La det ikke være tvil: Historien om hvordan verden håndterte klimautfordringen kan fremdeles ende i fiasko og sivilisasjonskollaps

I Paris ga verdenssamfunnet seg selv marsjordren, men det er vi som må marsjere. Til arbeid!

Med diplomatisk vidsyn greide det franske presidentskapet for COP 21 å ro i havn den første globale klimaavtalen. Den er historisk, utilstrekkelig og et viktig steg i riktig retning. 195 land står bak dokumentet som Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius klubbet gjennom lørdag 12. desember. Verdenssamfunnet hadde vært samlet på et konferansesenter på en gammel flyplass utenfor Paris i to uker, og forhandlinger hadde pågått dag og natt. Fabius, vanligvis besinnet og rolig, snakket veldig fort, og kikket bare så vidt opp for å konstatere at det ikke var noen protester før klubben falt.

Han overså Nicaragua, det eneste landet som åpent motsatte seg den endelige avtaleteksten. Paul Oquist, delegasjonslederen fra det fattige, sentralamerikanske landet, tok ordet – litt snurt – etter at applausen hadde lagt seg, og påpekte det enorme gapet mellom det globale temperaturmålet som nettopp var vedtatt og det faktiske sammenlagte ambisjonsnivået i landenes nasjonale klimaplaner.

Kan bety død og bedervelse
I avtalen står det at global oppvarming skal begrenses til “godt under” to grader, og at vi skal prøve å ikke overskride 1,5 grader.

1,5-gradersmålet er et moralsk imperativ. Lavtliggende øystater vil forsvinne i havet ved høyere temperaturer enn det. Slik det ligger an i dag derimot, styrer verden mot godt over tre grader global oppvarming.

186 land meldte inn sine klimamål til klimatoppmøtet i Paris, såkalte “intended nationally determined contributions” (INDCs). Det er slike hjemmesnekrede mål som danner grunnmuren for den nye klimaavtalen. Dette er ingen ovenfra-og-ned-avtale, som Kyoto-protokollen; landene bestemmer selv hvor mye utslipp de vil kutte, og hvordan.

Eksperter har regnet på den sammenlagte effekten av landenes mål, gitt at de når dem: “Optimistene” anslår at bidragene vil kunne stanse oppvarmingen rundt 2,7 grader sammenlignet med førindustriell tid, men for eksempel Steffen Kallbekken fra CICERO har regnet ut at 3,7 grader er mer sannsynlig. Det er milevis fra 3,7 til 1,5 grader: det ene betyr død og bedervelse, det andre kan vi leve tålelig greit med.

Klimapolitikken skal aldri bli dårligere
Landene anerkjenner selv – i den delen av avtaledokumentet som omhandler implementering – at målene de har meldt inn ikke holder mål. Lyspunktet er at hvert land har forpliktet seg til å oppdatere sin “INDC” hvert femte år. Hver oppdatering må være bedre enn den forrige. Takket være den norske delegasjonen skal målene “reflektere landenes høyest mulige ambisjon” (i lys av dette er det verdt å spørre seg om det ikke er mulig for Norge å sikte høyere enn 40 prosent utslippkutt sammen med EU og full gass i oljeindustrien, som er dagens mål…).

Verdens land har altså blitt enige om aldri å vedta dårligere klimapolitikk enn den vi har allerede. Er ikke det nok til å blidgjøre Nicaragua?

Liten tillit til rike land
Nei. Oquists innlegg var ikke bare et uttrykk for skuffelse over dagens samlede ambisjonsnivå. Det var en blottleggelse av hvor lite tillit mange land i det globale Sør har til rike industriland i Nord.

Nicaragua etterlyste sågar en “plan B”, dersom det skulle vise seg at temperaturmålene sklir utenfor rekkevidde. Da burde det opprettes et globalt karbonbudsjett med tildeling av rettferdige andeler, sa Oquist. Rike land må kutte så mye, andre så mye.

Fordi mektige land som USA, India og Kina blånekter å la FN pålegge dem hvor mye de må kutte, er enighet om et karbonbudsjett á la det Nicaragua ønsker seg helt usannsynlig. Hver gang man har prøvd slike tilnærminger, har forhandlingene gått i stå eller utfallet blitt svakt.

Da er det mer realistisk å håpe på mer penger og støtte fra rike land, og Nicaragua påpekte også det skrikende behovet for at høyinntektsland må bidra mer til finansieringen av klimatiltak i sårbare lavinntektsland.

Det handler om rettferdighet
Differensiering – spørsmålet om rettferdig fordeling av “byrder” knyttet til klimaomstilling, eller “retten” til å forurense, har vært en av de mest betente stridsspørsmålene i forhandlingene. Hvordan skal man balansere hensynet til klimakutt, historisk ansvar for klimakrisa og ulike lands grad av sårbarhet? Skal såkalte “fremvoksende økonomier” – land som slipper ut mye i dag, men som historisk sett har lite skyld i global oppvarming og som fremdeles har mange fattige innbyggere – måtte forplikte seg like mye som rike industriland?

