Vi trenger en arbeidsmiljølov som kan garantere for arbeidernes helse – det vi har fått er det motsatte.

Skift og turnusarbeid ble grundig gjennomgått da arbeidsmiljøloven ble utformet i 1977. Bak lovparagrafene lå metervis med forskning og dokumentasjon rundt ulemper og helserisiko forbundet skift- og turnusarbeid. Siden den gang har arbeidsmiljøforskningen bare forsterket dette bildet.

Det man statistisk fortsatt kan konstatere er at mange skift- og turnusarbeidere får en tidlig slutt i arbeidslivet – i snitt rundt 55 år – og de ender ofte opp som minstepensjonister, grunnet en redusert opptjeningstid på pensjon.

En av konklusjonene da arbeidsmiljøloven kom, var at det var ytterligere behov for å fremme tiltak for å forebygge bruk av skift- og turnusarbeid og for å utrede dets helsevirkninger. I 1979 fikk vi derfor NOU nr 56 – senere omtalt som «skiftarbeiderkomiteens innstilling».

Forbud mot nattarbeid
Med arbeidsmiljøloven av 1977 ble det innført et generelt forbud mot bruk av nattarbeid, der loven ble utformet slik at man skulle begrense nattarbeid til bare å gjelde de yrker som det er helt nødvendig at fungerer om natten.

Etter skiftarbeiderkomiteens innstilling oppstod en stor diskusjon om hvordan man skulle kompensere arbeidstakere som jobbet nattskift. Man stod ovenfor to valg: kompensere nattarbeid med mer fritid, eller kompensere ubekvemme arbeidstider med penger.

I valget mellom penger eller økt fritid som kompensasjonsordning valgte flertallet av arbeidstakerne i all hovedsak økt betaling.  Staten valgte derfor en delt løsning for kompensasjon med tidsberegning, der arbeiderne fikk 15 minutters tidskompensasjon for å jobbe natt, kombinert med økonomisk kompensasjon for nattarbeid.

Tanken var at det skulle koste arbeidsgiver å benytte arbeidere på tider av døgnet som medfører helserisiko, og at arbeideren skulle få mer fritid til å restituere seg. Dette for å motvirke et «forbruk» av arbeidstakere som tvang dem til en tidlig slutt i arbeidslivet.

Økt økonomisk kompensasjon var også ment å gi arbeideren og vedkommendes familie økonomiske muligheter til bedre kvalitetsfri, med penger til teater, kino, idrettsarrangementer osv. Det er slik at også familiemedlemmer av skift- og turnusarbeidere underlegges en form for skift og turnus, siden arbeidssituasjonen påvirker fritid og fritidsaktiviteter.

Undersøkelser viser at samlivsbruddsraten ligger 50 til 60 prosent høyere for skift- og turnusarbeidere enn for de som jobber normalarbeidsdag. Det viser at skift- og turnusarbeid både er en sosial og velferdsmessig utfordring, og en samfunnsutfordring.

Økonomisk kompensasjon for ubekvemt arbeid er blitt spist opp
Det at skift- og turnusarbeidere fikk økt økonomisk kompensasjon i form av nattillegg, medførte at lønningene til skift- og turnusarbeidere oversteg mange av lederlønningene. Det utløste en «krig», og et krav om at ledelse og lederansvar måtte belønnes. En leder «kunne ikke tjene mindre enn de vedkommende ledet», het det den gang.

Siden lønnsbudsjettene har sine begrensninger, ble dette med økte lederlønninger i stor grad løst ved at man generelt reduserte på grunnbemanningen hos skift- og turnusarbeidere. I første rekke fjernet man faste ansatte som hadde som oppgave å avløse ved sykdom, ferier, permisjoner og liknende. Disse ble enten ikke erstattet, eller erstattet av «tilkallingsvikarer» – en stillingstype som er ikke hjemlet i lovverket. Kostnadene ved bruk av vikarer fra vikarbyråer kunne dekkes inn på andre budsjetter det ordinære lønnsbudsjettet. Samtidig økte kravet til effektivitet på nattarbeid – til tross for at forskning viser at kroppen ikke er i stand til å yte like effektivt på natt- som på dagarbeid. Resultatet blir at skift- og turnusarbeidere er underlagt et helt annet arbeidspress enn de var da arbeidsmiljøloven kom i 1977.

