Flyktningkrisa – sjokkdoktrinen på norsk

Økte asylankomster vil bli misbrukt politisk til å svekke velferdsordninger. Men det er ingen grunn til å kreve strenge grenser.

Ifølge beregninger fra justis- og beredskapsdepartementet vil en flyktning koste Norge omlag 1 million kroner over fem år. 50 000 flyktninger vil følgelig koste om lag 50 milliarder kroner. For 2016 foreslår regjeringen å finansiere dette ved blant annet å kutte i bistanden, legge ned Norads avis Bistandsnytt og skru igjen pengekrana for FN-sambandet. Også i kommunene vil man merke det. Kommunestyrer over hele landet vil stå overfor et valg mellom penger til asylmottak og bosetting og penger til skoler og aldershjem.

Politisk er dette en kjempemulighet for fremmedfiendtlige partier. I Norge har Fremskrittspartiet allerede hatt målinger der de er tilbake på nivået fra før 22. juli 2011, og i Sverige viser meningsmålingene at det enda mer ekstreme Sverigedemokraterna er landets største parti. Men hva så? At denne typen partier er i stand til å utnytte kriser, enten de er reelle eller innbilte, er ingen nyhet. Venstresida, derimot, bør ikke synke ned på samme nivå.

Sjokkdoktriner åpner for nyliberalisme

Veksten i asylankomster er, eller blir i hvert fall fremstilt som det er, en krise. Som Naomi Klein har dokumentert i boka Sjokkdoktrinen, er det nettopp krisesituasjoner som åpner opp for nyliberale landevinninger. Kutt i velferden er ikke noe folkekrav, og det er derfor vanskelig å få til i en normalsituasjon. Om normalsituasjonen opphører, oppstår det plutselig et rom som kan fylles av nyliberal politikk.

Winston Churchill skal ha advart mot å kaste vekk en god krise. Dette har de nyliberale ideologene lært av. Hvordan krisene eller sjokkene oppstår og hva de består i, er av underordnet betydning. Det som betyr noe er hvordan de kan utnyttes. Klein skriver blant annet om det som skjedde med New Orleans i forbindelse med orkanen Katrina i 2005. Etter at sikkerheten var blitt neglisjert som følge av nedskjæringer over lang tid, ble katastrofen brukt som et eksempel på hvorfor private aktører var å foretrekke, og når byen skulle gjenoppbygges etter katastrofen, ble det gjort på næringslivets, ikke befolkningens, premisser, med massive overføringer til det private.

Et sjokk kan komme i mange former, som naturkatastrofer og krig, men også som en del av en demokratibevegelse, som i Øst-Europa og i Sør-Afrika. I Europa de senere årene, er det særlig de økonomiske krisene som har blitt brukt som brekkstang for å innføre nyliberal ortodoksi. Etter kollapsen for Lehman Brothers i 2008 var det mange som trodde at nyliberalismen var død, og selv The Economist skrev om en forestående rehabilitering av Marx. Nå, sju år senere, er det åpenbart at dette var feil. Den politikken som blir gjennomført for, som det heter i retorikken, å få økonomien i balanse, er som hentet ut fra Milton Friedman og Friedrich Hayek¹ sine økonomiske lærebøker. Resultatet er svekket velferd, kutt i lønninger og økte forskjeller – akkurat som de ønsket.

Konstruerte kriser

Hva så med Norge? Norge er et av de landene der den økonomiske krisa, ofte omtalt som finanskrisa, har fått minst å si. Selv i de verste kriseårene har Norge hatt en klar reallønnsvekst som også har løftet de lavtlønte gruppene, om enn noe mindre enn de som allerede tjener mest. Det har derfor også vært vanskelig å ta de samme grepene vi har sett rundt omkring i Europa, som nå sist i Finland, der regjeringen ensidig har lagt opp til å kutte fridager, å kutte feriepengene og å svekke sykelønnsordningen.

Begrunnelsen for de finske reformene er ikke begrunnet i flyktningsituasjonen, Finland har allerede en svært restriktiv politikk på området. Begrunnelsen er svak produktivitetsutvikling. Dette er en diskurs som ikke burde være ukjent for norske forhold heller. Blekket på regjeringserklæringen var knapt tørt før regjeringen satte ned den såkalte produktivitetskommisjonen, etter inspirasjon fra Danmark. Regjeringen snakket om det såkalte «rød-grønne gapet», det vil si det faktum at reallønnsveksten i perioden 2005-2013 var høyere enn produktivitetsveksten. At dette først og fremst hadde å gjøre med et fordelaktig bytteforhold med utlandet, var uinteressant. Det handlet snarere om å fremstille det som en krise, og kommisjonen, under ledelse av Jørn Rattsø, leverte, som bestilt, en oppskrift for mer konkurranse og økt privatisering.