Paris-avtalen svarer i prinsippet nei; den slår fast, at “utviklede land skal ta ledelsen”, for eksempel når det gjelder finansiering av klimatiltak, men åpner også for at land som Kina skal få bidra frivillig. Det står ikke i selve avtalen hvor mye penger rike land skal bidra med, men i en tilleggsbestemmelse står det at de økonomiske bidragene skal oppjusteres før 2025 fra et gulv på hundre milliarder dollar årlig.

Til sammenligning ligger behovet for utslippskutt og klimatilpasning i utvikingsland på mellom 600 og 1550 milliarder dollar i året. At Nicaragua mener avtalen er utilstrekkelig når det kommer til finansiering, er altså ikke så rart.

Utilstrekkelig avtale
Mange har forsøkt å definere narrativet etter Paris. De er ikke helt samkjørte:

Flere fra sivilsamfunnet og “climate justice”-bevegelsen uttrykte, i tillegg til raseri over gapet mellom ambisjonene og den faktiske innsatsen, dyp skuffelse over hvor lite forpliktende avtalen ble, uten sanksjonsmuligheter eller tiltak som sto i samsvar med målene. De måtte også fortvilet konstatere at hensyn til menneskerettigheter ikke nevnes i avtalens formålsparagraf eller operative del, bare i forteksten. USA fikk dessuten gjennomslag for at fattige land som rammes først og hardest av klimaendringer ikke skal kunne kreve erstatning av rike land som skapte klimaendringer. Det langsiktige utslippsmålet er også temmelig svakt og sier bare at utslippskurven skal nedover “så fort som mulig” og at det skal bli balanse mellom menneskeskapte utslipp og det som kan absorberes eller fanges opp av natur og/eller teknologi en gang etter 2050. Avtalen er rett og slett lite konkret eller for svak på de fleste vesentlige punkter.

Med hyping skal klimakrisen løses
Andre – kanskje særlig FN-toppene selv, for ikke å nevne Norges egen Tine Sundtoft – har valgt å fokusere på at avtalen faktisk er historisk (aldri før har hele verden vært med på noe sånt) og at den er mer ambisiøs enn vi kunne håpe på (hvem hadde egentlig trodd at 1,5 grader skulle inkluderes i teksten på forhånd?). Håpet er at denne historiefortellingen får investorer og næringsliv til å skjønne hvilken retning det går i, litt uavhengig av realismen hva gjelder tempo og destinasjon (det er verdt å merke seg at kullaksjene fikk en ordentlig dupp etter lørdag). Dessuten er det et poeng å “hype” avtalen, slik at det blir flaut for bakstreberske land å la være å komme til bordet med progressive klimamål hvert femte år. Det må bli kult å være klimapolitiker, mens sinker og fossiler må stigmatiseres!

Personlig velger jeg å fokusere på at:

1. Avtalen plasserer ansvaret for klimapolitikken solid i det nasjonale domenet. Det kommer ingen global karbonpris for å redde oss, som oljelobbyen har insistert på. Vi må fase ut fossile brensler helt selv. Vi skal samarbeide med andre, men det blir ikke overnasjonale direktiver som kutter utslippene. Det er vi, velgerne, som må holde våre politikere i øra for å få has på farlige klimaendringer.

2. Hvis vi vil holde den globale oppvarmingen “godt under 2 grader”, og hvis vi for alvor vil prøve å holde den under 1,5 grader, da må all leting etter ny olje og gass på norsk sokkel opphøre. Rike land må ha faset ut fossilt rundt 2030 og resten må være borte i 2050. Dette temperaturmålet vil kunne gi en helt ny dynamikk i norsk oljedebatt.

3. Klimakampen er ikke over. Paris-møtet har satt klima på dagsorden, nå er det vår jobb å smi mens jernet er varmt og unngå at det kjølner. Det er mye som kan stjele oppmerksomhet fra spørsmål om solceller, kvotekjøp og oljeutfasing, for eksempel nye kriger, økonomiske nedgangstider eller politisk og sosial uro i verden.

Til arbeid vi går!
La det ikke være tvil: Historien om hvordan verden håndterte klimautfordringen kan fremdeles ende i fiasko og sivlisasjonskollaps.

Men med Paris-avtalen i bakhånd kan vi med fornyet styrke gyve løs på oppgaven foran oss: Å skape et politisk klima hvor det belønnes å ta samspillet mellom jordas økosystemer og vitale samfunnsfunksjoner på alvor. Å skape et samfunn drevet framover av ren energi og smart teknologi, tuftet på respekten for liv, hvor mennesker kan sameksistere uten å legge unødig press på livsgrunnlaget og andre arter.

I Paris har verdenssamfunnet gitt seg selv marsjordren, men det er vi som må marsjere. Til arbeid!