Valle de los Caídos, hvilestedet til Franco og grunnleggeren for Falange. Foto: Enrique lópez-Tamayo Biasco

140.000 «forsvant» under Francos regjeringstid. Ingen har blitt stilt til ansvar og ingen har fått en unnskyldning. Et korrupt system og sterkt høyreparti forsvarer diktatorens ettermæle, men en venstreside med vind i seilene vil plassere Franco på historiens skraphaug.

— For 40 år siden døde Franco, det er som om det var i går, sa Juan Carlos Monedero, journalist og en av grunnleggerne til det venstreradikale partiet Podemos, i forbindelse med 40-årsjubileet for Francisco Francos død.

Slakteren fra Málaga formidler dødsbudskapet.
Slakteren fra Málaga formidler dødsbudskapet.

20. november 1975 var dagen det spanske folk fikk dødsbudskapet: «Franco ha muerto» – Franco er død. Budbringeren var president Carlos Arias Navarro, også kjent som slakteren fra Málaga. Han uttrykte sin sorg på vegne av alle spanjoler og hyllet massemorderen og diktatoren som akkurat hadde trukket sitt siste åndedrag.

Arven etter Franco lever imidlertid fremdeles i Spania. Over 200 gater og torg bærer navnene til El generalísimo, personer, hendelser og stedsnavn tilknyttet hans terrorregime bare i Madrid. Fire mil utenfor hovedstaden ligger Valle de los Caídos. Der ligger diktatoren begravet under et 150 meter høyt kors. Det gjør også over 33.000 drepte navnløse soldater, dumpet i massegraver, fascister ved siden av anarkister, flere gravd opp og flyttet dit uten tillatelse fra familiene.

Anlegget ble reist ved hjelp av slavearbeidet til politiske fanger. Forholdene var grusomme og et ukjent antall personer døde under byggearbeidet med å lage gravplass til sin farao. «Trabajo enoblece» – arbeid gjør (deg) nobel – var slagordet regimet brukte for å rettferdiggjøre den groteske framferden. Det er som et hult gjenklang av «Arbeit macht frei» som figurerte i inngangspartiene til flere tyske konsentrasjonsleire før og under andre verdenskrig. De ideologiske båndene var også klare da Hitlers Tyskland bombet Francos motstandere og hjalp til med våpen og annen støtte sammen med Mussolinis Italia. Ikke overraskende reserverte Franco hedersplass til seg selv. Det er det kun én annen som har, José Antonio Primo de Rivera, grunnleggeren av Falange, partiet som skulle bli det eneste lovlige i nesten 40 år. Rivera døde også 20. desember og av de som mener det er verdt å minnes markeres ofte de to personenes dødsdager i en og samme seremoni.

LES OGSÅ om den politiske forfølgelsen i Indonesia: Et folkemord å være stolt av

140.000 «forsvunnede»
En venstreblokk vant valget i Spania i 1936. Resultatet kunne ikke aksepteres av spanske generaler som tok til våpen og startet en borgerkrig med støtte av store deler av både høyresida i landet og den katolske kirka. 500.000 menneskeliv måtte ofres for at Franco skulle vinne makta, men det stoppet ikke der.

Statsbesøk i Madrid 1940: (Fra venstre) Karl Wolff, Heinrich Himmler, Francisco Franco og Serrano Súñer (utenriksminister Spania).

Etter krigen rensket den ferske diktatoren ut flere av de fascistiske uromomentene. I stedet for å la bander staffefritt gå løs på venstresida og etniske minoriteter, slik som skjedde i Tyskland og Italia, ble undertrykkingen mer kontrollert og utført av staten. Ekspansjonskrigene til Hitler og Mussolini ble heller ikke Franco med på. Dette leder historiker og fascismeekspert Robert Paxton til konklusjonen at regimet etter at borgerkrigen gikk fra å være fascistisk til å bli et autoritært konservativt diktatur. Uansett hvilket navn man gir styret var det undertrykkende og morderisk.

Plataforma de Víctimas de Desparaciones Forzadas por el Franquismo har kommet fram til at minst 150.000 mennesker «forsvant» under krigen startet av høyrekreftene og statsterroren som fortsatte etter at seieren var et faktum.

