I mediebildet i de siste årene er de særlig to grupper som har ropt på vår hjelp; de MS-syke og de som er rammet av kreft. Hvordan oppleves det når hjelpen uteblir?
Kan jeg få slippe å legge ut hele min sykdomshistorie for offentlig skue. Kan jeg få slippe å måtte tigge og føle meg så fattig som jeg gjør nå.
Kan jeg få slippe å bli konfrontert med min egen sykdom hver eneste dag i mediebildet. Kan jeg få slippe å se at min sykdom betegnes som invalidiserende, meget alvorlig og potensielt dødelig. Kan jeg få slippe, vær så snill. Det skremmer meg og gjør meg lei meg. Det gjør det vanskelig å holde motet oppe og se lyst på fremtiden. For jeg har ikke penger til å bli frisk.
Kan jeg få slippe å se andre med min sykdom, med penger, ta seg råd til en medisin som mest sannsynlig vil gjøre dem friskere, og i noen tilfeller helt friske. Jeg har ikke oppsparte midler Bent, jeg har heller ikke et hus å selge eller låne på, for jeg kom meg aldri inn på boligmarkedet. Jeg jobber fulltid, men tjener ikke nok. Det gjør meg fortvilet og jeg får ikke sove om natta. For jeg ikke har penger til riktig medisin.
LES OGSÅ: Du kan leve et helt normalt liv med MS
Kan jeg få slippe å se stadige innsamlingskampanjer som er startet av familie og venner av den syke. Det gjør vondt, for jeg er ikke sikker på om min familie og mine venner har mer penger enn de trenger selv. Eller kanskje de ikke klarer å samle inn nok. Jeg vet ikke. Jeg tørr heller ikke å spørre. Om de vil starte en slik for meg. Jeg har så mange vonde tanker og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Kan jeg få slippe å starte den selv. Jeg har ikke lyst til å tigge, skjønner du. Det er ikke helt meg, og vi har aldri gjort det slik før. Jeg trodde velferdsstaten skulle ta seg av oss, vi som blir syke, der vi alle betaler inn skatt til fellesskapet. Har vi sluttet med det Bent?
Penger gjør deg kanskje ikke lykkelig, men kan redde livet ditt
Kan jeg få slippe å se syke måtte ydmyke seg selv i media. Kan jeg få slippe å se at de forklarer seg inngående om alle sine symptomer og alle sine utfordringer, bare for å kunne vekke nok forståelse og sympati. Det burde være privat. Det burde være en sak mellom pasient og lege. Det er du som henviser meg dit, til media, for å selge min egen historie. Du vet, Bent, det legger en sten til byrden å vite at noen der ute koser seg med din tragedie, og nettavisene får klikk og annonseinntekter på ditt liv. Hvordan kan du sitte å se på dette?
Les også Olav Innsets: Redningsaksjon for velferdsstaten? – høyreretorikk i et historisk perspektiv
Kan jeg få slippe, om jeg skulle være så heldig å skaffe nok penger, å måtte dra til utlandet for behandling. Til et land langt borte. Langt borte fra familie og venner som kunne vært ei god støtte under en potensielt dødelig behandling. Kan jeg slippe å måtte legges inn på et sykehus der helsepersonellet prater et språk jeg ikke forstår og har rutiner jeg ikke er kjent med. For jeg føler meg så mye tryggere på mitt lokale sykehus.
Kan jeg få slippe å sette meg i dyp gjeld, bare for å kunne bli frisk. Kan jeg få slippe å tenke på penger nå når jeg er syk. Jeg har mer enn nok med å mestre min egen sykdom.
Bent Høie, hvorfor gjør du dette mot meg?
Les også MS-forbundets Olav Førde om stamcellebehandling: Hva nå for MS-pasientene?
Kraftige angrep på velferdsstaten
En velferdsstat betegner en stat som i stor grad skal garantere for samfunnets medlemmer, om de skulle bli rammet av sosial nød, ved arbeidsledighet og alderdom. Den skal sikre utdanning og være et sikkerhetsnett, skulle du bli syk. Etter at de blå-blå kom til makten har vi sett stadige angrep på vår velferdsstat, og konsekvensene for den enkelte er brutale og noen ganger dødelige.
I mediebildet i de siste årene er det særlig to grupper som har ropt på vår hjelp; de med MS, som trenger stamcellebehandling, og de kreftsyke, som trenger en medisin som ikke er godkjent for bruk i Norge. Disse to gruppene er tvunget til å skaffe penger selv for riktig behandling, en behandling som kan koste dem millioner.
En behandling som kan sørge for betydelig bedre livskvalitet, som kan sørge for at de beholder sin plass i arbeidslivet, som kan sørge for at de ikke invalidiseres ytterligere og som kan i mange tilfeller kan være livsforlengende. De blå-blå nekter dem denne muligheten, og snur ryggen til de mange rop om hjelp. Svake grupper blir igjen oversett, til fordel for de kapitalsterke.
Les også om TISA-avtalen, om handel med tjenester: 10 ting du må vite om TISA
For dette skjer i ei tid de aller rikeste får betydelige skatteletter, skatt som skulle vært betalt inn til fellesskapet for å sikre oss alle velferd og god helse. Der de aller rikeste kan få beholde sitt privatliv og betale for sin behandling selv, er vi andre henvist til sosiale medier og vår evne til å selge vår sak. Slik kan vi bare ikke ha det.
Skribenten har kjent MS siden 2007. Hun blir ikke av det norske helsevesenet ansett som en passende kandidat for stamcellebehandling i Norge, et tilbud som i dag er meget begrenset.
Veldig bra skervet, men gjør meg forferdet å lese. Det hører kanskje ikke inn artikkelen, men det er anledning å spørre: hvem tjener med din sykdom? Hva bruker man penger til. For vanlige medisiner går for hver krone minst 10-15 øre til aksjeutbytte og ssv. minst 10 ører til til overhøyde lederlønninger. Det er ingen naturlov at slike behandlinger må være så dyre.
Takk for kommentar og god tilbakemelding. Min medisin koster rundt 250 000 i året, så da er det ganske så opplagt hvem som tjener på min og andre MS-sykes sykdom. Når det gjelder stamcelletransplantasjon mangler helsevesenet i Norge forskning. Ingen legemiddelfirma er interessert i forskning som kan gjøre pasientene friske, det er den største utfordringa her.