hele veien fra leserinnlegg (uproblematisk internt) til bok (bok er voldsomt og vil gå litt ut over deler av partiet internt, så ikke for ofte.)
Les også: Gir regjeringa oss timer og tillit, skal vi fikse flyktningkrisa.
Viktig å huske:
PS besitter egenskaper som slugger, folkelig, fra landet, ikke-akademiker og mann.
I litt bedre perioder egner han seg derfor godt som merkevarebygger. Metoden da er å få ham med i gameshow på TV.
Når det stormer mer rundt ham kan han også sendes til talkshows. Om sosialistjournalistene blir ufine kan man bare kjøre ut pakka barndom og familiehistorier 2.0.
PS bør oppbevares tørt og kjølig i lukket glasskap. Og kun utløses ved større behov for å vinne velgere tilbake.
I sin tilstand av evig opposisjon kan han under ingen omstendigheter være i regjering, da dette vil lede til kognitiv dissonans som kan få ham til å gå istykker.
Hvis PS går i stykker har vi ingen plan B.