«Per i dag er den spanske grunnen en enorm massegrav hvor man finner begravet menn og kvinner som var de første til å reise seg i forsvar for den legitime og demokratiske regjeringen til den andre republikken mot fascismen som strakk seg over Europa.» Slik ordlegger foreningen seg som søker en offisiell sannhetskommisjon og et rettsoppgjør med forbrytelsene under Franco.
Regjeringspartiet i Francos fotspor
Fraværet av grunnleggende menneskerettigheter forhindret ikke vestlige makter å samarbeide med Franco. «Franco var en lojal venn og alliert av USA» var Richard Nixons beskjed etter despotens bortgang. En venn i antikommunismen og på side med amerikanerne hva gjaldt støtte til latinamerikanske militærdiktaturer gjorde seg fortjent til ros og statsbesøk.
Franco_eisenhower_1959_madrid
Franco sammen med USA’s president Dwight Eisenhower i 1959.

Da den 82 år gamle herskeren takket for seg var det klart at det ville komme forandringer i landet. Det ble startet overgang fra et militærdiktatur til et borgerlig representativt demokrati. Prosessen var alt annet enn glatt og feilfri.

I 1977 ble amnestiloven vedtatt og den sikrer at massemordere og andre kriminelle tilhørende francoregimet kunne puste lettet ut – deres straffefrihet var sikret. Det var året før den fungerende grunnloven ble vedtatt. I 1981 ble parlamentet inntatt av en uniformert herre som avfyrte en pistol, samtidig som Valencia ble okkupert av militæret. Det ble en 18 timer lang gisselaksjon med parlamentsmedlemmene og andre innesperret. Statskuppet mislyktes, men sier sitt om et land hvor militærregimet ikke slapp taket.

Overgangen til et borgerlig representativt demokrati – la transición – var en prosess som i stor grad sikret landets økonomiske eliter, de i rettsvesenet, politi og militæret sine posisjoner. Faktisk ble også store deler av den politiske eliten værende på toppen.

Dagens regjeringsparti, det konservative Partido Popular, er videreføringen av Allianza Popular, et parti grunnlagt av en tidligere minister under Franco, Manuel Fraga. De fleste viktige personene i partiet hadde også bakgrunn fra diktaturet. I 1989 ble Partido Popular dannet etter flere mislykkede valg for forgjengere, med Fraga som leder. Det tok ikke lang tid før José Maria Aznar ble presidentkandidat. Aznar hadde bakgrunn som aktivist i Falanges ungdomsorganisasjon og ble etter hvert president i åtte år fram til 2004.

LES OGSÅ: Valg gir endringer i Spania: Ytre ventre-koalisjoner med ordfører i de tre største byene

Franquismen lever, men trues av venstresida
At rettssystemet domineres av de samme kreftene som under diktaturet fikk en av landets fremste jurister, Baltasar Garzón, merke til gangs. Garzón ble verdensberømt da han utstedte arrestordre på den tidligere militærdiktatoren i Chile, Augusto Pinochet. Den spanske dommeren la til grunn at de mistenkte Pinochet – en stor tilhenger av Franco – for forbrytelser mot menneskeheten under sitt militærdiktatur og de kunne dermed ta i bruk universell jurisdiksjon slik at det spanske rettsvesenet kan behandle en sak som har skjedd utenfor landets grenser. Bakgrunnen var slutningene til den chilenske sannhetskommisjonen. Garzón åpnet for lignende saker mot det argentinske militærdiktaturet og mot amerikanske myndigheter for torturen innsatte i fangeleiren på Guantánamo.

Baltasar Garzón hilser på Argentinas daværende president, Cristina Fernández.
Baltasar Garzón hilser på Argentinas daværende president, Cristina Fernández.

Da Garzón skulle gå i klinsj med krefter i eget land ble foten satt ned. Da han ville ha en rettslig undersøkelse av enkelte hendelser under Franco ble han til slutt suspendert, en avgjørelse som mottok internasjonal fordømmelse. Garzón mente grunnlovsbestemmelser ville trumfe amnestiloven, men det vil vi ikke få vite i denne omgang.