Lav grunnbemanning og bruk av vikarer (som ofte blir stående fast på laveste lønnsstige), har medført mye bruk av overtid på både fast bemanning og vikarer. Det har skapt et helse- og velferdsmessig svært uheldig arbeidsmiljø både for faste ansatte og innleide vikarer i mange virksomheter, noe som kan generere et høyt sykefravær. Denne erkjennelsen kom veldig klart til uttrykk ved det privatdrevne Ammerudhellinga sykehjem i Oslo i 2011 – kjent som «Adecco-skandalen» – hvor det ble drevet et umenneskelig rovdrift på personalet. I etterkant av Adecco-skandalen er det avdekket flere liknende tilfeller av arbeidsmiljøkriminalitet, særlig overfor innleide arbeidstakere fra andre land.

Lederlønningene tar kaka
I dag har høye lederlønningers innhogg i lønnsbudsjettene medført at skift- og turnusarbeidere har kommet dårlig ut økonomisk, og mange er blitt lavtlønnede. Man regner i dag med at en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er ca kr 468 000 pr år. I utgangspunktet skal ingen tjene under 90 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Men mange skift- og turnusarbeidere ligger under dette nivået i dag, eksempelvis innenfor vekterbransjen, hotell og restaurant m.fl. Eksempelvis vektere – som har mye ubekvem arbeidstid – tjener årlig mellom 350 000 og 360 000. Skift- og turnusarbeidernes helserisiko blir ikke lenger belønnet slik lovgiverne la opp til ved innføringen av ubekvemstillegg.

Arbeidsmiljøloven motarbeides
Spesielt skremmende var det å lese at selveste leder av arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget, Arve Kambe fra Høyre, uttalte at skift- og turnusarbeidere burde kunne jobbe 24-timersskift. Det illustrer den blå-blå regjeringens holdning til skift- og turnusarbeiderne.

Bakgrunnen for Kambes standpunkt var trolig arbeidstakerne ved Ila landsfengsel, som ønsket å jobbe doble skift – de har mange 12-timersvakter i utgangspunktet. De fikk store medieoppslag. Flere Høyre- og Fremskrittspartistyrte kommuner ønsket også å innføre 13-timersvakter ved pleie- og omsorgshjem.

Det spesielle blir her at virksomheter innenfor staten/offentlig sektor blir ledende i å motarbeide statens forskningsbaserte lov- og avtaleverk fra 1977 – som ble fornyet i 2005.

En ny «moderne, fleksibel og familievennlig» arbeidsmiljølov
I juli fikk vi en ny arbeidsmiljølov. Den tar ikke forskningen innover seg, og den legger ikke opp til kompensasjon for ubekvemt arbeid. Tvert imot!

Da den nye arbeidsmiljøloven ble innført, uttalte arbeids- og sosialminister Robert Eriksson at dette var en «moderne, fleksibel og familievennlig arbeidsmiljølov».

I tiden før 1892 var arbeidsdagene i Norge på mellom 12 og 14 timer. Den første arbeidstidsreduksjonen fikk vi for barn i 1892 (10 timer), og i 1894 innføres 12-timers arbeidsdag for bakersvenner. Er det da «moderne» å gjeninnføre arbeidsgivers styringsrett på inntil 12,5 timers arbeidsdag i arbeidsmiljøloven? I 1897 innføres 10-timers arbeidsdag generelt. Skal man «modernisere» loven, i en tid med økende arbeidsledighet, er vel heller sekstimersdagen veien å gå?

«Fleksibel lov» handler trolig om å svekke de deler av den gamle arbeidsmiljøloven som skulle sikre arbeidernes fritid og arbeidsmiljø.

I Norge har lovgiver satt som krav at all arbeidstid skal avtales skriftlig. Under dekke av «fleksibilitet», er ordninger med timebank/fleksibank opprettet også for skift- og turnusarbeidere i mange virksomheter. I tillegg til belastningene med å jobbe skift og turnus, meldes det stadig om at skift- og turnusarbeidere ikke får utbetalt overtidsgodtgjørelser ved overtidsarbeid, men at arbeidet overtid føres inn i timebank. (Arbeidstaker har ikke valgfrihet til å kunne ta ut overtid i form av overtidsbetaling). Det meldes også om tilfeller hvor arbeidsgivere – ved selvtekt – trekker timer fra timebank på fritid som dekkes av andre permisjonsordninger. Er det slikt som menes med «økt fleksibilitet»?

Hvordan en lov kan bli mer «familievennlig» når viktige vernebestemmelser svekkes og arbeidstiden forlenges på det enkelte dagsverk er vanskelig å forstå. Her har regjeringen åpenbart et forklaringsproblem.

I strid med Arbeidstilsynet
I Norge er det Statens arbeidsmiljøinstitutt som er statens fagekspertise på arbeidsmiljø og arbeidsmiljøforskning i Norge. Videre er det Arbeidstilsynet som har fagekspertisen på å håndheve arbeidsmiljøloven, og kunnskapen om hvordan det norske arbeidslivet fungerer i praksis.

Det er derfor oppsiktsvekkende at Arbeidstilsynet, antakelig basert på forskningen fra Arbeidsmiljøinstituttet, advarte mot endringene av arbeidsmiljøloven. Likevel satte regjeringen fagekspertisens anbefalinger fullstendig til side. Nå pålegges Arbeidstilsynet å håndheve lovparagrafer som det – med støtte i all arbeidsmiljøforskning – er uenig i.

Det offentlige som arbeidsgivermodeller
Tall viser at om lag 50 kommuner ikke vil rette seg etter ny arbeidsmiljølov i forvaltningen av sin personalpolitikk. Det viser at Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen er i utakt med folkeviljen.

Staten, og virksomheter som staten helt eller delvis eier i, samt tilsvarende for kommunale forvaltninger og virksomheter, har et spesielt ansvar for å følge og etterleve de lover og avtaler som gjelder – siden staten gjennom Stortinget er lovgiver. Det er et politisk – felles ansvar – å legge til rette for en personalpolitikk som er i samsvar med lover og avtaler overalt innen det offentlige, og ikke minst en personalpolitikk basert på forskning fra Arbeidsmiljøinstituttet og utfra anbefalinger som fagkompetansen innenfor Arbeidstilsynet besitter.

Arbeidstaker får mer ansvar
Den nye arbeidsmiljøloven legger en større del av ansvaret for å definere helse, miljø og sikkerhet, samt sosiale og velferdsmessige forhold, over på den enkelte arbeider. Og dette skal arbeidstaker fronte i møtet med arbeidsgiver lokalt – der arbeidsgiver har all makt, og der arbeidstaker kan risikere oppsigelse av arbeidskontrakten.

Maktforskyvningen i favør av arbeidsgiver i den nye arbeidsmiljøloven kan i ytterste konsekvens medføre at ordene «helse, miljø og sikkerhet», samt «sosiale og velferdsmessige forhold» bare blir tomme.

Etter tidligere arbeidsmiljølov (1977/2006) var det et ufravikelig ansvar for arbeidsgiver å sørge for at «arbeidstakere ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger, og slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn» under utførelse av arbeidet.

Så er det slik at enkelte arbeidstakere – i jakten på penger – trenger å bli beskyttet mot seg selv. Det vil si arbeidstakere som står til disposisjon 24 timer i døgnet, 7 dager i uka for arbeidsgiver. Da er en streng – ikke fleksibel – arbeidsmiljølov  nødvendig for å sikre helse, miljø og sikkerhet.

Du har bare en helse
Man er ikke alltid ung, man er ikke alltid sterk, og man er ikke alltid frisk. Derfor er det viktig å ha en arbeidsmiljølov som ivaretar, og som er tilpasset slik at arbeidstakeren kan stå i arbeid til oppnådd pensjonsalder.

Er vi kommet dit at vi forståelsen av helserisikoen ved lange vakter og nattarbeid har gått tilbake fra nivået i 1979? Må vi gjennom en ny opplysningskampanje rundt risikoene ved skift- og turnusarbeid?

Arbeiderne har – som alle andre – bare en helse, og den skal vare livet ut. Finnes det da noe argument – i et demokratisk samfunn – for at Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre skal kunne få påtvinge en arbeidsmiljølov, som i realiteten er blitt en «arbeidsgiver lov»?

Jørund Hassel er pensjonist og har tidligere jobbet i NSB. Han har hatt ulike tillitsverv i Norsk Jernbaneforbund og som distriktssekretær i LO Stat.

Et svar på “Den nye arbeidsmiljøloven legger til rette for helseskadelig bruk av skift- og turnusarbeid”

  1. Jeg trenger en arbeidsmiljølov som får meg ansatt. Det er ingen andre garantier som betyr noe hvis ikke det skjer. Og da må:
    A: Bruk av frilansere enten forbys fullstendig eller begrenses til et absolutt minimum. Slik at bedrifter ikke kan velge å bruke frilansere i stedet for å ansette.
    B: Midlertidige ansettelser forbys for å gjøre ansettelser til normen.
    C: Det settes et tak på hvor lav en stillingsprosent kan være, Slik at vi ikke får disse dustete 20 prosentsstillingene osv.

    Vis meg det partiet som tør stå for en slik innstramming. Det høres strengt ut, men det er det som må til.

Kommentarer er stengt.