En annen potensiell bombe finner vi i kommuneøkonomien. Fra 2008 til 2013 økte kommunenes samlede gjeld, inkludert pensjonsforpliktelser, fra 195,6 til 370,2 milliarder kroner. I tillegg kommer et betydelig vedlikeholdsetterslep på kommunal eiendom. Der «det rød-grønne gapet» først og fremst er en konstruert krise, er dette en krise som er langt mer reell. Man kan diskutere årsakene, og for så vidt også statens ansvar, men med mindre det blir større endringer i modellen for kommuneøkonomien, er det ingen grunn til å tro at dette vil snu. En som har skjønt dette er Trine Danielsen, tidligere ordfører fra Høyre i Hjelmeland kommune i Rogaland. Etter at tallene viste nok et år med underskudd, og dermed økt gjeld, foreslo hun å redde kommunens økonomi ved hjelp av et flatt lønnskutt på fem prosent blant alle ansatte i kommunen. Med flere kommuner på ROBEK-lista², og gjerne et par-tre Terra-skandaler til, kombinert med kronisk statlig underfinansiering av kommunesektoren, er dette neppe siste gang vi ser et slik forslag.

Flyktninger som sjokkdoktrine

Regnestykkene som i disse dager verserer, er egentlig ganske enkle. Hvis det koster 50 milliarder å ta imot de flyktningene og asylsøkerne vi kommer til å ta imot, ja, så må de 50 milliardene hentes fra andre steder. Det som skiller flyktningkrisa fra kriser som dem jeg har skissert over, og ellers mange andre kriser vi både har sett andre steder i verden og kan se for oss i Norge, er at regnestykket og handlingsalternativene kan fremstilles enkelt. Derimot finnes det ikke noe enkelt grep for å lukke «det rød-grønne gapet», i hvert fall ikke uten en kraftig lønnsnedgang, og det finnes heller ikke noe enkelt grep for å kutte kommunegjelda. Stenger vi derimot grensa, så vil utgiften enkelt og greit ikke komme, og vi kan bruke pengene til noe annet. Dette er logikken fra Fremskrittspartiet, og, som vi ser, den fungerer.

Men venstresida kan ikke se disse 50 milliardene isolert. Det er tross alt mindre enn de 68 milliardene som skal brukes på nye bombefly, et tall som kun inkluderer anskaffelseskostnaden, og det er mye mindre enn den samlede effekten av de skattekuttene først Per-Kristian Foss og siden Siv Jensen har gitt sine kjernevelgere og bidragsytere. Det burde da heller ikke være noen overraskelse for noen – for regjeringen er det viktigere å tilfredsstille NATO og å sikre at de rikeste betaler minst mulig til fellesskapet enn det er å sikre velferden. Nyliberalisme og nedskjæringer er målet, flyktningkrisa er et redskap.

Stengte grenser er feil medisin

Om man hevder at det å stenge grensene vil redde velferdsstaten, slik Christian Tybring-Gjedde og Per Sandberg gjør, kaster man i virkeligheten blår i øynene på folk. Velferdsstaten, og velferden generelt, kan ikke reddes ved hjelp av en defensiv kamp der man begrenser seg til sporadiske forsvar mot høyresidas mangefasetterte angrep. Det er få tilfeller der det er så enkelt å forsøke å forhindre krisa som det er i dette tilfellet, men det gjør det også desto farligere. De fleste kriser kan man ikke gjøre noe med når man står overfor dem. Venstresidas strategi kan derfor ikke være å forhindre krisene, men å krympe det rommet krisene gir nyliberalistene. Hvordan man skal lykkes med det, har jeg ingen svar på, men om vi ikke engang forsøker, så har vi tapt før vi har startet.

Jeg er fullstendig klar over at det er mange sider ved flyktningpolitikken jeg ikke har tatt opp her. Spørsmål om integrering, rasisme, marginalisering, ghettofisering, sosial dumping osv. er alle spørsmål som bør tas med i betraktning når man skal ta et standpunkt til dagens situasjon. Det er derfor ikke et innlegg for verken åpne eller stengte grenser, men snarere en advarsel til venstresida mot å la seg rive med i en diskurs som grunner i en falsk motsetning mellom det å ta imot flyktninger og det å opprettholde og utvikle den velferden vi har.