De drøyt 200 gatene og torgene i Madrid som bærer navn fra skrekkregimet får sannsynligvis nye skilt med andre bokstaver som skal pryde dem. Venstresida i Spania gjorde gode lokalvalg i sommer og tok makta i blant annet Madrid, Barcelona og Valencia. Den nye ordføreren i Madrid har satt ned en kommisjon som skal gå gjennom alle navnene og har lovet at de som kan knyttes mot Francos regime skal få nye navn. Flere spanske byer er i gang med eller har gjennomført prosesser som har fratatt den avdøde despoten tittelen som æresborger.

Men det er ikke bare en kamp for å fjerne hyllester og anerkjenne den blodstenkte historien til El Caudillo. Etter en lengre prosess ble den såkalte knebelloven, ley mordaza, satt i verk i Spania 1. juli i år. Den gjør det svært vanskelig å demonstrere, forbyr å ta bilder av eller filme politiet, gir politiet makt til å bøtlegge de som viser «mangel på respekt» uten at man har noen som helst mulighet til å etterprøve boten. Ulovlig demonstrasjon utenfor et visse politiske institusjoner kan gi bot på 5,2 millioner kroner. Spontandemonstrasjoner er forbudt.

Håp med en ny venstreside
Etter en stor demonstrasjon i sentrum av Madrid 15. mai 2011 bestemte en gruppe mennesker seg for å bli på Puerta del Sol. Det ble starten på 15-M-bevegelsen som på forskjellige måter har protestert mot regjeringens politikk etter den økonomiske krisa for fullt slo inn i Spania og har ført landet inn i en sosial krise med tusenvis av familier kastet på gata og en arbeidsløshet som fremdeles ligger på godt over 20 prosent.

Ut av 15-M sprang en ny spansk venstreside. Podemos, et parti som er mindre enn to år gammelt, er hovedaktøren og for tida ligger de på 17 prosent på meningsmålingene. Selv om 15-M, Podemos og resten av den nye venstresida i Spania har sin eksistensberettigelse som et alternativ til den forkrøplende innstrammingspolitikken både landets høyreregjering og deres forgjengere sosialdemokratene har påført den spanske befolkninga, ville det vært feil å redusere den til det. Den autoritære og antidemokratisk knebelloven har blitt nevnt. Partido Populars angrep på retten til abort er også et forsøk på å sette landet tiår tilbake i tid.

«Franquismens sønner fortsetter ved makta» ble det sagt i en demonstrasjon mot straffefriheten ved 40-årsjubileet for Francos død. Med Baltasar Garzóns hjelp ble drapsmenn og torturister fra det brutale argentinske militærdiktaturet (1976-1983) stilt for rette og dømt. Men når Argentina ber Spania om utlevering for å stille spanjoler som har begått samme forbrytelser for retten, sikrer sønnene ved makta at noe slikt ikke vil skje.

Det ville vært selvbedrag å se korrupsjonen i Spania uten å se på bevaringen av nesten hele eliten fra et brutalt regime. Da den økonomiske krisa ble et faktum hadde den spanske staten blant de lavere gjeldsbyrdene i EU. Da staten valgte å påta seg feilede spanske bankers gjeld på bekostning av hele økonomien og landets velferdsstat er det vanskelig å se det isolert fra denne kulturen. Når Partido Popular sannsynligvis har blitt ulovlig finansiert gjennom hele sin eksistens, mens et unisont media skreik seg hese om noe regnskapsrot rundt én person i Podemos (som for øvrig viste seg å være fullt lovlig) er det noe som lukter svidd.

Stadig flere i Spania, og spesielt blant unge, spør seg selv om hvilket land de egentlig bor i. 40 år med åpne sår gjør at stadig flere vil lege skaden, særlig blant de som er født etter Francos død. En forsoningsprosess blir umulig uten å anerkjenne skaden som er gjort og hva som har forårsaket den. Podemos kommer sannsynligvis ikke i regjering, men at partiet har blitt en kraft på så kort tid, med så lite midler og med så mange fiender sier sitt om at Spania er klar for en forandring.

Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal.