Akerselvas virkning på Oslos hjerter har vært sterk i århundrer. Bruken av elva, derimot, har forandret seg.
Akerselva har alltid vært et symbol for Oslo. Den er besunget i revysanger, og kjent som «Du gamle, du grå». Akerselva definerer hvor vi er fra i Oslo, den deler byen i øst og vest. En gang skapte den grunnlaget for at byen vokste seg stor.
Elva spilte en viktig rolle for industrialiseringen i Norge. Her vokste sagbrukene frem allerede på 1500-tallet, og her startet industrialiseringen av Norge på 1800-tallet. Men det er ei lita elv med liten vannføring sommer og vinter, ned i under 0,5 kubikkmeter i sekundet.
Det var en stadig kamp for vannet i Kristiania. Baron Wedel Jarlsberg, som eide nedslagsfeltet i Nordmarka, trengte vann til sin tømmerfløting. Bedriftene langs elva måtte ha vann til kraft, møllehjul og sager. Da ble det ikke mye igjen til vannforsyning for byens voksende befolkning
Strid om vannet
I 1847 lå vanninntaket lå ved Vøyen gård på Sagene, og vannet ble ledet til byen gjennom hule furustokker. I 1860 ble vanninntaket flyttet til Bjølsen for å få bedre trykk til vannet, og trerørene ble byttet ut med støpejernsrør med større dimensjon. Ovenfor vanninntaket lå ikke bare bebyggelsen i Aker, men også store bedrifter som Christiania Spiger- og Valseværk og Elendalens bommuldspinneri.
I 1854 kom det klager fra beboere i byen på at vannet var dårlig. Kjemiker Fredrick Strecker ved universitetet fikk i oppdrag fra byens politiske ledelse å undersøke vannet. Han tok vannprøver fra vannposten utenfor universitetet og fra vanninntaket i elva og konkluderte med at vannet i Kristiania var usedvanlig rent, og at bedriftene langs elva ikke hadde noen innflytelse på vannkvaliteten. Han kom også til den oppsiktsvekkende konklusjon at siden ethvert fossefall i Akerselva nå var utbygd, kunne en heller ikke i framtiden forvente noen forandring i vannkvaliteten. Streckers konklusjon var akkurat det byens ledelse hadde håpet på.
Oppstrøms for vanninntaket lå Aker kommune. Aker kvittet seg med sitt avløpsvann ved å slippe det ut i Akerselva, og siden det ikke gav noen problemer for Kristiania, var alt vel.
- Les også om arbeiderbevegelsen på 1920-tallet: Storstreiken i 1921
Ishandler Nord protesterer
Martin Edvard Nord var en vel ansett ishandler i byen. Ishandler Nords største isdam i Iladalen ble flittig benyttet som skøytebane om vinteren, og fikk, typisk for Kristiania, navnet Nordishavet. Men den kjente ishandleren var ikke så fornøyd med vannkvaliteten. Han anmeldte Kristiania Kommune i 1887 for å forurense vannet slik at det ble umulig for han å opprettholde sin forretning.
Nord drev isproduksjon i Akersbekken, som en gang rant fra Korsvoll og ned gjennom Iladalen. Vannet i Akersbekken fikk tilsig fra bebyggelsen rundt, men det var planene om en kirkegård på Geitmyren som fikk Nord til å bli bekymret for sin isproduksjon.
Nord er senere blitt mer kjent som oppfinner og forfatter, og det er grunn til å tro at han klarte å legge fram saken på en god måte i retten. Han ønsket å få tappe vann direkte fra kommunens vannledninger på høsten slik at han kunne produsere best mulig is for husholdninger og eksport. Men han ble nektet. Nord tok saken til retten, men tapte, han anket helt til høyesterett, men tapte igjen. I Norsk rettstidende kan vi lese om begrunnelsen:
«En Bæk inden et Byterritiorium er, kan man sige, skapt til eller byder sig frem til at danne Afløb for alt Flytende fra dens Omgivelser, uten Hendsyn til dettes Oprindelse.»
Brugseierforeningen viser muskler
Bedriftseierne langs elva organiserte seg i Akerselvens Brugseierforening i 1867. Dette var menn med makt og penger som viste hva de vill, og som var vant til å få igjennom det de satte seg fore. Brugseierforeningen skrev en avtale med Harald Wedel Jarlsberg om å overta ansvaret for tømmerfløtingen i Nordmarksvassdraget ned til Maridalsvannet.
Dermed fikk de også kontroll på vannet. Kommunen satt igjen med svarteper. Vannet ble fra 1865 hentet rett fra oset i Maridalsvannet. Avtalen mellom Brugseierforeningen og kommunen kostet byen 1,4 millioner i 1885, og 310 liter vann i sekundet var alt kommunen fikk lov å ta ut.
På søndager sparte Brugseierforeningen på vannet, og stengte utløpet fra Maridalsvannet. Stakkars Akerselva ble liggende nesten helt tørr. Bare kloakken fløt ned gjennom byen. Rundt 1900 ble stanken fra elva og fra mudderet langs bredden så ille at beboerne langs elva gikk til gårdeierne og klaget.
Kloakken fløt fritt
Stadsfysikus Gotfred Bentzen ble deres talsmann ovenfor myndighetene. Han pekte på at kloakksystemet i Kristiania ikke var bra nok, og at tiden hvor man lot kloakken flyte fritt nå måtte være over, fordi den skapte så stor sjenanse og var en fare for folks helse. Bentzen fikk straks motbør av stadsingeniør Oluf Martin Andersen som sa at vannet i Themsen i London var mer uklart enn vannet i Akerselva, og at det ikke var mer bakterier i vår lille grå elv enn i Berlins Spree. Såpass måtte byen og folk langs elva forvente seg, mente han.
Bentzen la fram planer om å lede kloakken i rør utenom elva, mens Andersen pekte på at dette ble alt for dyrt, kommunen hadde andre, og mer presserende saker å bruke penger på. Stadsfysikus Bentzen ønsket en utredning om hva forurensningen av elva og fjorden hadde å si for befolkningen. Interessant nok, mente Andersen, men pekte igjen på at det ble for dyrt.
Fra tekstilbedriftene langs elva ble det sluppet ut klor og fargestoffer, spigerverket slapp ut sink, papirfabrikkene cellulose. I det hele tall alle rør med avfall og spillstoffer gikk rett i elva. På Sagene ble vannet i elva brukt som vaskevann av enkelte helt til slutten av 1880-årene. Folk klagde, men forurensningen ble sett på som en naturlig del av industrien.
Skulle vannklosetter tillates
En moderne innretning i Kristiania var vannklosettet. I 1900 ville kommunen ha en utredning om hva disse nye innretningene ville ha å si for kloakkutslippene i elva. Skulle byen tillate installering av vannklosetter? Bakteriolog og sekretær i byens Sundhetskommisjon, professor Axel Holst ble satt på saken. Holst, som da var 40 år, var kjent som en dyktig forsker og en mann som hadde advart mot den sterke forurensningen i byen.
Han gikk grundig til verks, og det han fant kunne skremme vannet av de fleste. Vannet inneholdt over 50 millioner bakterier per kubikkcentimeter. Bunnslammet luktet mugg og svovel også langt utenfor elvemunningen. Nesten alt, skrev Holst stammer fra byens kloakk. Glemte han bedriftene langs elva, eller lå det utenfor hans embete å undersøke dette?
Holst var bakteriolog, og hadde heller ikke særlig gode metoder for å avdekke kjemisk forurensning. Forurensning fra industrien var ikke et tema den gangen. Industri gav forurensning, det ble ansett som en helt naturlig konsekvens av framskrittene i samfunnet.
I dag diskuteres det å holde biltrafikken unna sentrum av byen. På Holst tid var det hestene som forurenset. Byens firbente transportarbeidere la daglig igjen 45 tonn møkk. Noe av dette gikk til gjødsel, men det meste gikk i kloakken og havnet i elva. Sammen med kloakk fra husholdninger, rester av fôr og matavfall skapte dette et himmelrike for bakterier.
Vannklosetter, mente Holst, var best egnet på vestkanten. Arbeiderklassen, med sin ringe sans for renslighet, ville ikke forstå å rengjøre og vedlikeholde vannklosettene, framholdt han på et møte i Det Medicinske Selskab.
Kommunen legger planer
Kristiania kommune var gode på å lage kloakkplaner. De dukket stadig opp fra 1904 og framover til rundt 1920, men det ble med planene. Kanalprosjektet var en annen gjenganger på budgettene. Det var ønskelig, mente mange, å gjøre elva seilbar helt opp til Nedre Foss, for så å bygge en skinnegang derfra for å frakte varer til og fra bedriftene lenger opp i byen.
Kristianias første ordfører fra Arbeiderpartiet, Carl Jeppesen ivret i 1920 for kanalprosjektet. Han ville gjøre elva seilbar, ville dekke den gamle forurensete mudderbunnen med betong og lage parkanlegg langs breddene.
— Slik vil Akerselva bli et smilebaand i byens ansikt og en alfarvei ut til fjorden, drømte Jeppesen.
Akerselva ble aldri seilbar opp til Nedre Foss, og noen skinnegang ble aldri bygd langs elva, men selve uttrykket og drømmen om at Akerselva kunne bli en smilerynke i byens ansikt, ble tatt fram igjen over 70 år senere. Da tok Sissel Rønbeck som miljøvernminister opp igjen dette bildet, når Oslo kommune ville ta grep om elva en gang for alle.