Et «Skrik» fra kvikkleira i Bjørvika

Bjørvika trenger Deichman – Tøyen trenger Munch. Redd Munch fra Bjørvika!

Skrinlegg Lambda en gang for alle. Det er dyrt å bygge prestisjebygg i kvikkleira – da må det være nok med ett! La oss beholde og utvikle Munch på Tøyen. Det vil spare oss for milliarder – penger vi kan bruke på å løfte Tøyen videre, i stede for å sløse penger på å la Munch synke ut i fjorden.

Da bystyret fikk fremlagt prisen for Nye Deichman i 2009, kostet det 1,18 milliarder kroner. Nå er kostnadene på bygget anslått til 3,1 milliarder og langt dyrere vil det bli. Det nye hovedbiblioteket blir også utsatt i tre år på grunn av grunnforholdene i Bjørvika. Det er ganske utrolig at man kan vedta prestisjebygg etter prestisjebygg i Bjørvika, uten å forstå kostnadene ved å bygge på kvikkleire. Derfor er det fristende å rope stopp til Nye Deichman. Men uten det nye hovedbiblioteket vil Bjørvika synke ut i fjorden som en bydel kun for eliten. Bjørvika må bli en levende bydel, ikke bare en arbeids- og lekeplass for finanseliten. Et nytt hovedbibliotek vil være med å skape liv utenom arbeidstid — et tilbud for absolutt alle — helt gratis. Akkurat det Bjørvika trenger. Derfor er det svært viktig at det nye hovedbiblioteket blir bygd her, koste hva det koste vil. Nye Deichman blir dessuten billigere i drift enn det gamle hovedbiblioteket.

Munch på Tøyen
Da Munch-museet åpnet på Tøyen i 1963 fikk Edvard Munchs kunst et varig hjem i et område der kunstneren selv vokste opp. Kostnaden var den gang en helt annen, men stoltheten av å få et eget museum for Munch på Tøyen var stor. Edvard Munch tilbrakte mye av barndommen sin i Tøyenparken og Botanisk hage. Familien hadde en liten leilighet på Grünerløkka og faren hadde sin praksis på Tøyen. Plasseringen av museet på Tøyen var en kulturpolitisk beslutning om å spre kulturinstitusjonene i byen. Da som nå slet Tøyen med store sosiale forskjeller og fattigdom, tanken var at Munchs sosialrealisme skulle få flere til å engasjere seg i hans kunst. På kort tid ble Munch et forbilde for mange på Tøyen. Han ble en folkekunstner. Da jeg vokste opp på Tøyen på 80-tallet var fortsatt Edvard Munch, nabolagshelten vår.

Ingen skam å snu, igjen…
Det er ikke ofte at jeg gråter grunnet politiske vedtak, men da jeg fikk sjokkmeldingen om at Marianne Borgen og gjengen hadde snudd og gikk inn for å flytte anarkisten Edvard Munch til et av de nye glassbyggene til finanseliten i Bjørvika, ja da gråt jeg. Siden den gang har jeg fortalt at Lambda vil ende opp med å koste fem milliarder kroner – mange milliarder mer enn det man fikk igjen i Tøyen-løftet. Marianne og gjengen har ikke annet valg enn å snu, igjen. Byen vår sliter med en «Høyregjeld» på snart 50 milliarder kroner. Foruten de fem milliardene det kommer til å koste å bygge Lambda i Bjørvika, så vil driftsbudsjettet til Lambda komme opp mot 500 millioner kroner årlig.

Snudd så mange ganger før
Bystyret vedtok i 2005 en utvidelse av museet på Tøyen. Bystyret avviste samtidig et forslag om å flytte Munch til Vestbanen, og planleggingen av en utvidelse og modernisering av Munch-museet på Tøyen var i gang i 2006. Etter et halvt år la byrådet Tøyen-alternativene i en skuff. Dermed gikk bystyrets ønskede utbyggingsplaner ut bakveien. Etter valget i 2007 begynte bystyret nok en gang å drøfte flytting av museet. Plutselig var havneområdet omskapt til byens nye sentrum. Dit skulle alle kulturinstitusjoner flyttes. En sterk aktør i dette uryddige spillet var havnevesenet, som selv skrev ut arkitektkonkurransen om et nytt Munch-museum beliggende i Bjørvika. Vinneren ble et bygg som minnet mye om Oslo Plaza, bare med hatten utover i stedet for innover, bygget het ”Lambda”. Bystyret vedtok i august 2009 med 36 mot 23 stemmer å bygge på Paulsen-kaia.

Hastverkpreget prosess
Beslutningen var resultat av en hastverkspreget og ensidig prosess. Bystyrets medlemmer hadde ikke fått et objektivt materiale som dokumenterte konsekvensene av en flytting. De reelle kostnadene ved å bygge et slikt bygg i kvikkleire ble aldri diskutert. Lambdas alvorlige svakheter som museumsbygning ble heller ikke drøftet, bystyrepolitikerne lot seg overbevise av flotte tegninger og dyre presentasjoner om hvor flott dette skulle bli. Her skulle endelig snorklippekåte politikere få klippe en skikkelig snor.

Hundretusener vil strømme til Tøyen
På Tøyen ligger alt til rette for en utbygging, som vil gi et mye bedre museum for 1/3 av prisen. Her kan museet bli en del av bylandskapet. Delvis nedgravd, og med et lokk over Finnmarksgata, vil bygget få et åpent kulturlandskap som bare Slottet har maken til i denne byen. La oss samtidig omdøpe Tøyenparken til Munchparken, slik kan vi få til en sammenslåing av grøntområdene på Ola Narr, Tøyenparken og Botaniske hage til en unik flott park for kunst, kultur, opplevelser og aktiviteter. Dette kan da bli østkantens svar på Vigelandsparken/Frognerparken, men med et nytt Munch-museum i sentrum av parken. Hundretusener vil søke hit for rekreasjon og opplevelser. Og med en atkomst som er mye enklere enn til havnebassenget, med tre minutters gange fra egen T-banestasjon ”Tøyen/Munch-museet”, tilgjengelig for hele byen.

Snu i tide!
Turister trenger ikke et dyrt glasshus i havna for å finne veien til Edvard Munchs livsverk. Ingen har heller uttrykt noe ønske om det. Bystyret må nå omgjøre vedtaket om Lambda. Både av økonomiske årsaker, men også på grunn av at de nye faktiske forholdene og tidligere kulturpolitiske beslutninger som gjør dette nødvendig.

Vi husker alle Suverin Suveren, som til slutt tok til vettet, og snudde i tide. Raymond og Marianne, det er jo ingen skam å snu, men gjør det i tide.